Har jeg vært singel for lenge?

[Becka]

Jeg føler jeg aldri kommer til å treffe noen, fordi jeg har blitt sær og kresen og leser tåpelige romaner som gjør at jeg blir ennå mer " sånn vil jeg ha det" kresen.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre?? Slutte å lese romaner kanskje..

Men, uansett, jeg har alltid, siden jeg var liten vært en håpløs romantiker. Men jeg har nå vært i del forhold.. Men nå er jeg på femte året som singel. Jada, det har vært noen flinger her og der, men aldri noe som har rukket å blitt seriøst. Nå undrer jeg om jeg noen gang vil kjenne denne kriblende følelsen igjen før jeg blir " for gammal"..

Noen som kjenner seg igjen??

( vet ikke helt hva jeg vil med denne tråden.. annet enn å lufte litt frustrasjon.. )

[Maisie]

Hva er det du vil ha?

[AnonymBruker]

Nja, det er vel heller litt det at man vet etter hvert hva det er for type som spiller så hyggelig og grei, som virker så kjekk, men som så godt som alltid viser seg å være en riktig drittsekk. Man lærer seg litt om menn så lenge man lever og jo mer man lærer seg, jo mindre får man lyst på dem.

Anonym poster: 302f056deb564f50b5d4c7cda7bf1272

[Becka]

Hva er det du vil ha?

Godt spørsmål. Og vanskelig spørsmål!

Det jeg vil ha finnes antageligvis ikke.. Og det er vel også derfor jeg er singel.. Eller, dvs, jeg har da ikke vært sammen med perfekte menn i fortiden. Og det perfekte er heller ikke hva jeg søker. Men jeg er på jakt etter den rette følelsen. Jeg vil være forelsket! Men det virker som med årenes løp at jeg er forelsket i en illusjon. Noe som ikke finnes. Forelskelsen kommer ikke like lett som før. Og jeg dør etter den følelsen!! Hvorfor kan man ikke treffe noen som kan gi meg den? Og om jeg hadde møtt på den så kan man banne på det ikke hadde vært gjensidig.

[Maisie]

Godt spørsmål. Og vanskelig spørsmål!

Det jeg vil ha finnes antageligvis ikke.. Og det er vel også derfor jeg er singel.. Eller, dvs, jeg har da ikke vært sammen med perfekte menn i fortiden. Og det perfekte er heller ikke hva jeg søker. Men jeg er på jakt etter den rette følelsen. Jeg vil være forelsket! Men det virker som med årenes løp at jeg er forelsket i en illusjon. Noe som ikke finnes. Forelskelsen kommer ikke like lett som før. Og jeg dør etter den følelsen!! Hvorfor kan man ikke treffe noen som kan gi meg den? Og om jeg hadde møtt på den så kan man banne på det ikke hadde vært gjensidig.

Jeg tror at lista vår ofte blir lagt til side når kjemien rett og slett er der og forelskelsen kommer. Men når erfaringene er et faktum, forandrer man kanskje litt på dette med kjemi. At det blir en større kvalitet over den, noe større og mer langsiktig. Så jeg tror du vil treffe han, bli tatt med storm, oppleve en mye bedre kjemi og forelskelse! *Lov å håpe?*

[AnonymBruker]

Kast bort listene men behold det som erfaringene har gitt deg. Jeg er rett og slett forelsket som en liten 20-åring her igjen i en alder av 30, og selvsagt er det en større kvalitet nå! Så ja, det er lov å håpe.

Anonym poster: d754d60c29d59df5ad74362d693c418c

[Steinar40]

Høres rimelig håpløst ut å være avhengig av forelskelsen, ja.

[AnonymBruker]

Høres rimelig håpløst ut å være avhengig av forelskelsen, ja.

Hva er poenget uten forelskelse, kribling og den slags? Det er jo det som skiller en kjæreste fra en hvilken som helst annen person som man liker.

For meg er det ikke noe poeng å være i et såkalt forhold uten det ekstra. Klarer meg jo fint alene, det er det ekstra jeg" mangler"

Anonym poster: 814fde71c0b78f3d6251c9c522311ffd

[Modulo]

Ja, dette kan jeg kjenne meg litt igjen i. Jeg har vært singel nesten dobbelt så lenge som du, og både mine venner, min familie og jeg selv synes egentlig at det er litt rart at det har blitt sånn. Jeg leser ikke kjærlighetsromaner og denslags, og jeg har et forholdsvis realistisk syn på hva et kjærlighetsforhold egentlig innebærer, men jeg synes likevel at det er vanskelig å finne det jeg leter etter. Saken blir ikke bedre av at jeg ikke har helt klart for meg hva dette faktisk er.

Mange har sagt til meg at jeg ikke skal være så kresen, men det er egentlig ikke det dette handler om. Når det handler om å finne en man skal dele hverdagen med, så synes jeg at det er vanskelig å inngå kompromisser. Samtidig er det også sånn at livet "setter seg". Man går inn i en daglig rutine på de samme arenaene, og man møter de samme menneskene og gjør de samme tingene dag ut og dag inn. Ikke bare gjør dette at det blir vanskeligere å møte noen, men det blir også, ironisk nok, mer skremmende å endre status quo. Skal man endre på de tingene som har klort seg fast i hverdagen din og som faktisk utgjør en trygghet i seg selv, så bør man være rimelig sikker på at man gjør det riktige og at det er verdt det.

Men det kan jo hende at det løser seg til slutt. Det sies jo at det er håp i hengende snøre :-)

Endret 29. mars 2013 av Modulo

[Steinar40]

Hva er poenget uten forelskelse, kribling og den slags? Det er jo det som skiller en kjæreste fra en hvilken som helst annen person som man liker.

For meg er det ikke noe poeng å være i et såkalt forhold uten det ekstra. Klarer meg jo fint alene, det er det ekstra jeg" mangler"

Anonym poster: 814fde71c0b78f3d6251c9c522311ffd

Poenget er at det ikke kommer til å fungere når det er selve forelskelsen man er forelsket i.

[AnonymBruker]

Poenget er at det ikke kommer til å fungere når det er selve forelskelsen man er forelsket i.

Nei, men det er jo snakk om å være forelsket i en person da. Hvertfall det jeg mente. Har ingen motivasjo for å ha et sånn type forhold med en jeg ikke har de ekstra følelsene for.

Anonym poster: 814fde71c0b78f3d6251c9c522311ffd

[Steinar40]

Nei, men det er jo snakk om å være forelsket i en person da. Hvertfall det jeg mente. Har ingen motivasjo for å ha et sånn type forhold med en jeg ikke har de ekstra følelsene for.

Anonym poster: 814fde71c0b78f3d6251c9c522311ffd

Nei, jeg er enig med deg i at man må ha ekstra følelser i starten.

[Wunderbarbara]

Jeg har vært singel like lenge som deg og er begynnelsen av 30-årene. Min erfaring er at det blir vanskeligere og vanskeligere, fordi man blir mer og mer sikker på seg selv. Før ble jeg oftere forelsket, men i retrospekt ser jeg jo at dette var feil type menn og at det aldri hadde vart i lengden uansett.

Jeg var forelsket i forelskelsen, og brydde meg mindre om å tenke på om vi faktisk passet sammen. Jeg vet nok til en viss grad hva slags fyr jeg ser etter, men jeg har ingen "liste", for jeg vet at man ikke bryr seg om lista si når man treffer noen man har god kjemi med. Du leter ganske enkelt etter "kjemi", høres det ut som. Og det er jo det man skal lete etter. Så får man bare håpe at den man får kjemi med også er singel, i høvelig passende alder og at man har sånn høvelig samme mål i livet (barn, ikke barn, bosted osv).

Når det gjelder denne altoppslukende forelskelsen så er selvfølgelig det et mål (selv om jeg har erfart at det er mer som en diagnose ) men hos meg kommer hvertfall forelskelsen hvis dette er et menneske som jeg har kjemi med, som får meg til å føle meg spesiell, og at omstendighetene og timingen klaffer. Da er det liksom ingenting å klage på, og forelskelsen kommer av seg selv. Jeg blir ikke lenger "håpløst" forelsket, for jeg er ikke åpen for menn som er uaktuelle i utgangspunktet. Jeg blir kanskje sjeldnere forelsket, men til gjengjeld er det mer å samle på når jeg først blir det.

Nå har jo jeg da ikke truffet noen hvor alt har klaffet samtidig på noen år, så derfor er jeg fortsatt singel. Har kanskje ikke noen gode råd til deg, men med mindre du driver med nettdating så er det egentlig ingenting annet å gjøre enn å være sosial, på byen eller med venner, og så er det jo faktisk sånn at det en eller annen gang vil dukke oppe en fyr som får det til å krible i magen. Man kan liksom ikke tvinge det frem

[Becka]

Det er ingen tvil om at jeg er klar for å bli forelsket i noen, og klar for å elske noen! Som selvfølgelig er det jeg til syvende å sist leter etter. Men jeg tror ikke man kan elske uten å ha forelskelsen først. Det er det kanskje delte meninger om. Men jeg mener virkelig det. Jeg har vært i nok forhold til at jeg har forstått dette.

Og derfor, er jeg også singel tror jeg.. Som du sier WB, i tillegg til å "jakte på forelskelsen" så vet jeg nå mer hva jeg IKKE skal ha, og jeg går ikke på den første som gir meg en slik følelse hvis alt med denne mannen er feil for meg. Kravene er større, men kravet om forelskelse har alltid vært der, og da ble det plutselig høyere kriterier og derfor enda vanskeligere å finne noen, tror jeg..

Nå har det kanskje gått ca ett år siden jeg tok opp dette sist. Og mine følelser har forsatt ikke endret seg. Jeg vil ha forelskelsen, jeg vil ha "hele pakka"- men jeg er forsatt på livets landevei alene.. Hvor lenge holder jeg ut?? For som sagt er jeg veldig klar, men jeg vil ha det jeg vil ha.

[AnonymBruker]

Jeg har vært singel hele livet mitt (er bare 19, men det er aaaltfor lenge i følge moren min). Jeg blir også mer og mer kresen, og det tar lengre tid mellom hver gang jeg faller for noen. Jeg leser ingen romantiske romaner, ser kjærlighetsfilmer eller dyrker forelskelsen. Da tror jeg ensomheten blir verre. For min del er det helt greit å være singel, men jeg syns det begynner å bli anstrengende. Det er fordi mine foreldre tror jeg er lesbisk eller har "tilknytningsproblemer". Bare i dag har de spurt 3-4 ganger om jeg ikke flørter med noen - og slik er det hver dag. Det hjelper lite at tvillingbroren min, som alle sammenlikner meg med, er i sitt 4. eller 5. faste forhold. En av grunnene til at jeg er singel er rett og slett fordi den ene fyren jeg har vært keen på (i flere år) har dame. Heldigvis har forelskelsen falmet, men har liksom ikke lyst på noen andre enn ham. Gash, dette var vel heller en personlig utblåsning enn et råd, men det måtte ut!

Anonym poster: 1994f366b43bd98df744aed724fae0eb

[Steinar40]

Jeg har vært singel hele livet mitt (er bare 19, men det er aaaltfor lenge i følge moren min). Jeg blir også mer og mer kresen, og det tar lengre tid mellom hver gang jeg faller for noen. Jeg leser ingen romantiske romaner, ser kjærlighetsfilmer eller dyrker forelskelsen. Da tror jeg ensomheten blir verre. For min del er det helt greit å være singel, men jeg syns det begynner å bli anstrengende. Det er fordi mine foreldre tror jeg er lesbisk eller har "tilknytningsproblemer". Bare i dag har de spurt 3-4 ganger om jeg ikke flørter med noen - og slik er det hver dag. Det hjelper lite at tvillingbroren min, som alle sammenlikner meg med, er i sitt 4. eller 5. faste forhold. En av grunnene til at jeg er singel er rett og slett fordi den ene fyren jeg har vært keen på (i flere år) har dame. Heldigvis har forelskelsen falmet, men har liksom ikke lyst på noen andre enn ham. Gash, dette var vel heller en personlig utblåsning enn et råd, men det måtte ut!

Anonym poster: 1994f366b43bd98df744aed724fae0eb

Du høres uendelig mye mer fornuftig ut enn tvillingbroren din.

4 eller 5 "faste" forhold når man er 19 år!?

Det er faktisk galskap.

Ta den tiden du trenger og ikke la noen stresse deg eller presse deg inn i noe som ikke føles riktig for deg.

[Nettinettet]

Nå har det kanskje gått ca ett år siden jeg tok opp dette sist. Og mine følelser har forsatt ikke endret seg. Jeg vil ha forelskelsen, jeg vil ha "hele pakka"- men jeg er forsatt på livets landevei alene.. Hvor lenge holder jeg ut?? For som sagt er jeg veldig klar, men jeg vil ha det jeg vil ha.

Plutselig så kommer det. Jada, jeg vet det høres teit ut, men plutselig så skjer det bare og det er så verdt å vente på. Men ikke forvent at det er like herlig når forelskelsen går over og man blir godt kjent, for ofte blir det vanskelig å fungere sammen når de første rosa skyene forsvinner og man faktisk begynner å tenke at man skal mer enn å bare gå rundt å kysse på hverandre. Man ønsker å dele tanker og livet med hverandre og det må begge være klar for.

Jeg synes ikke man skal file på kravene når det kommer til svevende gode følelser fordi jeg ser rundt meg at de som har ventet på dette er også de som holder sammen lengst!