Kutte ut familien pga forskjellsbehandling av søsken?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvor mye det er "lov" å reagere når en forelder merkbart forskjellsbehandler?

Jeg er den eldste i en flokk på 5 (jeg er 24 år) , alltid vært snill og flink, høflig, ordentlig og aldri vært borti trøbbel. Får høre jeg er pen og populær blant gutta, men har alltid vært forsiktig med gutter, forhold og alt som er med. Jobber hardt, har gode venner og prøver alt i alt å være en god person.

Saken er at faren min har hatt noe imot meg siden jeg ble gammel nok til å si ham imot. Søsknene mine har fått gaver hele livet, alt fra ridekurs til sydenturer, førerkort og biler til 40 000. De blir invitert med på diverse turer, får alltid høre at de er så flinke og de blir rost opp i skyene hver gang de gjør noe bra.

Jeg? Ingenting.

Det toppet seg da faren min postet på facebook hvor stolt han var av broren min som hadde fått tilbud om plass på et bra universitet i Storbritannia. Jeg fikk vite i januar at jeg er kommet inn på prestisjeuniversitet i USA, og jeg ble ikke nevnt med et ord. Ikke har jeg fått "gratulerer" fra faren min heller.

Jeg har nå valgt å kutte ham ut, jeg skjønner ikke hva jeg gjør galt. Jeg er alltid den som får kjeft, uansett om jeg har gjort noe eller ikke. De sier jeg ødelegger familien med mine valg, jeg besøker dem ikke nok (jeg bor 1 km unna, de har aldri besøk meg), jeg ringer ikke nok, jeg gjør aldri nok.

Inngiftet slekt skryter alltid av meg til min biologiske familie, men det går for døve ører, det blir alltid snudd om til at noen av de andre søsknene mine er enda flinkere i noe.

I begynnelsen gråt jeg hver dag, men det siste året bestemte jeg meg for å ta ansvar for min egen lykke. Jeg fortalte faren min at han måtte behandle meg med respekt ellers så kunne han glemme å ta kontakt med meg. Han har kun ringt meg i fylla etter det (da er jeg visstnok så fantastisk), da legger jeg på.

Det har vært ekstremt lett å kutte ut familien min og jeg er så skremt av hvor enkelt det har vært, og hvor lite savnet er, nesten så jeg lurer på om det er noe galt med meg.

Skal det være så enkelt? Det er som de aldri har eksistert! Søskene mine snakker jeg fremdeles med, de er på besøk en gang i blandt, jeg klandrer ikke dem for forskjellsbehandlingen.

Beklager for langt innlegg, men jeg er så redd for at jeg har gjort noe jeg kommer til å angre på, og jeg lurer litt på deres tanker rundt dette.

Takker på forhånd for svar.

Anonym poster: 35fbb06c7bf59e6655b6b389f230668b

[Alice123]

Ja, jeg har opplevd det som enkelt å kutte ut far

Kan hende jeg reagerer annerledes om noen år, når han dør eller jeg får egne barn.

(faren min ringer meg bare i fylla for å fortelle hvor JÆVLIG håpløs jeg er)

Endret 29. mars 2013 av Alice123

[Bluegreen]

Jeg lurer på hvor mye det er "lov" å reagere når en forelder merkbart forskjellsbehandler?

Jeg er den eldste i en flokk på 5 (jeg er 24 år) , alltid vært snill og flink, høflig, ordentlig og aldri vært borti trøbbel. Får høre jeg er pen og populær blant gutta, men har alltid vært forsiktig med gutter, forhold og alt som er med. Jobber hardt, har gode venner og prøver alt i alt å være en god person.

Saken er at faren min har hatt noe imot meg siden jeg ble gammel nok til å si ham imot. Søsknene mine har fått gaver hele livet, alt fra ridekurs til sydenturer, førerkort og biler til 40 000. De blir invitert med på diverse turer, får alltid høre at de er så flinke og de blir rost opp i skyene hver gang de gjør noe bra.

Jeg? Ingenting.

Det toppet seg da faren min postet på facebook hvor stolt han var av broren min som hadde fått tilbud om plass på et bra universitet i Storbritannia. Jeg fikk vite i januar at jeg er kommet inn på prestisjeuniversitet i USA, og jeg ble ikke nevnt med et ord. Ikke har jeg fått "gratulerer" fra faren min heller.

Jeg har nå valgt å kutte ham ut, jeg skjønner ikke hva jeg gjør galt. Jeg er alltid den som får kjeft, uansett om jeg har gjort noe eller ikke. De sier jeg ødelegger familien med mine valg, jeg besøker dem ikke nok (jeg bor 1 km unna, de har aldri besøk meg), jeg ringer ikke nok, jeg gjør aldri nok.

Inngiftet slekt skryter alltid av meg til min biologiske familie, men det går for døve ører, det blir alltid snudd om til at noen av de andre søsknene mine er enda flinkere i noe.

I begynnelsen gråt jeg hver dag, men det siste året bestemte jeg meg for å ta ansvar for min egen lykke. Jeg fortalte faren min at han måtte behandle meg med respekt ellers så kunne han glemme å ta kontakt med meg. Han har kun ringt meg i fylla etter det (da er jeg visstnok så fantastisk), da legger jeg på.

Det har vært ekstremt lett å kutte ut familien min og jeg er så skremt av hvor enkelt det har vært, og hvor lite savnet er, nesten så jeg lurer på om det er noe galt med meg.

Skal det være så enkelt? Det er som de aldri har eksistert! Søskene mine snakker jeg fremdeles med, de er på besøk en gang i blandt, jeg klandrer ikke dem for forskjellsbehandlingen.

Beklager for langt innlegg, men jeg er så redd for at jeg har gjort noe jeg kommer til å angre på, og jeg lurer litt på deres tanker rundt dette.

Takker på forhånd for svar.

Anonym poster: 35fbb06c7bf59e6655b6b389f230668b

Jeg kuttet kontakten med far og èn bror, og det var veldig enkelt. Rett og slett fordi jeg innså at det er grenser for hvor mye verdt familiebånd egentlig er når man ikke blir behandlet godt.

Jeg ville kanskje prøvd å kommunisert nettopp det du skrev i HI til din far, før du helt kutter båndene, for det kan lett bli en konfrontasjon om ti år hvor han sier at "du gidder jo ikke å ha kontakt med oss, fordi du er så egoistisk" eller noe sånt.

Hvis du sier i fra hva som gjør at du kutter eller minsker kontakten, slipper du i allefall den regla

[AnonymBruker]

Jeg kuttet kontakten med far og èn bror, og det var veldig enkelt. Rett og slett fordi jeg innså at det er grenser for hvor mye verdt familiebånd egentlig er når man ikke blir behandlet godt.

Jeg ville kanskje prøvd å kommunisert nettopp det du skrev i HI til din far, før du helt kutter båndene, for det kan lett bli en konfrontasjon om ti år hvor han sier at "du gidder jo ikke å ha kontakt med oss, fordi du er så egoistisk" eller noe sånt.

Hvis du sier i fra hva som gjør at du kutter eller minsker kontakten, slipper du i allefall den regla

Glemte å skrive at jeg har forklart både ham dette flere ganger, både skriftlig og muntlig. Han skjerper seg så i noen uker før det er rett utfor igjen. Dette har pågått i over 10 år og jeg er psykisk utslitt av å rett og slett føle noe for familien min. Det er som alle følelsene er borte, jeg vet ikke om jeg hadde grått dersom han hadde dødd.

Jeg er glad i faren min, det er vel alle på et eller annet vis, men jeg takler ham ikke. Han lyver til alle, baksnakker folk, det viktigste er at alt er bra på overflaten. Dette er for så vidt en gjenganger i hele slekta.

Jeg kan ikke leve med en slik falskhet.

Anonym poster: 35fbb06c7bf59e6655b6b389f230668b

[Alice123]

Ang. det med å "snakke ut" om ting, så er min erfaring (med trykk på MIN), at min far er så ravende gal (tatalt manglende empati) at å "snakke ut" med han er mindre givende enn å snakke til en vegg.

Han hører, men han FORSTÅR ikke, ei har han ønske om å forstå.

Uansett hvor mye jeg ØNSKER at han skal forstå at han sårer meg, så kommer han aldri til å gjøre det for han har ikke empatiske evner. De eneste følelsene jeg noensinne har sett (også som barn) han har vist, er hat, sinne og selvgodhet/egen nytelse.

[AnonymBruker]

wow...det minner meg igjen på at selv om man blir foreldre....går gravid, føder og oppdrar barnet så godt man kan så er det likevel stor fare for at ungen kutter deg ut, hvis du gjør en feil...

Jeg synes man skylder sine foreldre å prøve å skvære opp...

Anonym poster: 3cf253806586451822844828ce0584f0

[AnonymBruker]

Ang. det med å "snakke ut" om ting, så er min erfaring (med trykk på MIN), at min far er så ravende gal (tatalt manglende empati) at å "snakke ut" med han er mindre givende enn å snakke til en vegg.

Han hører, men han FORSTÅR ikke, ei har han ønske om å forstå.

Uansett hvor mye jeg ØNSKER at han skal forstå at han sårer meg, så kommer han aldri til å gjøre det for han har ikke empatiske evner. De eneste følelsene jeg noensinne har sett (også som barn) han har vist, er hat, sinne og selvgodhet/egen nytelse.

Synd å høre om din far, men litt trøstende også.

De gangene jeg har forsøkt å snakke til min far har han enten gått midt i diskusjonen, nektet å svare eller tatt fram mobilen/pcn/ipaden/avisa. Når han faktisk svarer kan han si "dette er ikke noe å diskutere" og så ignorerer han meg.

Har ikke sett ham siden i sommer, faket syk hele julen og reiste til en venninne nå i påsken.

Anonym poster: 35fbb06c7bf59e6655b6b389f230668b

[Alice123]

Synd å høre om din far, men litt trøstende også.

De gangene jeg har forsøkt å snakke til min far har han enten gått midt i diskusjonen, nektet å svare eller tatt fram mobilen/pcn/ipaden/avisa. Når han faktisk svarer kan han si "dette er ikke noe å diskutere" og så ignorerer han meg.

Har ikke sett ham siden i sommer, faket syk hele julen og reiste til en venninne nå i påsken.

Anonym poster: 35fbb06c7bf59e6655b6b389f230668b

Min far gjør narr av meg og bagateliserer det jeg sier.

[AnonymBruker]

Min far gjør narr av meg og bagateliserer det jeg sier.

TS her.

Jeg er en drama queen og om jeg skulle ha funnet meg en mann som vil snakke om ting så skulle jeg, jeg siterer, "ha funnet en som er homofil."

Anonym poster: 35fbb06c7bf59e6655b6b389f230668b

[AnonymBruker]

wow...det minner meg igjen på at selv om man blir foreldre....går gravid, føder og oppdrar barnet så godt man kan så er det likevel stor fare for at ungen kutter deg ut, hvis du gjør en feil...

Jeg synes man skylder sine foreldre å prøve å skvære opp...

Anonym poster: 3cf253806586451822844828ce0584f0

TS her.

Har du ikke lest innlegget? Èn ting er å gjøre feil, men det å få barnet ditt til å føle seg som hun er komplett uønsket og udugelig er noe annet.

Anonym poster: 35fbb06c7bf59e6655b6b389f230668b

[Alice123]

TS her.

Jeg er en drama queen og om jeg skulle ha funnet meg en mann som vil snakke om ting så skulle jeg, jeg siterer, "ha funnet en som er homofil."

Anonym poster: 35fbb06c7bf59e6655b6b389f230668b

Hallo, søster!

Edit:

Jeg føler ingen sorg over å ikke ha han i livet mitt mer, da de eneste følelsene han ga meg var sorg/sinne/skuffelse/frusterasjon.

MEN jeg er fortsatt veldig ung (i 20årene). Når han faller fra (om 10-15år pga en "sofistikert" alkholisme), vil jeg nok føle sorg over han og et far/datter-forhold jeg aldri fikk oppleve. Om jeg en gang får egne barn vil jeg antageligvis få en reaksjon, siden jeg da har en "egen" familie.

Endret 29. mars 2013 av Alice123

[AnonymBruker]

Hallo, søster!

Edit:

Jeg føler ingen sorg over å ikke ha han i livet mitt mer, da de eneste følelsene han ga meg var sorg/sinne/skuffelse/frusterasjon.

MEN jeg er fortsatt veldig ung (i 20årene). Når han faller fra (om 10-15år pga en "sofistikert" alkholisme), vil jeg nok føle sorg over han og et far/datter-forhold jeg aldri fikk oppleve. Om jeg en gang får egne barn vil jeg antageligvis få en reaksjon, siden jeg da har en "egen" familie.

TS her.

Har vi samme far?

Min har også en slik "sofistikert" alkoholisme. Jeg regner meg jeg vil få en reaksjon den dagen jeg gifter meg eller dersom jeg får barnebarn som spør etter bestefar.

Da jeg var 17 og frustrert spurte jeg om hvorfor han ikke var like glad i meg som de andre, da ba han meg om å skjerpe meg å slutte å overdramatisere.

Det siste jeg sa til ham før vi kuttet kontakten var at jeg skjemtes over å ha ham til far. Burde vel ha angret på det, men jeg gjør ikke det.

Jeg skulle bare så inderlig ønske jeg hadde NOEN som elsket meg betingelsesløst, og jeg skulle virkelig ønske det var min far, men jeg innser mer og mer at det aldri kommer til å skje.

Anonym poster: 35fbb06c7bf59e6655b6b389f230668b

[Gjest Erja]

TS her.

Har du ikke lest innlegget? Èn ting er å gjøre feil, men det å få barnet ditt til å føle seg som hun er komplett uønsket og udugelig er noe annet.

Anonym poster: 35fbb06c7bf59e6655b6b389f230668b

Heldigvis så har jeg vokst opp med foreldre som setter rettferdighet i høysetet, nettopp fordi en av dem opplevde det samme som du forteller.

Jeg synes det er hårreisende å høre om sånne foreldre. Ikkje i min villeste fantasi kunne jeg forestilt meg å gjøre noe sånn mot mine barn.

Forstår godt om du kutter dem ut, hadde gjort det samme selv.

Endret 30. mars 2013 av Erja

[Alice123]

Jeg er heldig og har en mor som elsker meg og forstår min side av saken.

Jeg og min far er like på mange områder (vi er sære, vanskelig å ha med å gjøre, sta, egenrådige, aggresive, kyniske), og jeg VET hvordan han tenker når han prøver å "ta" meg eller manipulere meg.

I motsettning til han har jeg (en sterk) epatisk- og rettferdighetssans og klarer derfor å ha sunne familieforld og vennskap.

Jeg kommer ikke til å "utlevere" meg selv mer åpent, men send en PM om du ønsker