deprimert mann med selvmordstanker

[Gjest Fighter]

I går hadde Optikeren bursdag. Vi gikk ut og spiste på fredag og hadde selskap her i går. Det var kjempekoselig og han storkoste seg hele fredagen og lørdagen. Men bestekompisene hans kom ikke i selskapet på lørdag og han ble fryktelig lei seg. Han har vært deprimert en god stund og vennene betyr mye for han. Gårsdagen var en kjempedag helt til vi gikk og la oss. Da villa han bare dø. Han har snakka om selvmord før, så det var grusomt når han snakket om å dø i går. Han skulle til og med ordne med forsikring så jeg skulle klare meg etterpå. Da ble jeg selvfølgelig enda mer lei meg enn jeg var i utgangspunktet. Ikke fordi han ikke tenkte på meg, men fordi han bare var opptatt av det økonomiske ved at han skulle dø. Huff, jeg kan ikke være sinna på han fordi han har det fælt, men jeg blir så fortvila når han sier sånt. Han går til psykolog, men skal ikke til han igjen før etter påske. Vi er nygift og livet skal være supert, men akkurat nå vet jeg ikke helt hva jeg føler. Jeg er så glad i han at jeg får ikke sagt det med ord, og kan ikke forestille meg et liv uten han. Vet liksom ikke hva jeg skal si eller forholde meg til disse dødsønskene hans.

[Gjest Poirot]

Det finnes en hjelpetelefon i regi av mental Helse, også grupper for pårørende.

[Gjest Madam Felle]

Har egentlig ikke noen gode råd å komme med, men villa bare gi deg en klem.

[Dødspingvinen]

Ring hjelpetelefonen for mental helse. De kan gi både deg om mannen din gode råd.

http://www.mentalhelse.no/

[Gjest Fighter]

Takk for råd. Jeg har bedt han ringe psykologen sin i morgen og be om en time tidligere enn det han har. Har snakket litt med han om det i dag. Han sier lite, bare at alt er så vanskelig. Huff! Jeg orker liksom ikke tro at han skal ta livet av seg, men samtidig vet jeg jo at man skal ta ytringer om selvmord og dødsønsker alvorlig. Det er så fælt, særlig ettersom han har pratet om det en del ganger.

[Dødspingvinen]

Ring Mental Helse dersom det forverrer seg da. De kan ordne akkuttime til psykolog etc. Og nå virker han ganske suicidal, så du må være skikkelig obs på dette.

[Gjest Fighter]

Hele greia er vanskelig. Han vil ikke at jeg skal være redd og at han ikke tenker på det hele tiden. Han sier likevel at han får tanker om å dø når det oppstår en vanskelig situasjon. Han har allerede tenkt ut hvordan så det er ganske seriøst, men jeg kan jo ikke gå rundt å være bekymra hele tiden heller. Han sier han håper psykologen kan hjelpe han til å få vekk tankene og det håper jeg også.

[Carrot]

Ikke det at jeg har all verdens greie på psykiske problemer altså - men det er vel ikke psykologen som kan "få vekk" tankene hans men han selv - han må vel få hjelp, ikke det - men han må vel hjelpe seg selv også vel? Og det med selvmordstanker.. Veel, jeg kjenner en som tok livet sitt som følge av dyp depresjon - han hadde ikke sagt noe til noen! Ingen visste hverken hva han slet med eller at han var syk - før etterpå..

Men det jeg tenker på er hvordan dette påvirker alt i livet ditt også, kanskje du trenger noen å snakke med slik at ikke du ender opp som deprimert selv også..

Uansett - Lykke til da, det er ikke et enkelt liv man lever som er psykisk syk eller pårørende...

[Gjest Fighter]

Ikke det at jeg har all verdens greie på psykiske problemer altså - men det er vel ikke psykologen som kan "få vekk" tankene hans men han selv - han må vel få hjelp, ikke det - men han må vel hjelpe seg selv også vel?

Psykologen kan ikke få vekk tankene hens, men hejlpe han til å forandre de.

Og det med selvmordstanker.. Veel, jeg kjenner en som tok livet sitt som følge av dyp depresjon - han hadde ikke sagt noe til noen! Ingen visste hverken hva han slet med eller at han var syk - før etterpå..

Det er noen som tar livet sitt uten å si noe om at de sliter på forhånd, men de aller fleste som begår selvmord har snakket om det først. Selvfølgelig håper jeg tankene til mannen min bare er ord, og at han aldri vil gjennomføre planene sine. Men når han snakker om det kan jeg ikke la være å ta han på alvor heller.

Men det jeg tenker på er hvordan dette påvirker alt i livet ditt også, kanskje du trenger noen å snakke med slik at ikke du ender opp som deprimert selv også..

Vi har snakket en del om det. Selvfølgelig er det han som har det ordentlig fælt, men det går jo i stor grad utover meg også. Jeg prøver å ikke bekymre meg for mye for han, men heller være en støtte. Og da er jeg avhengig av å kunne ta vare på meg selv også. Det har i hvert fall vært utrolig godt å kunne skrive om det her på kg. Blir situasjonen verre må jeg jo vurdere å få psykologhjelp, jeg også. Jeg takler mye, men jeg er jo bare et menneske jeg også.

Uansett - Lykke til da, det er ikke et enkelt liv man lever som er psykisk syk eller pårørende...

Takk for svar. Vi prøver å ta en dag av gangen. Heldigvis har han mange dager han er i godt humør også.

[Gjest Abelone]

Kjære deg. Føler veldig med deg! Det må være utrolig tøft å stå oppe i noe slikt - med begge beina... Det høres ut som om du er en stor støtte for din mann, og at han åpner seg veldig for deg. Det er kjempeflott!! Godt at han klarer å snakke om det vonde og leie. Men samtidig blir det kanskje for tøft for deg til tider..? Kanskje du skulle finne en støtteperson til deg selv? Noen du kan lufte ut for når det røyner på?

Og så tenker jeg at :oM noe skulle skje med mannen din, vil du kanskje føle at du ikke klarte "jobben" din.... Da kan du trenge noen som hjelper deg til å se klart, og som kan støtte deg.

Mener ikke å være pessimist, altså!!! Ønsker dere begge alt godt, og håper mannen din kommer seg opp av bølgedalen!!

[Gjest Fighter]

Kjære deg. Føler veldig med deg! Det må være utrolig tøft å stå oppe i noe slikt - med begge beina... Det høres ut som om du er en stor støtte for din mann, og at han åpner seg veldig for deg. Det er kjempeflott!! Godt at han klarer å snakke om det vonde og leie. Men samtidig blir det kanskje for tøft for deg til tider..? Kanskje du skulle finne en støtteperson til deg selv? Noen du kan lufte ut for når det røyner på?

Det er ganske tøft til tider, ja. Nå er det ikke hver dag han snakker om selvmord, men det er tøft likevel. Til nå har vennene mine bare visst at hen sliter med depresjon, men etter helgen hvor han virkelig la planer om selvmord måtte jeg prate med en venninne om det. Jeg prøver å støtte han og være der for han, men jeg klarer det ikke uten at noen andre støtter meg igjen. Mannen min skjønner at det er tøft for meg også og jeg er utrolig glad for at vi er såpass åpne ovenfor hverandre som vi er.

Og så tenker jeg at :oM noe skulle skje med mannen din, vil du kanskje føle at du ikke klarte "jobben" din.... Da kan du trenge noen som hjelper deg til å se klart, og som kan støtte deg.

Mener ikke å være pessimist, altså!!! Ønsker dere begge alt godt, og håper mannen din kommer seg opp av bølgedalen!!

Jeg sjkønner at du ikke mener å være pessimist, du har helt rett. Jeg vet at det egentlig ikke er mitt ansvar å passe på at han ikke tar livet av seg, likevel blir det på en måte det ettersom jeg er hans nærmeste og jeg lever med han 24 timer i døgnet. Som sagt, så er det ganske tøft, men jeg prøver å glede meg over de gode dagene hans og å ta en dag av gangen. Forhåpentligvis får han ordna opp i problemene en gang såp han kan glede seg over livet.

Takk for svar.

[Gjest Vega]

Vet ikke jeg, men tror noen har lettere for å snakke om at de er lei av livet, (og mene det der og da, men forbigående), og at døden kan virke som en lise. Og at det er ganske naturlig for dem, at de er vant til slikt snakk fra ungdomstiden f.eks. mellom gode venner.

I andre miljøer kan dette være et "ikke-tema" og man blir sykeliggjort.

Fint at han skal til psykolog. Det er så mange variasjoner av menneskesinnet, noen har en mild grad av manisk-depressiv-lidelse, uten å ha fått noen diagnose, og de fungerer.

Kanskje han kan begynne med Johannesurt? (virker som antidepressiva, men uten bivirkningene). Husk at om han begynner på antidepressiva, bør du ta vare på medisinen, da mange faktisk tar livet av seg de første ukene (da ting forverres) ved hjelp av pillene, som er svært giftige.

Uten å gå inn på debatten "lykkepiller" - som jeg synes har for mange bivirkninger - så sett dere inn i det først. Du sier han har mange gode dager, og at han er deppa når han støter på problemer (og kanskje i sammenheng med alkohol).

Legger ved par linker, der det skrives en del særlig om lykkepiller:

http://www.motkur.no/index.htm

http://www.hieronimus.org/

Det er også lurt å se på kosten, særlig mangel på b-vitaminer og magnesium kan føre til depresjoner. På helsekost får du kjøpt Mega-B-Stress, som han i starten kan ta økt dose av (skylles ut via urinen). ((http://toppforsk.no/bibliotek/azmedica/CNS/0101_diett.html

Det er umulig å passe på et annet menneske døgnet rundt, at han har "planlagt din framtid økonomisk utfra selvmordstanken" er slett ikke sikkert, og lite sannsynlig - de fleste voksne har forsikringer osv. uten å planlegge å ta sitt eget liv. Men at han nevnte det der og da, kan få det til å virke som om han har planlagt alt - og nå er du redd for han.

Vet ikke jeg, om det bare er jeg som kjenner folk som snakker om at de er lei livet, i noen sammenhenger (en sjelden gang) - eller om det er normalt at det er motsatt, at ingen nevner det. (Må legge til at jeg kjenner en del forskjellige, trafikkskadde, nevrotikere m.m. og ikke bare A-4-formatet). Selv kan jeg være drittlei, men nevner det ikke for noen - nettopp for å ikke skake opp folk - jeg vet jo at det går over av seg selv, og at selve dødstanken er en slags trøst i seg selv, ikke noe annet...

(for meg i alle fall). Jeg kan være deppa, men det går over, fordi jeg drar meg opp og ut, og nekter å forbli passiv.

Dette var ikke noe råd - det er bra han skal til psykolog, men vær obs på faren for å sykeliggjøre hans tilstand pga enkeltutsagn. (samtidig som du selvsagt må ta det alvorlig, inntil en viss grad...)

[Gjest Fighter]

Vet ikke jeg, men tror noen har lettere for å snakke om at de er lei av livet, (og mene det der og da, men forbigående), og at døden kan virke som en lise. Og at det er ganske naturlig for dem, at de er vant til slikt snakk fra ungdomstiden f.eks. mellom gode venner.

I andre miljøer kan dette være et "ikke-tema" og man blir sykeliggjort.

Selvsagt kan alle være litt lei av livet iblant, men han har allerede tenkt ut hvordan han skal ta livet sitt.

Fint at han skal til psykolog. Det er så mange variasjoner av menneskesinnet, noen har en mild grad av manisk-depressiv-lidelse, uten å ha fått noen diagnose, og de fungerer.

Han har vært sykemeldt siden i september, har fått diagnose depresjon og har jevnilig kontakt med lege.

Kanskje han kan begynne med Johannesurt? (virker som antidepressiva, men uten bivirkningene). Husk at om han begynner på antidepressiva, bør du ta vare på medisinen, da mange faktisk tar livet av seg de første ukene (da ting forverres) ved hjelp av pillene, som er svært giftige.

Uten å gå inn på debatten "lykkepiller" - som jeg synes har for mange bivirkninger - så sett dere inn i det først. Du sier han har mange gode dager, og at han er deppa når han støter på problemer (og kanskje i sammenheng med alkohol).

Legger ved par linker, der det skrives en del særlig om lykkepiller:

http://www.motkur.no/index.htm

http://www.hieronimus.org/

Han har gått på antidepressiva siden i desember. De har god effekt, men som dere skjønner ikke god nok.

Det er også lurt å se på kosten, særlig mangel på

b-vitaminer og magnesium kan føre til depresjoner. På helsekost får du kjøpt Mega-B-Stress, som han i starten kan ta økt dose av (skylles ut via urinen). ((http://toppforsk.no/bibliotek/azmedica/CNS/0101_diett.html

Takk.Skal anbefale diette for han.

Det er umulig å passe på et annet menneske døgnet rundt, at han har "planlagt din framtid økonomisk utfra selvmordstanken" er slett ikke sikkert, og lite sannsynlig - de fleste voksne har forsikringer osv. uten å planlegge å ta sitt eget liv. Men at han nevnte det der og da, kan få det til å virke som om han har planlagt alt - og nå er du redd for han.

Jeg vet jeg ikke kan sitte å passe på han, men jeg blir selvsagt redd.

Vet ikke jeg, om det bare er jeg som kjenner folk som snakker om at de er lei livet, i noen sammenhenger (en sjelden gang) - eller om det er normalt at det er motsatt, at ingen nevner det. (Må legge til at jeg kjenner en del forskjellige, trafikkskadde, nevrotikere m.m. og ikke bare A-4-formatet). Selv kan jeg være drittlei, men nevner det ikke for noen - nettopp for å ikke skake opp folk - jeg vet jo at det går over av seg selv, og at selve dødstanken er en slags trøst i seg selv, ikke noe annet...

(for meg i alle fall). Jeg kan være deppa, men det går over, fordi jeg drar meg opp og ut, og nekter å forbli passiv.

Dette var ikke noe råd - det er bra han skal til psykolog, men vær obs på faren for å sykeliggjøre hans tilstand pga enkeltutsagn. (samtidig som du selvsagt må ta det alvorlig, inntil en viss grad...)

Det er ikke bare ett enkeltutsagn, han har som sagt vært deprimert lenge og prat om selvmord dukker opp nå og da. Poenget nå i helgen var at han virket så veldig klar for å gjøre det. Jeg håper selvsagt at selvmordspraten bare er ord, men jeg kan jo ikke la vær å ta han på alvor heller.

[Gjest Vega]

Huff, da har jeg misforstått og trodd det var noe han bare hadde sagt ved par anledninger.

Jeg kjenner også en som truer med å ta selvmord (gjerne via sms til meg, for deretter å bli taus), men jeg bor ikke sammen med han - og etter å ha varslet familien hans en del ganger, er jeg begynt å "overse" truslene. Jeg kan jo ikke gjøre noe... (i stedet blir jeg litt irritert...fordi han kommer med slike utspill, for deretter å ikke svare på telefon eller sms...)

Men å bo sammen med, og i så nær relasjon, har jeg ikke erfaring med. Må være tøft.

Kanskje mannen din får feil type medisiner?

Har de målt om han virkelig mangler serotonin? (vet ikke hvordan det gjøres, men regner med at det er blodprøve) Dersom han ikke mangler serotonin, virker ikke ssri-preparater (lykkepiller) i den grad de skal. Uansett kan det være han får feil type antidepressiva.

Når man får slik depresjon, er det som regel noe han har undertrykket tidligere, som kommer fram til overflaten (han vet sikkert ikke hva det er...).

Kan han prøve alternative metoder, lære pusteøvelser, såkalt rebirthing (får fram tidligere undertrykte følelser)? http://www.aruna.no/sub.php?mid=5&k=aruna2...90&alt=hvaskjer

Dette må være vanskelig for deg. Du trenger noen å snakke med, i like stor grad som han trenger hjelp til å komme ut av depresjonen.

Kan han legge seg inn for en periode? Eller vil han ikke det selv?

Selvmordstrusler kvalifiserer til tvangsinnleggelse, men det er ikke særlig helende å bli tvangsinnlagt - dessuten får verken han eller du da bestemme når han skal skrives ut igjen, slik at situasjonen kan forverres når han endelig kommer hjem, etter en slik opplevelse av å ha blitt maktstjålet.

Kanskje han kan søke seg til Modum Bad f.eks. - selv om ventetida er opptil ett år, så kan det være han sliter fremdeles, slik at det kan være verd å søke likevel.

http://www.modum-bad.no/ifs/e-post.htm

(det er en e-postadresse på denne linken, der du kan få noen å dele tankene og problemene med, rundt deg selv i denne situasjonen.)

Finnes det kommunalt tilbud der dere bor, såkalt psykiatrisk enhet (som alle kommuner skal ha)? Tror de har poliklinisk tilbud, og terapi som foregår på formiddagene, og at de også har oppsøkende virksomhet. Forhør deg med kommunen. Men det er mulig mannen din ikke vil, fordi han vil føle han blir stemplet og stigmatisert (det er vanlig).

Det er ikke særlig om han blir gående hjemme uten annet enn "veggen" å forholde seg til. Han kan også (om han er innstilt) begynne å hjelpe til på f.eks. Frivillighetssentralen bare for å ha noe å gjøre, og få tankene vekk fra seg selv.

Vet ikke hvor du bor, men i Oslo f.eks. har de noe som heter Aktiv På Dagtid - der man kan trene innenfor en rekke grener, alt for 200 kroner i året.

Tror det er viktig å gripe fatt i hverdagen, ikke bare basere seg på en ukentlig samtale med psykolog (som må komme som et tillegg). Men jeg vet ikke hvordan tilbudet er der dere bor.

Håper det ordner seg. Om det kan være en trøst, så er det de færreste som gjør virkelighet av sine trusler. Sannsynligvis forteller han deg dette fordi han har det vanskelig, og kanskje tankene for han er skremmende og nye. Jeg hadde begynt å lure på om han fortalte det, fordi han egentlig ønsker å bli innlagt og komme innenfor et sted der andre tar ansvar og det er mindre å forholde seg til (man må jo nesten true, for å komme til behandling), at han føler han trenger rekreasjon og ro. Jeg ville kanskje spurt han - om han har tenkt tanken.

Uansett, så trenger du noen å snakke med, før du fyker rett ned i depresjon selv. Det er vanskelig å forholde seg til psykisk syke når det blir såpass alvorlig som du beskriver, hvis du ikke greier distansere deg fra det.

Jeg hadde en eks, som av og til truet, spesielt etter at han hadde drukket par dager og brukt opp halve månedsbudsjettet - men jeg tok det ikke seriøst (jeg nektet å ta det innover meg), blant annet fordi jeg ikke betraktet han som typen til å gjennomføre det, og også fordi jeg ikke kunne ha forhindret det. Jeg følte at han truet, mer for å "holde på meg", og for å sløre over pengeforbruket og drikkingen. Det ble slutt mellom oss, men han lever i beste velgående, med sine gode og dårlige dager, som alle oss andre. (Han kom med par utsagn også da jeg gjorde det slutt, jeg kommenterte de ikke, og han visste at jeg har mistet folk som har stått meg nært i selvmord, derfor ble jeg mildere irritert.) De jeg kjenner som har tatt livet sitt, har aldri truet med det, men opptrådt normalt og virket oppegående til det siste... (har lest at det er vanlig)

Kan du forklare han at han ikke får lov å ta livet sitt, du trenger han?

(Kan hende han trenger å høre det...)

Snakk med en du kan stole på, evt. fastlegen din, som pårørende trenger du støtte både i fagmiljø og nærmiljø.

[Gjest Fighter]

Huff, da har jeg misforstått og trodd det var noe han bare hadde sagt ved par anledninger.

Jeg kjenner også en som truer med å ta selvmord (gjerne via sms til meg, for deretter å bli taus), men jeg bor ikke sammen med han - og etter å ha varslet familien hans en del ganger, er jeg begynt å "overse" truslene. Jeg kan jo ikke gjøre noe... (i stedet blir jeg litt irritert...fordi han kommer med slike utspill, for deretter å ikke svare på telefon eller sms...)

Men å bo sammen med, og i så nær relasjon, har jeg ikke erfaring med. Må være tøft.

Jeg har hatt en venninne som prøvde å ta livet sitt. Det var beintøft, men nå er dette anderledes. Han har ikke forsøkt, men bare tenkt gjennom hvordan det eventuelkt skal gjøres og snakker en del om det. Å bo med en mann med depresjon er tøft, ja. Venninna mi bodde langt unna og det eneste jeg kunne gjøre var å ringe henne, men mannen min lever jeg jo med hele tiden.

Kanskje mannen din får feil type medisiner?

Har de målt om han virkelig mangler serotonin? (vet ikke hvordan det gjøres, men regner med at det er blodprøve) Dersom han ikke mangler serotonin, virker ikke ssri-preparater (lykkepiller) i den grad de skal. Uansett kan det være han får feil type antidepressiva.

Når man får slik depresjon, er det som regel noe han har undertrykket tidligere, som kommer fram til overflaten (han vet sikkert ikke hva det er...).

Han har tatt hundreogørten forskjellige prøver, så jeg tror de vet det, ja. Spørsmålet er kanskje heller om han har litt for liten dosering. Men han vil ikke ha høyere dose, da han er redd for å bli helt sløva.

Dette må være vanskelig for deg. Du trenger noen å snakke med, i like stor grad som han trenger hjelp til å komme ut av depresjonen.

Kan han legge seg inn for en periode? Eller vil han ikke det selv?

Selvmordstrusler kvalifiserer til tvangsinnleggelse, men det er ikke særlig helende å bli tvangsinnlagt - dessuten får verken han eller du da bestemme når han skal skrives ut igjen, slik at situasjonen kan forverres når han endelig kommer hjem, etter en slik opplevelse av å ha blitt maktstjålet.

Som sagt så går det opp og ned med han. Av og til vil han innlegges andre dager ikke. Jeg otr kanskje han innerst inne vil legges inn, men at det skremmer han litt også. Vi har en avtale om at jeg skal ringe legevakta hvis han seriøst skulle prøve på noe. Han er heldigvis også veldig åpen om hva han tenker. Men det er jo både positivt og negativt. Bra fordi da vet jeg han føler han kan det og at jeg kan prøve å trøste han når han har det som verst og negativt fordi jeg kanskje blir veldig bekymra.(Sånn som nå i helgen)

Kanskje han kan søke seg til Modum Bad f.eks. - selv om ventetida er opptil ett år, så kan det være han sliter fremdeles, slik at det kan være verd å søke likevel.

http://www.modum-bad.no/ifs/e-post.htm

(det er en e-postadresse på denne linken, der du kan få noen å dele tankene og problemene med, rundt deg selv i denne situasjonen.)

Modum Bad er så lkangt unna, men det er jo noe å tenke på.

Finnes det kommunalt tilbud der dere bor, såkalt psykiatrisk enhet (som alle kommuner skal ha)? Tror de har poliklinisk tilbud, og terapi som foregår på formiddagene, og at de også har oppsøkende virksomhet. Forhør deg med kommunen. Men det er mulig mannen din ikke vil, fordi han vil føle han blir stemplet og stigmatisert (det er vanlig).

Der har du rett, stigmatisert. "Det er jo ikke så ille".

Det er ikke særlig om han blir gående hjemme uten annet enn "veggen" å forholde seg til. Han kan også (om han er innstilt) begynne å hjelpe til på f.eks. Frivillighetssentralen bare for å ha noe å gjøre, og få tankene vekk fra seg selv.

Han har ikke energi til det. Men han leser masse for å få tankene vekk.

Vet ikke hvor du bor, men i Oslo f.eks. har de noe som heter Aktiv På Dagtid - der man kan trene innenfor en rekke grener, alt for 200 kroner i året.

Har ikke hørt om noe sånt noe. Vi har et Psykiatrisk Dagsenter, men jeg tror neppe han vil dit. Der har du den stigmatiseringen igjen.

Tror det er viktig å gripe fatt i hverdagen, ikke bare basere seg på en ukentlig samtale med psykolog (som må komme som et tillegg). Men jeg vet ikke hvordan tilbudet er der dere bor.

Håper det ordner seg. Om det kan være en trøst, så er det de færreste som gjør virkelighet av sine trusler. Sannsynligvis forteller han deg dette fordi han har det vanskelig, og kanskje tankene for han er skremmende og nye. Jeg hadde begynt å lure på om han fortalte det, fordi han egentlig ønsker å bli innlagt og komme innenfor et sted der andre tar ansvar og det er mindre å forholde seg til (man må jo nesten true, for å komme til behandling), at han føler han trenger rekreasjon og ro. Jeg ville kanskje spurt han - om han har tenkt tanken.

Hvis jeg spør han sier han nettopp det, at det egentlig er hjelp han vil ha. Men jeg vet liksom ikke hva som skal til for at han skal bli innlagt heller.

Uansett, så trenger du noen å snakke med, før du fyker rett ned i depresjon selv. Det er vanskelig å forholde seg til psykisk syke når det blir såpass alvorlig som du beskriver, hvis du ikke greier distansere deg fra det.

Jeg prøver å holde motet oppe, men har god mulighet for å få psykologtime selv og vurderer å be om det.

Jeg hadde en eks, som av og til truet, spesielt etter at han hadde drukket par dager og brukt opp halve månedsbudsjettet - men jeg tok det ikke seriøst (jeg nektet å ta det innover meg), blant annet fordi jeg ikke betraktet han som typen til å gjennomføre det, og også fordi jeg ikke kunne ha forhindret det. Jeg følte at han truet, mer for å "holde på meg", og for å sløre over pengeforbruket og drikkingen. Det ble slutt mellom oss, men han lever i beste velgående, med sine gode og dårlige dager, som alle oss andre. (Han kom med par utsagn også da jeg gjorde det slutt, jeg kommenterte de ikke, og han visste at jeg har mistet folk som har stått meg nært i selvmord, derfor ble jeg mildere irritert.) De jeg kjenner som har tatt livet sitt, har aldri truet med det, men opptrådt normalt og virket oppegående til det siste... (har lest at det er vanlig)

Kan du forklare han at han ikke får lov å ta livet sitt, du trenger han?

(Kan hende han trenger å høre det...)

Snakk med en du kan stole på, evt. fastlegen din, som pårørende trenger du støtte både i fagmiljø og nærmiljø.

Takk. Jeg er student så det kan hende jeg tar en prat med studentpresten en dag. Ikke så lett å deale med på egenhånd, nei.

[Gjest I samme båt]

Hei.

For en stund siden var jeg i samme situasjon som deg. Min samboer hadde vært deprimert en stund og fortalte at nå ville han ta livet av seg. Han hadde også planlagt hvordan.

Jeg tok dette veldig alvorlig, kontaktet legen hans og han fikk en akuttime som jeg var med på for å forsikre meg om at sambo fortalte de samme tingene til legen som til meg.

Sambo ble sendt til vurdering hos en psykiater og deretter innlagt på psykiatrisk avdeling. Han var innlagt i 14 dager.

I dag går det stadig bedre. Det ble tatt skikkelig tak i problemene hans og han har fått og får god behandling både medisinsk og gjennom samtale.

Jeg tror at dersom jeg ikke hadde tatt han alvorlig da han fortalte at han ville ta livet av seg, så hadde han ikke nødvendigvis vært død i dag, men situasjonen hans ville nok vært like ille om ikke værre enn den gangen.

Ta han på alvor og få profesjonell hjelp er mitt råd til deg!

[Gjest Vega]

Nå skal de visst innen ca ett år åpne noe lignende Modum Bad i Nord-Norge (sør-Troms eller nord i Nordland, husker ikke). Jeg er ikke sikker på når de åpner, men det kan lønne seg å være tidlig ute og søke dit... (evt. søke Modum, og bli overført til det nye stedet)

Du sier han leser mye, - å lese er ok, men vær obs på at det kan fungere som en flukt fra virkeligheta hvis det tar overhånd, slik at han ikke får bearbeidet det han går gjennom nå, men flykter inn i boka (romanen)... Når han legger fra seg boka, er han på nøyaktig samme "sted".

Siden du er student, antar jeg dere bor i en litt større by. Det er helt sikkert en psykiatrisk kommunal dagavdeling der. Jeg vet ikke, men terskelen for å gå dit, er kanskje noe mindre når man ikke bor i en liten bygd..? Hva om du gikk dit først, bare for å snakke med avdelingsleder (tror neppe du får komme inn til klientene) - for å finne ut om tilbudet er noe for han, eller om det bare er tungpsykiatriske tilfeller som er representert.

Trening hjelper mot depresjon, og kan i seg selv være helende, og gi større selvtillit og mer ro. Han trenger jo ikke begynne på helsestudio, men f.eks. turgåing, jogging, svømming etc.

(I tillegg blir det et ankerpunkt i hverdagen...)

Han må garantert aktivt bidra med noe selv også, for å komme ut av dette. Ingen hjelp fungerer på den måten at klienten kun er mottaker.

Kan han begynne på et kurs, en dag i uka f.eks.?

Jeg vet det ikke er lett, han jeg kjenner som er deprimert, jobber - men er lite interessert i å utvide sfæren - slik at det er vanskelig å foreslå ting som kunne gjort at han brøt isolasjonen (jobben er heller ikke særlig sosial). Han har vært innlagt, men det skjedde ikke noen bedring.

Å bli innlagt er ikke noen vidunderkur. Mye at tiden går til å bare være, og sykehusene har sjelden kapasitet til psykologtime mer enn en gang i uka. På slike steder som Modum, skjer det mer, blant annet i gruppeterapi, samt at klientene jobber f.eks. på gartneriet.

Har hørt at mange som kommer til Modum, ikke vil hjem igjen, fordi de fungerer og lever i et beskyttet miljø, som oppleves trygt.

Det beste er om han prøver å bryte passiviteten og gjøre små ting for seg selv, kurs, trening m.m.

For deg må dette være tøft, vet om en pårørende til en som gikk inn i psykoser stadig vekk, at psykiateren var forbauset fordi nærmeste pårørende klarte dette - uten å måtte oppsøke hjelpeapparatet selv.

Jeg tror tvangsinnleggelse skjer, etter press fra deg - til behandlende lege (pga selvmordstrusler). Det er ikke meninga at du skal være vakt 24 timer i døgnet... ( å få til en tvangsinnleggelse er jo ikke noe man ønsker å gjøre...men det er ofte eneste måten å få "hjelp" på...)

Snakk med studentpresten - de har erfaring med mer enn bare bibelen.

Du kan også ta en prat med legen din, det i seg selv vil ikke føre til noen tvangsinnleggelse.