Er det meg som tar feil? Langt!

[AnonymBruker]

Først litt historie;

Jeg og samboeren har vært sammen i tre år, vi leier hus og har en datter på 6 mnd. Jeg er i midten av 20-åra, han i førsten av 30-åra. Vi har kjent hverandre og vært gode venner i maange år før vi ble kjærester. Flyttet sammen når vi hadde vært sammen ca et år. Han er innerst inne et fantastisk menneske og jeg elsker han fryktelig høyt!

Men!;

Han er ikke noe snill med meg! Tror jeg... Det begynte under svangerskapet. Jeg ble tidlig sykemeldt pga smerter i nyrene, og var sykemeldt frem til permisjonen startet. Han jobbet kun tre dager i uken, men alikevel så falt alt (ALT!!) husarbeid på meg. Han kom hjem fra jobb, satt seg på dataen, satt der til han la seg og begynte igjen morgenen etter. Jeg prøvde å prate med han om at han iallfall var nødt til å hjelpe til litt, men det sank liksom aldri inn. Jeg er ikke verdens mest ryddige person jeg heller men jeg liker å ha det ryddig. Problemet var bare at med nyresmerter, og senere pustebesvær fordi babyen lå trangt, så var det litt begrenset hva jeg orket å gjøre.

Han er veldig familiekjær, egentlig en fantastisk egenskap, hadde det også involvert min familie. Vi pleide å sitte hos mammaen hans fra tolv på lørdags formiddag, til åtte-ni på lørdags kveld, og samme på søndager og tirsdager. Var jeg heldig så var han med til min familie en gang i mnd. Toppet seg tilslutt og jeg gav beskjed om at jeg ikke gidder dette lengre. Misforstå meg rett, jeg liker svigermor, men jeg har ikke noe behov for å bo der i helgene!

Da startet helvete! Han var sint og sur konstant, alt jeg sa var feil og han mente at jeg kom til å bli en dårlig mor.

Etter jentungen ble født så har det bare blitt verre. Han gidder sjeldent å holde på med henne, har skiftet bleie kanskje 4 ganger. Hvis jeg spør om han kan underholde (hun er ikke helt glad i å ligge alene) henne mens jeg feks får gått på do eller tatt meg en dusj så er det huff og sukk og fysj og æsj. Jeg er i praksis alenemor!

Han har begynt å bli sint av prinsipp når jeg sier noe, feks vi var hos svigers i går, først blir han rasende fordi jeg spør (igjen!) om de kan være så snill å ikke røyke på kjøkkenet fordi det stinker ut i stua og der er faktisk babyen vår! Og jentungen sov før vi dro halv tre og nektet å sove mer. Tven står på fult, de roper til hverandre osv. Når kl begynte å nærme seg seks prøvde jeg å antyde at vi måtte dra hjem sånn at hun fikk sove litt.

Når vi endelig kommer oss hjem kl åtte så er han sint, veldig sint! Han kaster alt som ligger på bordet rundt, knuser glass og kjefter. Jeg er ikke akkurat blid jeg heller men holder meg rolig iom at vi har tross alt en baby! Får beskjed om at de røyka hvor faen de vil og jeg skulle bare slutte å bry meg! ...en halvtime senere kommer han og sier unnskyld! Jeg hadde jo rett, han visste det. Mao sint av prinsipp!

Nå er han sykemeldt i tillegg, og det tar knekken på forholdet vårt! Han sitter på dataen hele døgnet, hjelper ikke til med husarbeid, ikke med jentungen, ingenting!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!! Han gikk fra å være verdens beste til å være en drittsekk som jeg ikke vil prate med engang. Men hva med jentungen? Det er hun som er viktigst! Hva gjør jeg?

Beklager evt skrivefeil, iPhone

Anonym poster: 5968ffccef20c1641482573f1d85a06e

[Surriball]

Dette høres ikke ut som noe godt forhold. Som du selv skriver, du er i praksis alenemor. Du er mor for en baby på 6 måneder og en trassig surpomp på 30 år.

Jeg hadde ikke blitt lenge i et sånt forhold.

[Silfen]

Og du blir fordi at?

[AnonymBruker]

Og du blir fordi at?

Det spør jeg meg selv om hver dag! Jeg tror jeg har kommet frem til at det er fordi jeg er dum eller noe neida, jeg synes på en måte at det er for galt å gå fra hverandre når vi fikk barn for seks mnd siden.

Anonym poster: 5968ffccef20c1641482573f1d85a06e

[AnonymBruker]

KOM...... DEG...... VEKK.............

Anonym poster: 434056a388d280376840e5c929ca85cc

[Surriball]

Strengt tatt er det jo bedre å gå fra hverandre mens barna er små, hvis man først skal gå fra hverandre. Men familierådgivning ol. kan jo være et alternativ i første omgang!

[AnonymBruker]

Bare det at du lurer på om dette er din feil får bjeller til å ringe høyt her,,,..

Anonym poster: 434056a388d280376840e5c929ca85cc

[AnonymBruker]

Glemte å skrive at vi har gått på familievernkontoret til rådgivning. Han evner ikke å se problemet selv når en fagperson sitter der. Jeg spurte han engang om han hadde akseptert at en mann behandlet datteren vår på samme måte som han behandler meg, og da mente han at det hadde han gjort, jeg ble faen ikke dårlig behandla hvis jeg trodde det!

Anonym poster: 5968ffccef20c1641482573f1d85a06e

[AnonymBruker]

Dette er ikke bra for hverken deg eller babyen. Hadde jeg vært deg så hadde jeg kommet meg ut av det forholdet så fort som mulig.

Anonym poster: 700c17f9753b8994a40a6b12ad0348f0

[AnonymBruker]

Strengt tatt er det jo bedre å gå fra hverandre mens barna er små, hvis man først skal gå fra hverandre. Men familierådgivning ol. kan jo være et alternativ i første omgang!

Tror du ikke at det er bedre å bo sammen til de "kjenner hverandre"? Han har vært hjemme alene med ho i tre timer og da gråt ho visst kjempelenge og ville ikke sove før han tok ho med opp og la ho under dyna mi. Vet ikke hvordan det er med samvær og sånn?

Anonym poster: 5968ffccef20c1641482573f1d85a06e

[AnonymBruker]

Det spør jeg meg selv om hver dag! Jeg tror jeg har kommet frem til at det er fordi jeg er dum eller noe neida, jeg synes på en måte at det er for galt å gå fra hverandre når vi fikk barn for seks mnd siden.

Anonym poster: 5968ffccef20c1641482573f1d85a06e

Det er selvfølgelig bra for et barn at mor og far holder sammen HVIS mor og far har det bra sammen. Dere har det tydeligvis ikke bra, og barnet blir, selv om det kun er 6 mnd, veldig påvirket av skriking og krangling. Og om det bare er sur stemning, så vil hun merke dette også.

Og det er ikke bra for et lite barn og vokse opp med dette usikre og utrygge rundt seg. Da er det bedre at hun har både en mamma og en pappa som er rolige og glade men hver for seg.

En liten baby på 6 mnd vil så absolutt reagere på at mor ikke har det bra, så tenk litt over det. Kanskje dere får det bedre av å bo alene, også kan pappa'n heller få avtalt samvær der han får være med datteren sin og kanskje kose seg med henne (nå vil han omtrent ikke holde henne med selskap som jeg skjønte?).

Jeg er ikke særlig fan av kvinneguiden's typiske "dump han". Men i dette tilfelle vil jeg faktisk være enig med de.

Anonym poster: fed3d625eba06fff1597deefbdbb6f2a

[Gjest Stjerner og planeter]

det blir verre å gå når dattera di er vorten eldre.

gå no! fort!

[AnonymBruker]

Tror du ikke at det er bedre å bo sammen til de "kjenner hverandre"? Han har vært hjemme alene med ho i tre timer og da gråt ho visst kjempelenge og ville ikke sove før han tok ho med opp og la ho under dyna mi. Vet ikke hvordan det er med samvær og sånn?

Anonym poster: 5968ffccef20c1641482573f1d85a06e

Hun kjenner ikke pappa'n godt selv om han bor med dere, for å kjenne pappa'n sin så må han faktisk tilbringe tid med han og gjøre ting med han (bade,mate, stelle, leke osv). Og hvis dere får fra hverandre så vil han jo få samvær og da kanskje hn faktisk fokuserer på henne de timene han har samr og da kanskje blir kjent med henne fortere enn han gjør nå.

Anonym poster: fed3d625eba06fff1597deefbdbb6f2a

[AnonymBruker]

Ts her (igjen )

Jeg tenker innimellom at han ikke elsker meg lengre, men at han bare er samme meg fordi at han ikke vil være helgepappa til tre barn (han har to fra et tidligere forhold).

Jeg har også prøvd å si at hvis det er sånn at han ikke elsker meg så er det helt greit, sånn er det innimellom. Men isåfall så er det slemt mot oss begge at vi fortsetter å være sammen. Evt så kan vi prøve å bo sammen som venner/foreldre, men at vi bare ikke er kjærester lengre.

Anonym poster: 5968ffccef20c1641482573f1d85a06e

[plix]

Å bo sammen som venner/foreldre er sterkt frarådet over tid.

Ny kjæreste, forelskelse. Manglende respekt for deg og deres datter. Fordeling av husarbeid.

Du ville blitt tjenestepiken i hans liv!

Trist å si det, men at han ikke viser tegn til bedring, så må du virkelig se at dette er kanskje tiden for å prioritere deg og deres datter.

[AnonymBruker]

Problemet deres er vel det at han mer i et forhold med moren sin og du er nedgradert til hushjelp. Han mener vel at han ikke behandler deg dårlig fordi man behandler hushjelper sånn i hans hode.

Og hadde han virkelig elsket deg og barnet "ditt" så hadde han jo faktisk giddet å prøve å få et forhold til det. Men barn er vel en annen oppgave han mener hushjelpen skal ta seg av?

Anonym poster: eb16f7f95c728f7e7b45a8450f569c6f

[Gjest Vevila]

Huff, jeg hadde gått.. han eier ikke et fnugg av respekt for deg

[Gjest Gjest]

Først litt historie;

Jeg og samboeren har vært sammen i tre år, vi leier hus og har en datter på 6 mnd. Jeg er i midten av 20-åra, han i førsten av 30-åra. Vi har kjent hverandre og vært gode venner i maange år før vi ble kjærester. Flyttet sammen når vi hadde vært sammen ca et år. Han er innerst inne et fantastisk menneske og jeg elsker han fryktelig høyt!

Men!;

Han er ikke noe snill med meg! Tror jeg... Det begynte under svangerskapet. Jeg ble tidlig sykemeldt pga smerter i nyrene, og var sykemeldt frem til permisjonen startet. Han jobbet kun tre dager i uken, men alikevel så falt alt (ALT!!) husarbeid på meg. Han kom hjem fra jobb, satt seg på dataen, satt der til han la seg og begynte igjen morgenen etter. Jeg prøvde å prate med han om at han iallfall var nødt til å hjelpe til litt, men det sank liksom aldri inn. Jeg er ikke verdens mest ryddige person jeg heller men jeg liker å ha det ryddig. Problemet var bare at med nyresmerter, og senere pustebesvær fordi babyen lå trangt, så var det litt begrenset hva jeg orket å gjøre.

Han er veldig familiekjær, egentlig en fantastisk egenskap, hadde det også involvert min familie. Vi pleide å sitte hos mammaen hans fra tolv på lørdags formiddag, til åtte-ni på lørdags kveld, og samme på søndager og tirsdager. Var jeg heldig så var han med til min familie en gang i mnd. Toppet seg tilslutt og jeg gav beskjed om at jeg ikke gidder dette lengre. Misforstå meg rett, jeg liker svigermor, men jeg har ikke noe behov for å bo der i helgene!

Da startet helvete! Han var sint og sur konstant, alt jeg sa var feil og han mente at jeg kom til å bli en dårlig mor.

Etter jentungen ble født så har det bare blitt verre. Han gidder sjeldent å holde på med henne, har skiftet bleie kanskje 4 ganger. Hvis jeg spør om han kan underholde (hun er ikke helt glad i å ligge alene) henne mens jeg feks får gått på do eller tatt meg en dusj så er det huff og sukk og fysj og æsj. Jeg er i praksis alenemor!

Han har begynt å bli sint av prinsipp når jeg sier noe, feks vi var hos svigers i går, først blir han rasende fordi jeg spør (igjen!) om de kan være så snill å ikke røyke på kjøkkenet fordi det stinker ut i stua og der er faktisk babyen vår! Og jentungen sov før vi dro halv tre og nektet å sove mer. Tven står på fult, de roper til hverandre osv. Når kl begynte å nærme seg seks prøvde jeg å antyde at vi måtte dra hjem sånn at hun fikk sove litt.

Når vi endelig kommer oss hjem kl åtte så er han sint, veldig sint! Han kaster alt som ligger på bordet rundt, knuser glass og kjefter. Jeg er ikke akkurat blid jeg heller men holder meg rolig iom at vi har tross alt en baby! Får beskjed om at de røyka hvor faen de vil og jeg skulle bare slutte å bry meg! ...en halvtime senere kommer han og sier unnskyld! Jeg hadde jo rett, han visste det. Mao sint av prinsipp!

Nå er han sykemeldt i tillegg, og det tar knekken på forholdet vårt! Han sitter på dataen hele døgnet, hjelper ikke til med husarbeid, ikke med jentungen, ingenting!

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!! Han gikk fra å være verdens beste til å være en drittsekk som jeg ikke vil prate med engang. Men hva med jentungen? Det er hun som er viktigst! Hva gjør jeg?

Beklager evt skrivefeil, iPhone

Anonym poster: 5968ffccef20c1641482573f1d85a06e

Ta kontakt med helsestasjonen, de loser deg videre derfra, dere kan prøve samtale med helsesøster sammen, evnt videre til familiekontoret.

Dette her kan du ikke fortsette å leve med. At han har vært "fantastisk" tidligere betyr kun at han har vært en umoden egoistisk liten gutt, en fjortis. Ganske vanlig desverre...

[AnonymBruker]

Ta kontakt med helsestasjonen, de loser deg videre derfra, dere kan prøve samtale med helsesøster sammen, evnt videre til familiekontoret.

Dette her kan du ikke fortsette å leve med. At han har vært "fantastisk" tidligere betyr kun at han har vært en umoden egoistisk liten gutt, en fjortis. Ganske vanlig desverre...

Helsestasjonen? Hva mener du at de kan gjøre? Sikkert jeg som er teit, men jeg føler det pinlig å skulle ta det opp der!

Anonym poster: 5968ffccef20c1641482573f1d85a06e

[Gjest BettyBoop]

Du får si klart ifra at enten blir han med på samlivsterapi og begynner å delta mer hjemme, hvis ikke så går du.