Jeg misliker mannen min

[AnonymBruker]

Jeg misliker mannen min sterkt. Jeg blir kvalm bare jeg ser på han. Han irriterer meg grenseløst hver eneste dag. Vi har et barn på 1,5 år sammer også har han et barn fra et annet forhold. Vi har ikke hatt sex på flere mnd og jeg er i begynnelsen av tyve-årene - han litt eldre. Den eneste grunnen til at jeg holder sammen med han er pga barnet han har fra et tidligere forhold. Verken gubben eller moren til barnet er flink til å oppdra barnet. Jeg har lært barnet om hygiene, matematikk, læremetoder på skolen, hvordan oppføre seg etc. Er så redd for at dersom det blir slutt mellom meg og sambo, at jeg da ikke skal få se søskenet til mitt barn. Barnet mitt er ekstremt glad i sitt eldre søsken og det samme er jeg. Jeg er veldig redd for at barnet kommer til å falle ut av skolen(barnet lå langt etter på skolen, men ligger nå litt foran mange andre), ikke ha venner (h*n ble mye mobbet før pga klærne sine, så meg og stebarn dro ut på shopping sammen), glemme alt jeg har lært h*n om diverse. H*n har fått så mye skryt av både skole, helsesøster, psykolog, lege og støttekontakt om at h*n har vokst så mye de siste årene og barnet har da nevnt meg i alle sammenhenger. Jeg vet at jeg ikke har rett på å få se eks-stebarnet mitt dersom det blir slutt mellom sambo og meg og derfor vil jeg ikke gjøre det slutt med samber. Stebarn og meg finner på noe hver gang h*n er her, mens samboer er på jobb eller sover. Jeg føler at stebarnet er på samvær hos meg og jeg har absolutt ingen problemer med det, men jeg tenker så mye på hva som skal skje med barnet hans dersom forholdet vårt ender. Hver dag har jeg lyst å gjøre det slutt med han, men så kommer tankene om barnet hans opp. Hva i alle dager skal jeg gjøre? Har prøvd å gjøre det slutt med mannen tidligere og har sagt at jeg gjerne vil at barnet hans skal komme til meg noen ganger dersom det er greit for barnet, moren til barnet(dette vet jeg er greit, da meg og barnemor har god kommunikasjon og det er meg hun leverer beskjeder til) og barnefar, men jeg har da fått streng beskjed om at jeg aldri i denne verden får se barnet hans igjen...uff, jeg har det tøft nå.

ps: vil ikke ha noe "hvorfor laget du barn med denne mannen"-kommentarer. Jeg ble gravid veldig tidlig i forholdet og bestemte meg for å beholde.

Anonym poster: c6f527be9e16eb5f44f4d70c92d4c2d6

[AnonymBruker]

Skjønner problemstillingen din. Men du kan ikke fortsette å være sammen med en mann du forrakter så sterkt, på grunn av barnet hans. Kan det gå an å få til en ordning der barnet har litt samvær hos deg?

Anonym poster: 7b1c2522657f2d148d90bad1e9d6a1f0

[AnonymBruker]

Det er etisk dilemma. Det hørtes ut som barnet hans har det godt av å være sammen med deg. Likevel, er det ikke bra for deg selv eller barnet ditt om du velger å forbli med han.

Anonym poster: 611de85967d51b05342b7adf4b38118f

[AnonymBruker]

Så, forstår jeg riktig, at hvis du fikk til samværeavtale med stebarnet ditt slik at han fortsatt kom på besøk til deg, ville du vært trygg på å dumpe mannen?

Anonym poster: e7505f470f16599cf5f7fc0d69cb4796

[bambyb82]

Stikk fra mannen og få heller til en avtale med stebarnets mor om samvær Hun vil helt sikkert at barnet hennes skal ha kontakt med sitt yngre søsken

[Gjest Gjest]

Så lenge du har en god dialog med barnets mor ville jeg absolutt gått fra gubben.

Jeg har selv vært i nesten samme situasjon men valgte å ha det bra selv først og fremst.

Dessverre var dette barnet så stort at far satt h*n opp i mot meg å vi mistet kontakten.

Jeg hadde kontakt med moren en stund etterpå så jeg vet at barnet har det bra.

I dag er h*n ferdig med skole og har fått seg en bra utdanning.

[Gjest Bud]

...og nå har du bestemt at det er du som fortjener skryt...

[Hedda-78]

Ta kontakt med moren, uten å involvere faren, og få til en ordning. Kanskje du kan være barnevakt innimellom? Far har jo ikke noe med hvem barnet er på besøk hos i mors samværsperiode, er det vel helt opp til mor å bestemme.

[AnonymBruker]

Ja prat med mora og flytt! Du fortjener en mye bedre fyr. Håper du får til å ha samvær med barnet, eller iallefall kan ha kontakt med mora om hvordan det går. Masse lykke til!

Anonym poster: 7710b6a2b5d489c9082dff62a1e2fc5a

[Rotemor]

Jeg mener også at du skal flytte fra mannen og avtale med mor.

Men et nytt dilemma som oppstår er såklart din manns samvær med ditt barn. Ettersom du er misfornøyd med hvordan han er som omsorgsperson vil du jo slite med eget barn...

Hvordan du skal løse det, lurer jeg litt på...

Det kan bli vanskelig.

Uansett så er livet for kort til å bli der du er. Det vil ryke før eller siden. Du kan ikke vent i 15 år til uansett.

Bedre å hoppe i det, tenker jeg....

[AnonymBruker]

Trist med fedre som ikke egner seg som omsorgspersoner. Han må få et spark i rumpa, hvis han ikke skjerper seg så får han ikke se ungen sin, det må moren bestemme. Virker som han her trenger hjelp selv. Er han i jobb?

Anonym poster: 494537c330616947d271e5f4eec8f58b

[Version 2.0]

Kan jeg spørre hva som gjør at du forakter han så sterkt?

Jeg synes det er svakt å forlate en annen part etter kun 1,5 år sammen. Det er INGENTING! Hva med å forsøke å få det til å fungere?

[Hulderen]

Det er veldig bra at du vil stille opp for samboers barn. Men du kan ikke la hensynet til det barnet styre hele livet ditt.

Bryt med din samboer og prøv å få til en barnefordeling der du har deres felles barn mest. Det høres ikke ut som om din samber egner seg til å oppdra barn.

Når det gjelder det andre barnet, så er det ikke sikkert at din samboer virkelig vil hindre deg i å ha kontakt. Mulig han sier det bare for å ikke miste deg. Garder deg med barnets mor og prøv å få til kontakt den veien.

[Hulderen]

Kan jeg spørre hva som gjør at du forakter han så sterkt?

Jeg synes det er svakt å forlate en annen part etter kun 1,5 år sammen. Det er INGENTING! Hva med å forsøke å få det til å fungere?

Noen ganger merker man tidlig om et forhold er mulig å få til å fungere. Da er 1.5 år rikelig tid. Dessuten var det alderen på barnet som var 1.5 år, ikke forholdet. Meg bekjent tar en graviditet 9 mnd, så de har vært sammen i godt over 2 år.

[Version 2.0]

Noen ganger merker man tidlig om et forhold er mulig å få til å fungere. Da er 1.5 år rikelig tid. Dessuten var det alderen på barnet som var 1.5 år, ikke forholdet. Meg bekjent tar en graviditet 9 mnd, så de har vært sammen i godt over 2 år.

Hun sier hun ble gravid tidlig i forholdet, så da antar jeg at de ikke har vært sammen så utrolig lenge. Hun tok også valg om å beholde barnet med denne mannen. Da synes jeg man skal jobbe litt ekstra selv om det kanskje ikke føles like gøy og morsomt hele tiden.

Jeg er veldig klar over at mange sikkert er uenig med meg, men for meg er familie veldig viktig, og jeg tror det beste for barnet eller barna, er at foreldrene holder sammen med mindre det er snakk om alvorlige ting som kan gå utover barnas sikkerhet.

[Rotemor]

Hun sier hun ble gravid tidlig i forholdet, så da antar jeg at de ikke har vært sammen så utrolig lenge. Hun tok også valg om å beholde barnet med denne mannen. Da synes jeg man skal jobbe litt ekstra selv om det kanskje ikke føles like gøy og morsomt hele tiden.

Jeg er veldig klar over at mange sikkert er uenig med meg, men for meg er familie veldig viktig, og jeg tror det beste for barnet eller barna, er at foreldrene holder sammen med mindre det er snakk om alvorlige ting som kan gå utover barnas sikkerhet.

Vel.

En ulykkelig mor kan vanskelig skape lykkelig barn

De fortsetter å være en familie selv om de er to mennesker.

[Version 2.0]

Vel.

En ulykkelig mor kan vanskelig skape lykkelig barn

De fortsetter å være en familie selv om de er to mennesker.

Jeg er selv i den sistnevnte "familien" du nevner, og jeg stortrives sammen med barnet mitt. Men jeg føler mange ganger at det likevel ikke er helt komplett og at noen mangler.

Det jeg egentlig synes er det gale i slike situasjoner som TS skisserer, er det faktum at jeg stiller et spørsmålstegn angående hva lykke egentlig er i vårt samfunn. Det er jo nesten ingen som er lykkelige og de fleste skiller lag etter en stund, mange etter kort tid som 1-3 år. Jeg synes det sier noe om verdiene våre og at folk gir altfor lett opp. Alt skal være så flott og perfekt hele tiden, og så raskt ting blir litt vanskelig, så tenderer folk til å stikke av.

[Rotemor]

Jeg er selv i den sistnevnte "familien" du nevner, og jeg stortrives sammen med barnet mitt. Men jeg føler mange ganger at det likevel ikke er helt komplett og at noen mangler.

Det jeg egentlig synes er det gale i slike situasjoner som TS skisserer, er det faktum at jeg stiller et spørsmålstegn angående hva lykke egentlig er i vårt samfunn. Det er jo nesten ingen som er lykkelige og de fleste skiller lag etter en stund, mange etter kort tid som 1-3 år. Jeg synes det sier noe om verdiene våre og at folk gir altfor lett opp. Alt skal være så flott og perfekt hele tiden, og så raskt ting blir litt vanskelig, så tenderer folk til å stikke av.

Jeg vil heller si at folk starte for fort! Mange skaper ingen fundament for seg dom familie, men begynner med barn.

Jeg stoler på TS sin oppfatning av egen tilværelse og gir råd utifra det, og ikke andre teorier om deres samliv.

[Version 2.0]

Jeg vil heller si at folk starte for fort! Mange skaper ingen fundament for seg dom familie, men begynner med barn.

Jeg stoler på TS sin oppfatning av egen tilværelse og gir råd utifra det, og ikke andre teorier om deres samliv.

Det første du sier er jeg helt enig i, men jeg mener folk bør bli sterkere og stå for de valgene de har gjort.

Jeg forsøker heller ikke å få henne til å skifte mening eller noe, fordi jeg vet at det er lite jeg kan gjøre med det hele. Men dette er fortsatt et debattforum, så da må noen stille med litt kritiske syn

[Gjest Gjest]

kom deg ut av forholdet før du begår mord.