Tante til en jente på 5, men føler ingenting.

[AnonymBruker]

Jeg er en 20 år gammel jente, som er tante til ei jente på 5.

Problemet er at jeg ikke føler noe.. Når hun spør om jeg vil leke med hun, så sier jeg ja, men innerst inne så vil jeg ikke. Jeg føler meg ikke som en tante. Ikke i det hele tatt.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Når hun kommer på besøk synes jeg ikke det er gøy, for jeg bryr meg ikke.

Den følelsen når man får besøk eller leker med andre unger, det er den følelsen jeg har.

Føler meg så slem.. Er det egentlig normalt?

Anonym poster: b00235d511a4125b9f614e46052563fa

[AnonymBruker]

Det er ikke din unge, så det er helt normalt

Anonym poster: cd959ec1712b6b32f8a81306dd130154

[lillevill]

Normalt. så koselig at hun syne du er stas da. Det er jo hyggelig.

[Gjest tante]

Synd for deg - og ikke minst synd for jenta! Har du et "lunkent" forhold til foreldrene som smitter over på relasjonen til barnet kanskje? Tante kan - og bør etter min mening - være en viktig person for et barn. Jeg er selv tante, og er veldig glad i tantebarna mine. Har riktignok ikke så stor familie, og er glad i broren min. Jeg har et intuitivt ønske om å bidra til at de får en god oppvekst, og prøver å være nær og tilgjengelig. Barn trenger å bli sett og elsket av flere enn foreldrene sine, og jeg er glad for å kunne gi dette til tantebarna mine. Jeg leker masse med dem, og noen ganger er det ganske kjedelig. Men jeg prøver likevel å være mentalt til stede i leken, for gjennom leken blir du godt kjent med dem og får innsikt i hva som opptar dem. Man opplever mye morsomt og hyggelig sammen med barna. Og så er det selvsagt veldig hyggelig at ansiktene deres stråler og at de kaster som i armene mine når jeg besøker dem.

[AnonymBruker]

Synd for deg - og ikke minst synd for jenta! Har du et "lunkent" forhold til foreldrene som smitter over på relasjonen til barnet kanskje? Tante kan - og bør etter min mening - være en viktig person for et barn. Jeg er selv tante, og er veldig glad i tantebarna mine. Har riktignok ikke så stor familie, og er glad i broren min. Jeg har et intuitivt ønske om å bidra til at de får en god oppvekst, og prøver å være nær og tilgjengelig. Barn trenger å bli sett og elsket av flere enn foreldrene sine, og jeg er glad for å kunne gi dette til tantebarna mine. Jeg leker masse med dem, og noen ganger er det ganske kjedelig. Men jeg prøver likevel å være mentalt til stede i leken, for gjennom leken blir du godt kjent med dem og får innsikt i hva som opptar dem. Man opplever mye morsomt og hyggelig sammen med barna. Og så er det selvsagt veldig hyggelig at ansiktene deres stråler og at de kaster som i armene mine når jeg besøker dem.

Jeg vet det er dumt, og er utrolig lei meg for det selv..

Det er som å leke eller få besøk av ett barn jeg ikke kjenner. Jeg er glad i barn sånn sett, men når hun griner, hyler eller noe sånt så blir jeg litt frastøtt og vil ikke være med hun. Hun merker det ikke selv, men jeg går som regel på rommet. (Jeg bor hjemme hos foreldrene mine)

Det er sånn at de gangene jeg leker med hun, så føler jeg selv at jeg ikke vil. Og når hun kommer på besøk så tenker jeg bare "åh, så stress".. Føler meg så slem. Har ett bra forhold til min bror, så jeg skjønner ikke hvorfor det er sånn.

Jeg er en snill tante å omgås med, men tydeligvis ikke så snill innvendig. Blir så lei.

Anonym poster: b00235d511a4125b9f614e46052563fa

[Gjest Gjest]

Leke er jo ikke spesielt gøy heller da. Kan dere ikke finne på noe du liker så blir det kanskje mer glede forbundet med det? Kino? Fjelltur? Ski? Kafé?

[Gjest tante]

Jeg vet det er dumt, og er utrolig lei meg for det selv..

Det er som å leke eller få besøk av ett barn jeg ikke kjenner. Jeg er glad i barn sånn sett, men når hun griner, hyler eller noe sånt så blir jeg litt frastøtt og vil ikke være med hun. Hun merker det ikke selv, men jeg går som regel på rommet. (Jeg bor hjemme hos foreldrene mine)

Det er sånn at de gangene jeg leker med hun, så føler jeg selv at jeg ikke vil. Og når hun kommer på besøk så tenker jeg bare "åh, så stress".. Føler meg så slem. Har ett bra forhold til min bror, så jeg skjønner ikke hvorfor det er sånn.

Jeg er en snill tante å omgås med, men tydeligvis ikke så snill innvendig. Blir så lei.

Anonym poster: b00235d511a4125b9f614e46052563fa

Flott at du er anstrenger deg for å være snill mot barnet

Det er helt normalt å bli stressa av at barn gråter og hyler. Foreldre blir også det. Dette bunner som regel ut i at man ikke vet hvordan man skal håndtere situasjonen, og derfor blir engstelig og usikker. Det er noe man kan lære seg å takle bedre. Jeg tenker at en 5-åring gråter og hyler vanligvis ikke så mye..? Da er det som regel i situasjoner hvor de har slått seg, er redd, trett eller frustrert. Man kommer langt med å trøste, klemme, spørre hva som er galt og prate litt om hva som har skjedd. For trøtte barn hjelper fint lite annet enn søvn... Når du øver på dette, blir du etterhvert tryggere på deg selv i disse situasjonene. Det tror jeg nok vil hjelpe mot at du opplever barnet som frastøtende.

Ifht. å leke - mange voksne opplever dette som unaturlig og har vanskelig for å engasjere seg i lek. Det er jo noe man slutter med/ blir avlært med tidlig i tenårene. Men lek er en verdifull måte å tilegne seg kunnskap, så man har ikke vondt av å blåse liv i evnen til å leke og fantasere. Her er det også øving som må til, man må prøve å være mentalt til stede i leken. Barn setter stor pris på å få en voksen med i leken i blandt, men du trenger ikke bare være "leketante" heller. Som Gjest over her sier, er det fint å gjøre andre hyggelige ting sammen også. Barn elsker å tegne og lage ting og å bli lest for. Jeg har feks. laget påskepynt med tantebarna mine nå i påsken, noe som var kjekt for store og små.

Og så tror jeg du må prøve å hjelpe deg selv litt ifht. egne tankemønstre - dette at du tenker "åh...stress" når hun kommer. Feks. kan du prøve å planlegge noe hyggelig til neste besøk, som du kan glede deg til å overraske henne med? Barn er utrolig lett å glede! Da tar du kanskje bort noe av denne "åh...stress"-følelsen, og kan gradvis bytte den ut med glede over å være sammen med henne?

Lykke til!

[AnonymBruker]

Leke er jo ikke spesielt gøy heller da. Kan dere ikke finne på noe du liker så blir det kanskje mer glede forbundet med det? Kino? Fjelltur? Ski? Kafé?

Problemet er at uansett hva vi finner på, så liker jeg det ikke, innerst inne. Jeg føler det er ett ork, og noe jeg "må" gjøre.

Flott at du er anstrenger deg for å være snill mot barnet

Det er helt normalt å bli stressa av at barn gråter og hyler. Foreldre blir også det. Dette bunner som regel ut i at man ikke vet hvordan man skal håndtere situasjonen, og derfor blir engstelig og usikker. Det er noe man kan lære seg å takle bedre. Jeg tenker at en 5-åring gråter og hyler vanligvis ikke så mye..? Da er det som regel i situasjoner hvor de har slått seg, er redd, trett eller frustrert. Man kommer langt med å trøste, klemme, spørre hva som er galt og prate litt om hva som har skjedd. For trøtte barn hjelper fint lite annet enn søvn... Når du øver på dette, blir du etterhvert tryggere på deg selv i disse situasjonene. Det tror jeg nok vil hjelpe mot at du opplever barnet som frastøtende.

Ifht. å leke - mange voksne opplever dette som unaturlig og har vanskelig for å engasjere seg i lek. Det er jo noe man slutter med/ blir avlært med tidlig i tenårene. Men lek er en verdifull måte å tilegne seg kunnskap, så man har ikke vondt av å blåse liv i evnen til å leke og fantasere. Her er det også øving som må til, man må prøve å være mentalt til stede i leken. Barn setter stor pris på å få en voksen med i leken i blandt, men du trenger ikke bare være "leketante" heller. Som Gjest over her sier, er det fint å gjøre andre hyggelige ting sammen også. Barn elsker å tegne og lage ting og å bli lest for. Jeg har feks. laget påskepynt med tantebarna mine nå i påsken, noe som var kjekt for store og små.

Og så tror jeg du må prøve å hjelpe deg selv litt ifht. egne tankemønstre - dette at du tenker "åh...stress" når hun kommer. Feks. kan du prøve å planlegge noe hyggelig til neste besøk, som du kan glede deg til å overraske henne med? Barn er utrolig lett å glede! Da tar du kanskje bort noe av denne "åh...stress"-følelsen, og kan gradvis bytte den ut med glede over å være sammen med henne?

Lykke til!

Takk for positivt svar. Ja, jeg får prøve å være litt mer forberedt, og prøve å planlegge noe hyggelig. Har kanskje noe med at jeg har som vane å tenke på at det er stress. Kanskje det er tankegangen min som må omstilles..

og takk igjen, skal prøve dette ut:)!

Anonym poster: b00235d511a4125b9f614e46052563fa

[Leo]

Sitt i hvert fall ikke oppe og vent på at det går over for jeg er snart 45 år gammel og føler det på samme måte...

Endret 31. mars 2013 av Leo

[Gjest tante]

Problemet er at uansett hva vi finner på, så liker jeg det ikke, innerst inne. Jeg føler det er ett ork, og noe jeg "må" gjøre.

Takk for positivt svar. Ja, jeg får prøve å være litt mer forberedt, og prøve å planlegge noe hyggelig. Har kanskje noe med at jeg har som vane å tenke på at det er stress. Kanskje det er tankegangen min som må omstilles..

og takk igjen, skal prøve dette ut:)!

Anonym poster: b00235d511a4125b9f614e46052563fa

Så bra - det er jeg sikker på at du vil bli glad for etterhvert! Å bli glad i andre mennesker - både i og utenfor familie - kan ta tid, så ikke stress for mye med å tenke på det. Min erfaring er at jeg som regel blir glad i mennesker når jeg blir virkelig godt kjent med personen - selv om jeg i utganspunktet fikk et negativt inntrykk og mislikte vedkommende. Det synes jeg er utrolig fasinerende - at de aller fleste mennesker har noe godt i seg som man kan bli glad i. Og jeg mener ikke at jeg er så snill og god og glad i hele verden, men at om man tar seg bryet med å virkelig se andre mennesker så ser man som regel fine ting! Små barn har også personlighet, tanker og følelser som fortjener å bli sett. Og ifht. familie føler ihvertfall jeg et medansvar for at barna skal ha en fin oppvekst og bli til gode mennesker.

[Gjest tante]

Sitt i hvert fall ikke oppe og vent på at det går over for jeg er snart 45 år gammel og føler det på samme måte...

Da er det vel på tide å gjøre noe med det!

Store "barn" trenger også å bli sett. Det går an å etablere en nær relasjon selv om barna er blitt voksne. Jeg har selv opplevd som voksen at en forholdsvis uengasjert onkel har begynt å vise omsorg og omtanke, og det setter jeg stor pris på.

Det er ikke så mye mer komplisert enn å bry seg, og gir deg kanskje en pay-off i form av omsorg og omtanke tilbake. Det har jo de fleste av oss bruk for...

[AnonymBruker]

Sitt i hvert fall ikke oppe og vent på at det går over for jeg er snart 45 år gammel og føler det på samme måte...

Kjipt å høre at du har det på samme måte, og at det ikke har gått over, enda du er 45

Så bra - det er jeg sikker på at du vil bli glad for etterhvert! Å bli glad i andre mennesker - både i og utenfor familie - kan ta tid, så ikke stress for mye med å tenke på det. Min erfaring er at jeg som regel blir glad i mennesker når jeg blir virkelig godt kjent med personen - selv om jeg i utganspunktet fikk et negativt inntrykk og mislikte vedkommende. Det synes jeg er utrolig fasinerende - at de aller fleste mennesker har noe godt i seg som man kan bli glad i. Og jeg mener ikke at jeg er så snill og god og glad i hele verden, men at om man tar seg bryet med å virkelig se andre mennesker så ser man som regel fine ting! Små barn har også personlighet, tanker og følelser som fortjener å bli sett. Og ifht. familie føler ihvertfall jeg et medansvar for at barna skal ha en fin oppvekst og bli til gode mennesker.

Tusen takk for svar igjen, høres ut som du kan en del om dette. Ja, det kan hende at jeg ikke kjenner hun godt nok. At det eneste jeg tenker når hun kommer på besøk er det stresset, at jeg må anstrenge meg for å leke og at det bare er mas. Jeg har jo lyst at hun skal ha en fin oppvekst, og hadde blitt utrolig lei meg om det hadde skjedd hun noe. Det er vel kanskje en start..? Og jeg blir jo kjempe glad når jeg ser at hun ler og koser seg..

- TS

Anonym poster: b00235d511a4125b9f614e46052563fa

[AnonymBruker]

Jeg er også 45 og har det akkurat på samme måte. Men jeg har min egen teori om hvorfor.

Da jeg selv var barn fikk jeg ikke lov å omgås mine egne søskenbarn på min egen alder ei heller moren deres, min egen tante. Min mor og hun ble uvenner og jeg kunne ikke forstå hvorfor samværet med dem brått tok slutt.

Hos den andre tanten derimot der var vi ofte men ingen jevnaldrende søskenbarn jeg kunne leke med. ble kun et haleheng for de små også gikk jeg der da uten å forstå noe som helst.

Jeg ble altså nektet å tilbringe tid med mine beste jevnaldrende venninner/søskenbarn mens min søster fikk pleie et dypt og nært vennskap med sine jevnaldrende på den andre siden.

Nå har hun fått barn og jeg er tante men føler ikke noe for dem .HVORFOR iallverden skulle jeg det når jeg lærte å skru av den bryteren da jeg gikk der alene uten mine fortrolige i alle de år???

Anonym poster: cb331d98932a867acf72d04e0af0f0f9

[Berit]

Jeg føler heller ikke noe spesielt forhold til mine tantebarn. Har tenkt en del på det siste. Er enig med gjest_tante i det du skriver. Det høres fint ut. Jeg prøver, men sikkert ikke hardt nok. Foreldrene til barna er heller ikke særlig interessert i at barna skal ha et forhold til sin tante. Barna takker f.eks ikke for gavene fra oss, de vet ikke hva de har fått fra oss. Dette er ikke barna sin skyld, selvsagt. Men foreldrene snakker veldig lite til barna om oss, nevner oss knapt. Jeg har sagt at jeg kan hente fra barnehagen, skole og andre ting. Foreldrene sier bare at det gjør de selv, og at de har ikke snakket med barna om det. ?

Vi omgåes sjelden, men noen ganger i familiebesøk og da er vi høflige og jeg synes det er kjekt. Men vi er veldig forskjellige. Så jeg tror egentlig ingen av oss bryr seg så mye med å se hverandre mer. Men det er jo trist familieforhold.

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn. Har to tantebarn (og dette skriver jeg som AB bare fordi jeg tror moren er her inne uten at jeg har fått det bekrefta), og føler ingenting for dem. Jeg ser dem skjelden, selv om de bor nærme. Ser dem kanskje 2-3 ganger i året eller noe. Ikke mer enn fem. De er fem og ti, forresten.

Men jeg er sånn rundt alle barn, da. Usikker og skjønner ikke greia. Klarer ikke å engasjere meg. Jeg er 30, forresten.

Anonym poster: 71327f112547a7fea211af109bc008dc

[AnonymBruker]

Har selv problemer med å "like" tantebarnet mitt. Hun er på alder med mitt eget barn, men søskenbarna er sjelden sammen.

Mye av det går ut på at foreldrene til tantebarnet mitt går for fri barneoppdragelse, og det er ungen som styrer showet, hele tiden. Mine barn har grenser og regler, og når tantebarnet mitt kommer til oss så er det faktisk bare et pes. Hun kan f.eks rasere rommet til barnet mitt, rive ut alt i kjøleskapet, sparke katten, hyle mens vi andre snakker for å overdøve osv osv. Og alt dette er greit for foreldrene.

Jeg har virkelig prøvd, har f,eks hatt henne her ofte uten foreldrene, tatt henne med på ferietur, på kino, men hun er like ille uansett.

Dette er ei jente på 11, så hun er ikke en treåring i verste trassalderen heller.

Anonym poster: 51359c8af60fded03d238e131f387662

[AnonymBruker]

Helt normalt. Mange unge kvinner liker ikke barn. Det er flott at du forsøker å oppføre deg ålreit likevel. Hvis du selv får barn en dag, vil du være kjempetakknemlig for de få voksne som er hyggelige mot barnet ditt. Jeg prøvde ikke engang å like tanteungene mine, og det syns jeg er ganske fælt å tenke på nå som jeg selv har barn og ser hvor mye onkler og tanter kan bety for barnet.

Jeg ville slappet litt av og ikke tenkt så mye på det, var jeg deg. Ikke tving deg selv til å være sammen med tantebarnet ditt hvis du ikke har lyst. En gang i mellom er mer enn nok, og gjerne sammen med andre, så blir det lettere.

Anonym poster: fc75480b9caa34833284e60f1c05f249

[Gjest tante]

Har selv problemer med å "like" tantebarnet mitt. Hun er på alder med mitt eget barn, men søskenbarna er sjelden sammen.

Mye av det går ut på at foreldrene til tantebarnet mitt går for fri barneoppdragelse, og det er ungen som styrer showet, hele tiden. Mine barn har grenser og regler, og når tantebarnet mitt kommer til oss så er det faktisk bare et pes. Hun kan f.eks rasere rommet til barnet mitt, rive ut alt i kjøleskapet, sparke katten, hyle mens vi andre snakker for å overdøve osv osv. Og alt dette er greit for foreldrene.

Jeg har virkelig prøvd, har f,eks hatt henne her ofte uten foreldrene, tatt henne med på ferietur, på kino, men hun er like ille uansett.

Dette er ei jente på 11, så hun er ikke en treåring i verste trassalderen heller.

Anonym poster: 51359c8af60fded03d238e131f387662

Er du helt sikker på at du har gitt henne en sjanse? Det er ikke meningen å fornærme deg, men tror du ikke dine føleser overfor foreldrene og deres oppdragelse gjør at du er litt forutintatt og ubevisst ser etter negative egenskaper? Slik utagernde oppførsel som du beskriver er selvsagt ikke ok. Noen 11-åring kan være en "tidlig tenåring, men jeg oppfatter det du skriver som at den oppførselen har pågått en stund. Jeg tenker at dette viser at hun kanskje ikke har det så bra? Kanskje gjør den frie oppdragelsen at hun ikke blir sett av foreldrene, og er frustrert og desperat etter oppmerksomet og grenser? Tenk så viktig du kan være for henne da! Hun trenger trygge voksne som omsorgsfullt ser henne og setter grenser, men du blir fort gjennomskuet om du ikke har hjertet med deg. Mener selvsagt at du ikke skal "overta" oppdragerrollen eller belære foreldrene hennes, men kanskje nettopp du kan være en trygg voksenperson som kan gjøre en forskjell for henne!

[AnonymBruker]

Er du helt sikker på at du har gitt henne en sjanse? Det er ikke meningen å fornærme deg, men tror du ikke dine føleser overfor foreldrene og deres oppdragelse gjør at du er litt forutintatt og ubevisst ser etter negative egenskaper? Slik utagernde oppførsel som du beskriver er selvsagt ikke ok. Noen 11-åring kan være en "tidlig tenåring, men jeg oppfatter det du skriver som at den oppførselen har pågått en stund. Jeg tenker at dette viser at hun kanskje ikke har det så bra? Kanskje gjør den frie oppdragelsen at hun ikke blir sett av foreldrene, og er frustrert og desperat etter oppmerksomet og grenser? Tenk så viktig du kan være for henne da! Hun trenger trygge voksne som omsorgsfullt ser henne og setter grenser, men du blir fort gjennomskuet om du ikke har hjertet med deg. Mener selvsagt at du ikke skal "overta" oppdragerrollen eller belære foreldrene hennes, men kanskje nettopp du kan være en trygg voksenperson som kan gjøre en forskjell for henne!

Hun blir absolutt sett av foreldrene sine! Alt dreier seg om henne, hun er enebarn og utrolig bortskjemt.

Jeg kan ikke grensesette et barn der foreldrene mener at hun skal få gjøre som hun vil. Eneste jeg prøver er å forklare henne at når hun er her så får hun følge de reglene som mitt barn har (er ikke superstreng). Foreldrene er det ikke råd å snakke med, da de mener at de vet best og har rett.

Det er forsåvidt synd i jenta, hun har ikke noen gode venninner pga oppførselen sin (ingen har lyst å besøke henne pga hun nekter plent å låne lekene sine), hun har det tøft på skolen pga hun vil ikke innfinne seg med klassens regler (sitte rolig, rekke opp handa, vente på tur osv). Foreldrene mener såklart at det er skolen sin feil, og at skolesystemet er "helt på trynet".

Anonym poster: 51359c8af60fded03d238e131f387662

[LedigNavn]

Barn er ikke min "greie" og jeg har selv tatt et bevisst valg om ikke å få barn. At mine søsken får barn, endrer ikke på hvordan jeg har det i forhold til barn. Når jeg er sammen med tantebarn, gjør jeg så godt jeg kan og er blid og hyggelig og leker når barna vil, men jeg er lettet når de drar og jeg er ferdig.

Barna til søsken betyr selvsagt noe for meg, men jeg kommer ikke til å bli komfortabel med å være sammen med dem før de er blitt eldre. Sånn er det bare.