Hvilken vei skal jeg ta?

[Gjest Villfaren]

Hei!

Jeg trenger litt gode råd her, står ved et vanskelig veiskille. Jeg bor i en av landets største byer med mann og barn, har en god jobb, mange venner og trives veldig bra. Problemet er at vi ikke har noe familie i nærheten og vi ønsker at barna skal vokse opp i landligere omgivelser. Nå vurderer vi å flytte nærmere familien. Pluss: vi får råd til hus og hage, har besteforeldre i nærheten, trygt og fint for barna og vokse opp. Minus: vi har nesten ingen venner der, jobbene blir hakket kjipere, flytter fra gode jobber, venner og tilbud her.

Tidligere har jeg vært ganske sikker i mine valg, men nå har jeg virkelig ikke peiling! Tenk om vi flytter og angrer! Får ingen venner, blir ensomme, mistrives i jobbene osv.! Det er jo ikke så mange jobber å velge blant og ikke er det lett å få seg venner i voksen alder i små miljøer.

Men vi har ikke råd tilhus her uten å få veldig lang jobbvei, ikke vil vi at barna skal vokse opp her, og sannsynligvis flytter mange av vennene våre i løpet av de neste årene også(til andre steder i landet).

What to do??

[Gjest Gjest]

Flytte, når dere ikke engang vet om dere får barn i nær fremtid? Hvorfor haster det slik?

[AnonymBruker]

^Hun skrev jo at hun bor i en by med mann og barn.

Anonym poster: e0595879758d311e45e6cd8933ca2fbd

[Chien]

Man får alltid nye venner. De man har fra før av kan man fortsette å besøke og få besøk av. Hvordan vet du at jobbene er kjipere på landet?

[Steinar40]

Mitt inntrykk er at de fleste flytter tilbake til der de kommer i fra hvis jobbmuligheter finnes.

Hvis vi ikke snakker om Trøndelag og nordover

[Gjest Stellinax]

Jeg hadde blitt værende ettersom dere trives i jobbene deres og har mange gode venner der dere bor.

Hva er årsaken til at dere ikke vil at barna deres skal vokse opp der egentlig?

Har vært i gjennom en del av de samme rundene med meg selv bortsett fra at jeg aldri har hatt en greie om a barna må vokse opp landlig da. Har blitt værende i Osloområdet, alene med barn og et godt stykke fra familien min, fordi jeg trives her (jobb, venner, skoler, satsing på barn og ungdom innen idrett f.eks++)- og fordi jeg ser at barna gjør det samme.

[Gjest Villfaren]

Vi har barn ja! Det er veldig få jobber dit vi skal flytte, så d r litt sånn at vi må ta det vi får. Ikke er vi så gode på det med å få nye venner heller. Men det kan jo bli veldig bra også, men det vet vi jo ikke før vi har prøvd. Jeg jobber i et mannsdominert miljø, så får nok ingen venner på jobben. Hvor skal man treffe noen da:/

[Gjest winston]

Vi har barn ja! Det er veldig få jobber dit vi skal flytte, så d r litt sånn at vi må ta det vi får. Ikke er vi så gode på det med å få nye venner heller. Men det kan jo bli veldig bra også, men det vet vi jo ikke før vi har prøvd. Jeg jobber i et mannsdominert miljø, så får nok ingen venner på jobben. Hvor skal man treffe noen da:/

De vennene jeg har fått i voksen alder er via barnas skole og fritidsaktiviteter.

[Chien]

Vi har barn ja! Det er veldig få jobber dit vi skal flytte, så d r litt sånn at vi må ta det vi får. Ikke er vi så gode på det med å få nye venner heller. Men det kan jo bli veldig bra også, men det vet vi jo ikke før vi har prøvd. Jeg jobber i et mannsdominert miljø, så får nok ingen venner på jobben. Hvor skal man treffe noen da:/

Jeg tror kanskje din negative holdning til det å få nye venner, faktisk kommer i veien for å få nye venner. Det kan i hvert fall virke sånn nå på dette innlegget. Man får ikke nye venner uten å prøve. Og man får selvfølgelig ikke alltid nye venner bare på jobben. Det finnes mange andre steder å få nye venner. Og selv om at du jobber i et mannsdominert yrke, har jo mange av de mennene koner og kvinnelige kjærester? På en mindre plass, i ei lita bygd f.eks., er det mye enklere å komme i kontakt med folk fordi "alle kjenner alle". Så når man er et sted sammen med noen man kjenner møter de noen de kjenner også kommer man i prat. "Hei Tuva, møt Trine, hun er kona til Geir som du jobber sammen med".

Akkurat den biten ville ikke jeg bekymret meg for.

[Gjest Villfaren]

Jeg tror kanskje din negative holdning til det å få nye venner, faktisk kommer i veien for å få nye venner. Det kan i hvert fall virke sånn nå på dette innlegget. Man får ikke nye venner uten å prøve. Og man får selvfølgelig ikke alltid nye venner bare på jobben. Det finnes mange andre steder å få nye venner. Og selv om at du jobber i et mannsdominert yrke, har jo mange av de mennene koner og kvinnelige kjærester? På en mindre plass, i ei lita bygd f.eks., er det mye enklere å komme i kontakt med folk fordi "alle kjenner alle". Så når man er et sted sammen med noen man kjenner møter de noen de kjenner også kommer man i prat. "Hei Tuva, møt Trine, hun er kona til Geir som du jobber sammen med".

Akkurat den biten ville ikke jeg bekymret meg for.

Jeg håper du har rett=) Min negative holdning til å få venner grunner i at jeg har slitt med det før. Jeg flyttet for å studere, og jeg var med på masse sosialt. Men jeg opplevde at det ikke var lett å få nære venner. Jeg var med på fritidsaktiviteter hvor jeg fant meg gode venner som jeg har den dag i dag. Men det tok tid, og det var på mitt initiativ. Jeg føler også at jeg ofte er den som tar initiativ for å holde kontakt med de jeg har. Har faktisk aldri opplevd å få venner på den måten at andre har tatt initiativ. Jeg er sikkert bare ikke den typen. Så jeg har grunn til å grue meg! Men jeg håper som sagt du har rett=D