I går ble jeg så utrolig frustrert og lei meg...

[moonmood]

Hei folkens!

Lenge siden jeg har vært her sist, men igår hadde jeg en helt tragisk opplevelse på et middagsselskap... Jeg forventer vel egentlig ingenting, men det hadde uansett vært interessant å høre hva folk tenker rundt dette. Dog, jeg forventer ikke at _noen_ kan si noe definitivt siden ingen av dere var der.... (tror jeg da)

uansett, her kommer noen notater skrevet ned i frustrasjonens hete, så kan de som har lyst til å kommentere, hvis noen, få muligheten til det:

[noe er også raskt tilføyd akkurat nå for å prøve å forklare litt mer..uten stort hell tror jeg selv ]

Skal det være sånn at jeg føler meg tilsidesatt så sterkt?

Er det normalt? Eller er jeg skikkelig på syketur..?

Ikveld var jeg på en middag hos Venn B, hvor Venn A og B hadde laget mat. Den nye kjæresten til Venn A var der og en kamerat av Venn A som vi kaller C. Min eks_venninne er en tidl. venninne jeg ikke føler jeg kan kalle venninne lenger, over tid, så har hun gjort null for å holde kontakten,og de gangene hun har initiert kontakt eller bekreftet at hun skulle være med på noe, så har hun i siste sekund de siste altfor mange gangene kansellert. Min eks_kjæreste er en jente som jeg alltid kom godt overens med og som jeg hadde det mye gøy med før vi engang ble sammen. Etter det, skjedde det mange ting i hennes og mitt liv som krasjet forholdet. Etter det, så klarte jeg aldri helt å føle meg vel i nærheten av henne.(det er i seg selv en helt egen historie)

Det hører til historien at jeg var litt nedstemt før jeg kom dit idag, slik at det kanskje er en medfølgende årsak til alt som nå skrives og føles...

Kvelden starter med at min eks og min eks venninne ennå ikke har kommet. Samtalene begynner rolig og samtalen er i plenum mer eller mindre av tiden. Jeg føler at humøret mitt bygger seg opp, det holder på å bli bedre. Den følelsen krasjer idet min eks_venninne og eks_kjæreste kommer inn døra. Det er så enkelt å merke at folk overser deg når de går forbi deg og setter seg ved et bord uten å engang se på deg.

[det skal sies at jeg på ikke har avklart med min eks_venninne at jeg har gitt opp mitt forhold til henne som venn, siden det er total neglisjering fra hennes side slik jeg ser det. Jeg har nemlig fortalt til henne 3 ganger tidligere at et vennskap for meg betyr gjensidighet, ikke det å dra på byen en gang i halvåret og treffes to ganger på kino med en felles gjeng.Grunnen til at dette sies er fordi jeg hadde bestemt meg for å prøve ikke initiere noen dialog med henne, for å se om hun i det hele tatt kom til å gjøre det til meg. Kanskje burde jeg ikke gjør slikt, men jeg fullført ikke det i løpet av kvelden. Jeg tok kontakt. Dette er uhyre vanskelig å forklare, så jeg forventer ikke at folk skal forstå. Antakelsen min, for å avslutte, er at hun ikke ville starte en dialog med meg fordi hun har dårlig samvittighet for X antall brutte løfter og avtaler de siste mnd'ene. Svaret forblir ubesvart]

Har jeg lov til å føle meg tilsidesatt og direkte bli fornærmet og lei meg når to av mine venner og kjæreste snakker med min eks og min tidligere venninne om en hyttetur jeg ikke var invitert på i forrige helg?

De snakket om den i lang tid i løpet av middagen, som om det ikke betød noe. Som om det ikke spilte noen rolle at de hadde vært på en hyttetur som jeg ikke engang hadde blitt invitert på... Vi snakker om et tidsspenn på kanskje 1 time.

De snakket om hvordan de alle skulle gå ut på mandag, hvilken restaurant de skulle på, hvilken mat de skulle spise, hvor gøy de skulle få det.. Rett foran nesen på meg, og jeg ble ikke engang

spurt om jeg ville være med.... De fortsatte store deler av kvelden, ikke hele, men nok var allerede gjort, med å snakke om "sine" ting. Det er en stund siden jeg følte meg så tråkket på.... Men sist var det også i liknende situasjon, bare ikke så mange involverte... Du føler deg som søppel, som noe ingen vil ta eller se på. Som en pariah. Du sitter der og lurer på om du skal fortsette og holde maska eller bare storme ut, finne på en unnskyldning og klare å puste igjen utenfor leiligheten... Jeg biter det i meg... I alle fall på utsiden, dog langt fra perfekt. Jeg er altfor preget av situasjonen i det den utspiller seg rett foran øynene mine. Jeg fortsetter å være passiv, noe jeg igjen får bekreftet er et sykelig tegn på at noe er alvorlig galt. Noen føler seg utilpass, diskontinuert og malplassert i øyeblikket. Det er jeg. Jeg merker så inderlig sterkt hvor jævlig det er å føle seg sett, men ikke sett på. Jeg merker som alltid at skal kommunikasjon skje, så må jeg, og alltid jeg(det føles slik så innmari ofte), være den som tar initativet, på eks_venninne A, på min eks kjæreste, på andre rundt meg... Bortsett fra Venn A selvfølgelig, for han har sitt positive maskineri igang, og bra er det. Hadde det bare ikke vært for måten de basunerer ut hva de skal og har gjort uten at noen har i det minste gitt uttrykk for om jeg vil være med eller ikke... Har jeg satt meg i denne situasjonen selv? Er det bare jeg som føler meg overkjørt? En eneste ting gjør at jeg i tillegg til mine egne sterke følelser og tanker ikke klarer å kaste vekk de dårlige impulsene jeg har begynt å samle opp: Sidemannen© påpeker hvor kjipt det er når folk bare snakker om ting de har gjort som han selv ikke har deltatt på... Mengden bare fortsetter... Jeg bekrefter han der jeg sitter. Det er så enkelt som bare å ikke feste øynene bort på noen for å bekrefte at vedkommende ikke eksisterer. At du ikke vil ha noen kontakt med vedkommende. At vedkommende skaper uro for deg. Er det bare i mitt hode? Jeg fortsetter å prøve å initiere en samtale med sidemannen©, han reagerer tilbake. Vi har en dialog. Det demper stresset som har bygget seg opp i meg. Jeg kjenner presset i brystet og pusten normaliseres seg. I alle fall litt. Ansiktet klarer også å slappe av bedre. Det er godt, i den verste tornado, å kunne være i sentrum av den, for da kan man tilsynelatende "glemme" stormen rundt. Det fungerer, vi prater. Men, det går ikke lang tid før jeg merker at det er jeg som haler i land samtalen. Jeg forstår godt hvorfor, i alle fall mener jeg at jeg gjør det, dog det er bare en av mine perspektiver som er langt fra feilfrie. Han har dårlig selvtillit, og det er en faktor som gjør at det å lede en samtale, det å ta kontroll og tilogmeg spille videre på den, blir vanskelig.Det er ikke lett å åpne en samtale med andre hvis man har dårlig selvtillit. Trikset er egentlig enkelt: man kan alltids begynne med å spørre andre om dem, og fortsette å vise interesse. Det er ikke hans skyld. Han er nok en bra kar, og de små samtalene vi har lindrer for den uunngåelige bjelken. Den kommer rett mot meg og jeg har bestemt meg for å bli stående og holde figuren, dog ikke den figuren jeg oppleves å være til vanlig. Ingen reagerer.... Jeg undres om noen i det hele tatt aner at jeg føler ubehag i den grad jeg selv erfarer den? Jeg nekter å tro akkurat det. Jeg tror det er umulig at ikke noen av de i rommet merker disharmonien jeg føler jeg selv utstråler. Jeg tror de skyver vekk tanken, spiller på sine "glade minner" og ignorerer kilden til ubehag i det de forsterker seg selv. Likevel blir jeg sittende.... Et øyeblikk finner jeg det merkelig nok intenst interessant. Det er som om jeg tar på meg 3dje persons vinkel og beskuer situasjonen fra en usynlig observator som sitter ved bordet og analyserer. Hvordan har det seg at det er mulig for noen å ha et slikt illebefinnende med andre mennesker så nærme seg? Ingen gir heller tilsynelatende inntrykk av å være klar over det! Kongen er død! Lenge leve kongen!

Jeg finner muligheten min til å dra. Jeg skulle gjort dette for lenge siden. Hodet mitt koker. Tennene mine gnir seg hardt mot hverandre og tunga ligger forvridd oppe i ganen. Jeg merker jeg har voldsomme problemer med å klarer å kontrollere meg. Jeg kommer meg ut med et forsøk på å være høflig i det jeg halter meg vekk fra den psykiske kverningen. Jeg vet at etappe to trår i vei nå. Selvransakelsen, selvhatet, innestengt frustrasjon mot andre.... Kulden er en fullkommen sak i mørket når du er alene. Fy faen som jeg hater å være alene i kulden... Det er mørkt, jeg tramper ivei med tunnelsyn mot bussen. Jeg er lei meg... Veldig, veldig lei meg... For jeg vet at jeg ikke lenger har noen å ta dette opp med. Spørsmålet har ligget der hele tiden: Skal jeg bare la dette ligge? Ingen konsekvenser for de andre? Jeg tror ikke jeg takler å ha det akkurat sånn. Spørsmålet har ligget der hele tiden: Skal jeg løpe vekk fra mine problemer? Skal jeg komme meg vekk fra det som gjør meg så inderlig vondt? Jeg føler... jeg er overkjørt og glemt... Å være alene om å ikke være med, det er et rent helvete det... "hjernen er alene" tikker i hodet mitt... Jeg lurer på om det bare er noe galt... med meg...jeg har jo ingen rett til å bli påtenkt av andre... det finnes sikkert en rasjonell forklaring på mine egne paranoide innfall... jeg må sove... kanskje velger jeg å levere fra meg helvete mitt, kanskje holder jeg det for meg selv. Egentlig er det nok størst sjangs for det første... Jeg merker nå at det er ting fra tidligere som kommer frem. Ting jeg ikke har glemt, men som jeg glemte.Det er på tide å legge seg, å prøve å glemme...

"glade minner" - la meg våkne til fuglesang...

[Elle Melle]

Jeg lurer vel bare på en ting:

Hvem var det som inviterte deg, og hvorfor?

[Usikker]

Jeg lurer ikke på noe jeg........... jeg kjenner meg igjen i mange av de tankene - og de følelsene du beskriver. Det er så inderlig vond å sitte sammen med andre - og føle seg utenfor, tilsidesatt og alene. :-(

Vil bare gi deg en god varm :klem2: jeg..........

Håper du får det bedre etter hvert........ Kanskje bare det å ha skrevet det ned hjeper??!? Stå på - ikke gi opp :trøste:

[Elle Melle]

Jeg synes disse menneskene er rare som inviterer deg når det er helt tydelig at du "ble til overs".

De slår meg ikke som særlig gode venner akkurat...

Det er IKKE deg det er noe galt med, slik oppførsel er umoden, forkastelig og tvers igjennom meningsløs.

Hvis de ikke hadde tenkt å inkludere deg på lik linje, så burde de da heller ikke invitert deg?

Jeg hadde blitt svært såret og ikke hatt lyst til å være med disse menneskene igjen hvis noe slikt hadde skjedd meg.

Hvorfor bruke tid på mennesker som ikke verdsetter deg?

Å være femte hjul på vognen er noe DRITT (unnskyld uttrykket, det var det minst stygge av de som kunne brukes), og er noe jeg gjør alt for å slippe å oppleve. Heldigvis er jeg voksen og kan stort sett bestemme hvem jeg vil omgås.

Folk som ignorerer meg bruker jeg bare ikke tid på lenger. (Ignorering er kardinalsynd nummer en i min verden. Det er så og si utilgivelig, og fører alltid til at jeg plasserer personen i gruppen av mennesker jeg ikke liker eller stoler på.)

Med andre ord: Jeg synes du har all mulig rett til å føle deg dårlig behandlet, og jeg synes disse personene var mildt sagt uhøflige mot deg. Det hører ingen steder hjemme å ekskludere noen fra samtalen i et middagsselskap, det er i beste fall dårlig folkeskikk.

Klemmer fra meg, du er mer verd enn det du fikk inntrykket av i dette selskapet!

[Gjest Kjenner meg igjen..]

Hei!

Jeg (29) kjenner meg igjen i alt du sier og beskriver.

Aller først: er de virkelig et bilde av DEG, det bildet som vises? Isåfall...at du tør da..

Det første som slår meg er at kanskje du er sammen med "venner" som ikke passer ditt lynne? Vet ikke jeg, men noe sier meg at du er en smule mer sensitiv, fintfølende og observerende enn de andre tilstede?

Kanskje det beste for deg ville være å finne noen venner som forstår deg bedre, noen som du føler instant kjemi med? Noen som tenker litt som deg og forstår deg? Interesser/utdanning/jobb: på samme planet?

Ingen god ide å spille spill med slike eks.venninner og kjærester...blir vel bare tull av det. Ender opp i masse tolkninger. Hør på din magefølelse som fortelle deg alt du behøver å vite: nemlig at de ikke gir deg noe positivt.

Du viser jo her at du er en person som tenker og grubler endel. Du observerer og trekke rslutninger og stiller spørsmålstegn ved hvorfor andre folk gjør som de gjør.

What can I say? Jeg hadde det som deg en gang, da jeg var ca. 17-22. Så fant jeg etterhvert heldigvis en HELT annen type av mennesker som jeg følte meg naturlig komfortabel med. :-) Mennesker som man trives med.

Kunsten blir vel bare å finne disse menneskene! :-)

[moonmood]

Hei igjen,

til usikker:

ja, det føles noen ganger bedre å skrive ting ned. Ikke at det alltid blir like godt formulert som tankene man ofte spiller på i hodet, og heller ikke like bra som de metaforene man kommer opp med, men det hjelper.

Av det over følger en videre kommentar til "Kjenner meg igjen":

først trodde jeg du lurte på om du kanskje ville minne meg på at vi alle legger personlige preg på det vi opplever. At alle tankene vi danner oss ut ifra situasjoner vi opplever blir tolket ut ifra våre tidligere erindringer. Men, så forstod jeg at det du lurte på var om bildet på avataren min var meg, og ja det er det. Jeg fikk for lenge siden en ide om at det ikke lenger var farlig for meg å stikke meg ut på den måten. Det jeg sier står jeg uansett for, og hvis jeg skulle endre holdning osv over tid eller i en diskusjon, så er det like naturlig og ikke noe mer svakt eller dårlig enn hos de som beholder sine verdier og syn når man mener det er rett. Jeg regner med at folk forstår at noe man sier på ett tidspunkt eller i en situasjon ikke nødvendigvis gjør det gjeldende i enhver fremtid. Man kan som nevnt endre mening. Problemet på et diskusjonsforum og i virkeligheten er vel at folk som endrer holdninger i diskusjoner ofte av andre blir uglesett. Integriteten er tapt. Jeg ser det mer som en styrke hvis man kommer til en ny erkjennelse eller standpunkt, så sant det ligger en refleksjon bak endringen og ikke et press. Vi prøver alt for ofte å vinne diskusjonene, vi lytter ikke i samtaler eller lære av de vi snakker med.

Men, mer spesifikt dette med bildet: Vi er engstelige for å prate om oss selv som personer, og jeg forstår godt behovet for å ikke være synlig når man snakker om personlige erfaringer. Det er trygt å ha en arena hvor man kan utfolde seg uten at folk kategorieserer erfaringene dine på hvordan du ser ut, altså hvem du er. Men, det kan jo jeg også, man kan jo alltids legge ut en tråd som anonym eller opprette enda en profil. Verden er ikke mer komplisert enn at man finner noen snarveier hvis det er behov. Uansett, jeg valgte å vise et bilde av meg selv for å sette et mer personlig preg på profilen min i en periode hvor jeg syntes det var riktig. Jeg angrer ikke så langt.

....

Angående innlegget mitt:

I psykologien så er det et fenomen innenfor den som fokuserer på persepsjonspsykologi. Hvor vi mennesker sanser verden. Ett av de mest kjente begrepene, og mest slående for min egen del er Gestaltpsykologien. Den fokuserer på hvordan vi tolker de ulike tingene vi ser og hvordan vi ut ifra tilsynelatende enkeltstående objekter, danner svært så kompliserte mønstre.

Her kommer uttrykket "Helheten er noe annet en bitene" fra. Jeg vil bare si til de som evt. leser dette at jeg er slående klar over at min versjon av det som skjedde på lørdag kunne være enkelthendelser som selvfølgelig kunne være tolket annerledes av andre deltakere. Det er vel derfor jeg prøver å ikke være for fordømmende, selv om kanskje dette ikke gir seg så lett til kjenne i innlegget.

Ja, jeg er nok mer observerende til tider, men kanskje i andre mindre. Jeg har ennå ikke bestemt meg om dette blir tatt opp med de nevnte kameratene mine, men vi får se. Jeg tror nok det blir det. Såpass sterk var erfaringen for min del. Men, jeg tror nok ikke Venn A eller B mente dette direkte, dog jeg vil ikke være så sikker på eks og eks_veninne. Men, jeg ønsker ikke å spekulere for mye i dette. Det er som jeg tror "kjenner meg igjen" mener: De som ikke bygger deg opp som person, men gjør ting verre, de bør man holde seg vekk fra. Likevel tror jeg ennå at Venn A og B rett og slett ikke skjønte skaden av det som skjedde. Men, det gjenstår likevel å få klarhet i hvorfor jeg ble utelatt fra visse andre eventer som har blitt nevnt.

Det som jeg selv erfarer som veldig farlig med å skrive slike innlegg er at jeg lett får meg til undres hvor grensen går fra å fremstille seg selv som sutrete og overfølsom mot det å fremstå som rettferdig fornærmet og urettferdig behandlet. Undertegnede har ikke kurs i retorikk, men han prøver i alle fall å behandle sine egne erfaringer og tanker med et evig forsøk på nøytralitet.

Jeg er en person som lurer på mye, og særlig hvordan vi ter oss i det sosiale rom. Akkurat nå undrer jeg meg over hvor mange ganger jeg kanskje har tråkket på andre uten at jeg selv har vært klar over det. Det er så mange ting vi tar som selvfølgelig som vi kanskje ikke aner konsekvensene av...

Takk til dere som har svart.

[Joplaya]

Du lurer på hvor grensen går, om man fremstiller seg som sutrete og overfølsom eller som rettferdig fornærmet og urettferdig behandlet. Og du er klar over at en opplevelse er subjektiv. Ergo kan du ha blitt urettferdig behandlet og du kan fra ditt ståsted fremstille dette på en ok og velreflektert måte. Men likevel kan du risikere at andre part ser deg som sutrete og overfølsom. Vanskelig.

Spørsmålet som dukket opp i min lille hjerne var: hvorfor hoppet du ikke inn i samtalen og spurte om DU kunne bli med på mandag? Det kan være en vanskelig ting å gjøre, spesielt om man sitter der og føler seg ekskludert. Men de er jo dine venner er de ikke, i alle fall noen av dem? Og du var jo invitert i denne middagen?

For meg høres det hele noe merkelig ut. Og jeg ville nok reagert som deg i veldig stor grad.

[*Lene*]

Jeg skjønner veldig godt at du føler deg oversett, og utenfor! Dette høres virkelig IKKE ut som venner??? Uansett venner eller ei, man snakker ikke om hytteturer/turer generelt hvis det er noen i rommet som ikke er invitert/skal være med? :o Jeg er dypt sjokkert at noen kan være så slemme!

Litt innsikt har man jo!!

Jeg vill helt klart tatt dette opp med venn A-B-C, eks og venninne!!

[Lovvi]

Jeg forstår akkurat hvordan du har det!

Jeg har som eneste singel i vennegjengen alltid blitt "til overs" i deres sammenkomster. JEg liker å tro at jeg er et hyggelig innslag med en gjeng på hyttetur eller annet, men opplever gang på gang å bli eksludert når de har deres sammenkomster. Det være seg middag, tur, bytur,tv-kveld m.m. Da er kun par invitert....det melder seg da et par spørsmål i mitt hode.. er de redde for at noe forferdelig skal skje om en singel blir invitert med i deres trygge par-verden? er de redde fro at de ikke kan holde hverandre i hånden? Eller er de rett og slett redde for å bli mint på en virkelighet som de helst ikke vil vite av?

Jeg har følt meg så urettferdig behandlet at jeg har sagt klart og tydelig ifra til dem det gjelder. At jeg syns det er dårlig gjort, og at de burde tenke på at det kan komme en dag hvor de sitter der i samme båt som meg, eller at rollene kanskje er snudd....

Huff, nå begynner jeg å sutre og høres bitter ut igjen...ikke meningen det, blir bare så engasjert

[Gjest Frigg]

Huff, å huff, altså.

For å være helt ærlig, høres nesten ut som du burde få nye venner.

:trøste:

[Gjest Pjusk]

Du hadde et veldig interessant innlegg og jeg har gjort meg følgende tanker:

A) Det er normalt i et selskap å nevne situasjoner der andre som også er tilstede ikke har vært invitert. Men det er IKKE normalt å sitte i et selskap å kværne om og om igjen over dette, som selvfølgelig medfører at den ene føler seg utenfor. Kankje var det ikke naturlig å invitere deg med på hytteturen ("alle" blir jo ikke invitert), men det er fullstendig hjerteløst å ikke invitere deg med på middagen de planla!

B) Jeg synes du skal satse på andre venner - disse hørtes så sosial uintelligente ut at jeg tror ikke du klarer å snu "trenden". Fortsetter du å være sammen med disse, er faren stor for at du reduserer deg selv til et "offer" og til slutt snubler rundt i selvmedlidenhet.

C) Du ser ut som en kjekk mann, du skriver godt og virker smart - jeg er sikker på at du kan få deg venner som behandler deg bedre!

:trøste:

[Gjest Gjest2]

Stakkars de "vennene" dine som dessverre ennå ikke har lært seg vanlig folkeskikk og som heller ikke eier sosiale antenner! Fint for dem at de har funnet hverandre for det er jo ikke så mange andre som gidder bruke tiden sin på slike folk.

Siden de har hverandre så kan jo du heller bruke din tid i selskap med mennesker som verdsetter deg og ditt og som kan å konversere og inkludere. Gi blaffen i å bruke tid på dem - du er for verdifull til å bli behandlet slik!

[Gjest Kjenner meg igjen]

Hei igjen!

Kanskje jeg gjorde meg misforstått?

Hvertfall hva jeg mente var: det er fint og flott å være observerende når man er sammen med andre (jeg er det også..) Vi er jo forskjellige og man "er den man er". Jeg mente det snarere som en kompliment at du virker fintfølende.

En generalisering: det kan jo bli komplisert for enhver stakkar som studerer psykologi av og til? Hvis du studerer psykologi da..?

Jeg synes mye psykologi er common sense: hvertfall på overflaten. Og som psykologistudent lærer du jo om mange teorier som andre har skapt.

Anyway, konklusjonen min er vel at du fortjener noen bedre venner. Det blir ikke riktig synes jeg, at du forsvarer dem med "kanskje de ikke var klar over..." Ærlig talt, dette høres ikke bra ut.

Jeg håper du ender opp med folk som virkelig verdsetter deg my emer enn disse viser slik du beskriver dem.

[Gjest Anonymous]

Jeg synes mange single graver grava si sjøl.

Vi inviterer alltid våre single venner vi.

Det som er så dumt er at noen av de single venninnene mine er så despreate at det ligger tjukt utapå dem.

Etter en halv flaske vin er ingenting hellig lenger og mannfolka (gift eller ikke)er fritt vilt. :o

Dette vekker selvsagt reaksjoner hos de gifte parene (ja, mennene også som føler seg ille berørt)

Høylydt legger hun ut om hvor attraktiv hun er osv... for at alle skal HØRE hvor mange menn som legger an på henne i løpet av en uke.

Etter en stund blir folk litt lei....de orker ikke å høre på skrytet og samtaler også med andre (som kankje ikke er så opptatt av å fremheve seg selv)

Resultatet er at den single venninna som ikke får napp til tross for iherdig flirting med mannfolka blir full, bitter og vil hjem....

Gråtkvalt øser hun sine bekymringer utover alle som gidder å høre.

Jeg har sagt i fra flere ganger om at det må da gå an å ta seg sammen litt.

Man får hvertfall ingen venninner om man legger an på mannfolka hver gang man får et glass vin.Ikke orker folk å høre om xkjæresten i timesvis heller.ALT BLIR SÅ NEGATIVT!

Men når ikke engang verten får være i fred (vi hadde en sammenkomst for noen helger siden) for min beste venninne DA er grensen nådd.

Full av selvmedlidenhet forlot damen festen uten et pip.Svarte ikke på mobiltelefon osv.....

Det frister ikke å invitere neste gang vi har festivitas.

[Gjest Pjusk]

Til gjest:

Er du sikker på at du leste åpningsinnlegget?

Du svarer jo i hytt og pine...?!

[Tilde]

Folk er jammen rare og lite sosialt intelligente av og til...

Hytteturen kan jeg til dels forstå.

Det kommer jo litt an på hvem det er sin hytte,altså hvem som inviterer og hvor mange sengeplasser der er. Men det er ikke bra å legge ut i det vide og det brede om det når noen ikke har fått være med...

Middagen er det jeg ville reagert mest på.Å sitte å snakke om slikt foran nesa på deg er skikkelig dårlig gjort... eller i beste fall tankeløst...

Kan du ha misforstått/overnalysert? Det var ingen som inviterte deg?Kanskje de tok det for gitt at du også ville komme?Ikke vet jeg.

Det virker jo litt som den ene vennen din forstod at dette ikke var særlig ok for deg og hinter til de andre,som visstnok ikke tar hintet....

Dersom det oppstår flere slike situasjoner ville jeg sagt fra,eller kuttet dem ut...

[Gjest Anonymous]

Til gjest:  

Er du sikker på at du leste åpningsinnlegget?

Du svarer jo i hytt og pine...?!

Hei, Gjest her.

Jeg svarte til dem som hang seg på med å fortelle hvor utelatt de følte seg sammen med "parvenner" lenger nede på siden.

Flere som gikk hardt ut og klaget over hvor utelatt de følte seg fra venneflokken.

Svarte ikke på hovedinnlegget, nei.

:o

[Gjest gjest1]

Moonmood - jeg skjønner veldig godt hva du tenker og hvorfor du reagerer som du gjør.

Som andre har sagt før meg her så er det faktisk direkte uhøflig av disse "vennene" dine og sitte og snakke om en hyttetur som du ikke var invitert på i det lange og det brede sånn, og dette vet alle mennesker med litt sosial intelligens. Ergo slår det meg at dette er gjort med vilje, for å sende deg ett eller annet signal. Om det var din eks eller din eks venninne som satte det igang for bevisst å holde deg utenfor så er det veldig dårlig manerer av verten å la det fortsette. Det forplikter faktisk å være vert i selskaper. Man skal sørge for at alle har det bra.

Jeg har også vært i selskaper hvor alle gjestene har felles opplevelser, fordi jeg tilhører en annen periode i livet til vertinnen, og der får jeg samme følelsen av å være utenfor, men de gjør det ikke med vilje. De bare prater om det som DE har felles. Jeg kjeder meg i slike selskaper, for det er gørr å sitte og høre på folk som prater i timevis om ting du ikke har vært med på, og husker du det og husker du det osv., så jeg gjør som deg, benytter meg av første mulighet til å takke pent for meg, uten å være uhøflig. Og kanskje kvier jeg meg for å takke ja til neste invitasjon når jeg vet at samme gjeng er invitert.