Tenåringer med raserianfall

[AnonymBruker]

At tenåringer er sure, grinete, himler med øya og slamrer med dørene: Velkjent og normalt. Men hva når tenåringene får raserianfall og man ikke når inn verken ved å snakke rolig eller ved å være streng eller om så å skrike?

Vår sønn på 13 er til vanlig en grei gutt, med litt tenåringsnykker som andre på samme alder. For det meste går det greit og han er en herlig gutt med humor, selvironi, intelligens og omsorg for andre.

Men innimellom (kanskje 1-3 ganger pr mnd) får han raserianfall som ser ut til å bli sterkere for hver gang. Han slår i dører og vegger så hardt at vi frykter han skal skade seg selv, og han kaster ting rundt seg. Det er riktignok små ting som ikke gjør stor skade, men det lager mye støy og vi bor i en blokk der det er lydt og naboene blir plaget. Vi har fått flere klager allerede. Han bryr seg ikke om klokka er to på natta, han raser rundt og kaster ting i vegger, gulv og tak. I sånne tilfeller blir han sendt på rommet, for vi er redd han i sinnet skal kortslutte helt og gjøre stor skade, så får vi i hvertfall begrenset rasingen til rommet hans. Men da må vi sitte vakt utenfor døren hans, ellers så fyker han ut og setter kjøleskap og fryseskap på vidt gap, slenger opp dører og skuffer på kjøkken + bad, truer med å kaste laptopen på oss osv.

Han har et sånt sinne i øynene når han holder på sånn at jeg blir skremt. Han er stor for alderen. Han er like høy som meg og sterkere. Han har ved et par anledninger løftet armen for å slå meg, men stoppet i tide. Neste gang stopper han kanskje ikke. Mannen min er større og sterkere, men har aldri slått noen. Han har aldri lagt hånd på sønnen annet enn i selvforsvar (han har vært nødt til å gripe armen hans for å stoppe ham fra å slå ham med en gjenstand, for så å vri gjenstanden ut av hendene hans) og for å få gutten ut av stue/kjøkken/bad og inn på soverommet.

Sønnen vår har aldri vært glad i å prate om følelser, verken gode eller dårlige. Han har alltid skygget unna dette temaet. Vi kan snakke om "alt", men han vil aldri røpe hva han føler. Det nytter ikke å snakke om disse tingene når han er rolig heller, det utløser bare nye raserianfall. Det er så trist å se på, og vi er redde for hva som vil skje med ham hvis dette skal fortsette. Jeg er redd han kommer til å skade seg selv eller andre, og jeg er vettskremt med tanke på framtida hans. Han er skoleflink, spiller fotball (men har snakket om å slutte, noe vi tror vil være veldig negativt for ham) og har planene klare for utdanning og yrke. Men så er det disse raserianfallene som kan ødelegge så mye for ham. Hittil er dette kun en side han viser oss foreldrene, heldigvis. Men vi ser jo at utviklingen går i feil retning (han gir blaffen i at han holder naboene våkne når han kaster ting og slår i veggene selv om det er midt på natta).

Gutten vår har på mange måter alltid vært sånn. Han har vært snill og rolig mesteparten av tida, men hatt raserianfall så lenge jeg kan huske. Vi jobbet oss gjennom det i perioder og fikk lange perioder uten raserianfall, men så skjer det igjen og da har vi hatt det gående i lange perioder. Han hadde ikke disse raserianfallene i alderen ca. 10-13 år og vi trodde han hadde vokst det av seg, men så begynte det igjen for en del måneder siden. Metodene vi har brukt før for å stoppe denne oppførselen virker ikke lenger. Han trenger nok noe helt annet nå når han er tenåring. Vi er nøye med å fortelle han at vi er glad i han og fremheve hans positive egenskaper. Han er jo en super gutt mesteparten av tida, det er bare så skremmende å se den totale forvandlingen når han er sint. Litt Dr. Jekyll & Mr. Hyde.

Vi har kommet fram til at vi ikke klarer denne delen alene lenger. Vi må be om hjelp utenfra. Men hvor går vi? Hvem kan hjelpe oss?

Anonym poster: 43dde9097ec3287f36db58f5279d4c61

[Rotemor]

Dette er " heldigvis" ganske vanlig tenåringsproblematikk.

Barnevern og helsestasjon vil kunne gi råd, eller sende dere til noen som kan hjelpe.

Det er en rekke teknikker og metoder man kan bruke for å ta kontroll på situasjonen.

Forskjellige ting fungerer på de forskjellige barna.

Men det er lurt å få hjelp.

Helsestasjon har ofte en ungdomskontakt i kommunen.

Prøv der og lykke til

[AnonymBruker]

Er selv en jente på 19 år nå, og kjenner meg igjen på hvordan jeg var for tre-fire år siden. Det var kun mamma og søsteren min disse raserianfallene gikk utover. Det var kanskje 1-4 ganger pr. måned.

Er veldig rolig og sjenert, flink på skolen og venner og et "normalt liv". Men å være tenåring er ikke alltid like lett. Det kan være masse følelser som samler seg opp (og også hormoner) og det å være snill og grei hele tiden med alle disse følelsene (har/hadde også vanseklig for å snakke med andre om følelsene mine) så må de bare ut av og til. At det går utover familien er vel fordi det er dere han er mest trygge på, tror ikke han hadde oppført seg slik om feks. noen venner så på.

Det kunne være noen småting noen irriterte meg som kunne utløse disse utbruddene. Det var ikke det de sa der og da, men at jeg kanskje hadde masse følelser og problemer/hormoner som bare fikk det til å tippe over. Jeg kunne brøle, skrike og gråte, hyle og kaste ting rundt. Etter det lå jeg bare å gråt. Stakkar søsteren min som både har fått skinke og kjøttkakesaus i ansiktet.

Tror egentlig at dette er normal oppførsel for tenåringer som ikke kan få ut frustrasjon på andre måter (ord) føltes alltid godt når det over, 100 kg lettere!

Anonym poster: c06cfae610db5c0e91f098d042e13c37

[tenåringspappa]

kjenner igjen denne situasjonen og føler meg helt hjelpeløs. Vår datter på snart 17 år tar helt av, kaster ting rundt seg, raserer rommet, ber oss om å stikke av og la henne være. skriker og roper. dette skjer flere ganger i mnd, men har også opphold på mange uker. hun er skoleflink, driver med sport mm. stille og rolig på skolen, litt innesluttet og holder seg mest hjemme i helgene. hun er alltid på farten, på vei til eller fra trening.

i dag hendte det igjen, bare mye verre, knuste inventar,og helt ustyrlig. etterpå la hun seg og gråt lenge, men ville ikke snakke med meg eller moren.

er redd at hun forsvinner for oss nå om ikke noe blir gjort. jeg er mye på farten og det er nok moren som har måttet ta støytene og nå vil hun ikke mere og sier at vår datter må ut av huset.

hva gjør jeg, jeg vil ikke at hun skal tvinges ut og er redd at hele familien smuldrer opp. om så ordner jeg meg en ny plass å bo, datteren vår er nok den mest sårbare av oss.

selv jeg tar til tårene nå..

kjempefortvilet pappa.

[Gjest Blomst83]

kjenner igjen denne situasjonen og føler meg helt hjelpeløs. Vår datter på snart 17 år tar helt av, kaster ting rundt seg, raserer rommet, ber oss om å stikke av og la henne være. skriker og roper. dette skjer flere ganger i mnd, men har også opphold på mange uker. hun er skoleflink, driver med sport mm. stille og rolig på skolen, litt innesluttet og holder seg mest hjemme i helgene. hun er alltid på farten, på vei til eller fra trening.

i dag hendte det igjen, bare mye verre, knuste inventar,og helt ustyrlig. etterpå la hun seg og gråt lenge, men ville ikke snakke med meg eller moren.

er redd at hun forsvinner for oss nå om ikke noe blir gjort. jeg er mye på farten og det er nok moren som har måttet ta støytene og nå vil hun ikke mere og sier at vår datter må ut av huset.

hva gjør jeg, jeg vil ikke at hun skal tvinges ut og er redd at hele familien smuldrer opp. om så ordner jeg meg en ny plass å bo, datteren vår er nok den mest sårbare av oss.

selv jeg tar til tårene nå..

kjempefortvilet pappa.

Nå skal ikke jeg sitter her bak en skjerm og stille noen som helst diagnoser.Det er ikke mitt bord,men har hun vært sånn i alle eller har det skjedd over natta.Jeg var sånn som dattra di.Du kunne likså godt ha beskrevet meg. Men jeg var sånn i perioder helt fra barndom av,men når jeg nådde puberteten tok det vel helt av.Og enden på visa for meg ble en utredning for ADHD,hvor jeg fikk full score.Ble satt på medisiner,og det var som 2 ulike verdner. Jeg vet at det er vanlig med tenåringsopprør,men alt til en viss grad.Jeg har selv en lillesøster,og hun hadde aldri disse voldsomme utbruddene som jeg fikk. Men igjen så skal ikke jeg gi noen som helst diagnose,følte bare for å dele litt.

[AnonymBruker]

kjenner igjen denne situasjonen og føler meg helt hjelpeløs. Vår datter på snart 17 år tar helt av, kaster ting rundt seg, raserer rommet, ber oss om å stikke av og la henne være. skriker og roper. dette skjer flere ganger i mnd, men har også opphold på mange uker. hun er skoleflink, driver med sport mm. stille og rolig på skolen, litt innesluttet og holder seg mest hjemme i helgene. hun er alltid på farten, på vei til eller fra trening.

i dag hendte det igjen, bare mye verre, knuste inventar,og helt ustyrlig. etterpå la hun seg og gråt lenge, men ville ikke snakke med meg eller moren.

er redd at hun forsvinner for oss nå om ikke noe blir gjort. jeg er mye på farten og det er nok moren som har måttet ta støytene og nå vil hun ikke mere og sier at vår datter må ut av huset.

hva gjør jeg, jeg vil ikke at hun skal tvinges ut og er redd at hele familien smuldrer opp. om så ordner jeg meg en ny plass å bo, datteren vår er nok den mest sårbare av oss.

selv jeg tar til tårene nå..

kjempefortvilet pappa.

Forstår at dette er vanskelig for dere.

Jeg tror nok hun trenger dere selv om hun ber dere stikke av. Hun trenger å vite at dere er der for henne uansett. La henne være i fred på rommet sitt, men la henne vite at dere er der hvis hun vil prate. Hvis tenåringen sliter med noe i livet er det viktig at hjemmet er en trygg og stabil base, hvor man alltid er velkommen. Jeg tenker at hun ikke er moden nok til å flytte for seg selv.

Det er bra at hun trener. Hvis hun har mye frustrasjon inni seg er trening en positiv måte å få det ut på. Også bra at hun er skoleflink. Det gir mestring! Og det åpner for flere muligheter fremover.

Noen vil sikkert mene at dere må sette grenser, straffe henne hvis hun ødelegger noe etc. Jeg er usikker på om det er det rette å gjøre nå. Jeg tror hun trenger, omsorg, kjærlighet, støtte og ro. Noen reagerer med sinne når de er redde eller lei seg. Mest sannsynlig kommer det til å bli bedre når hun blir litt eldre og får mer erfaring med å sortere og regulere følelsene sine.

Hvis det blir veldig ille kan dere kontakte (ATV - alernativ til vold). Der er det psykologer som kan hjelpe barn og ungdom med aggresjonsproblemer.

Anonymous poster hash: 703cd...ed1