aner ikke hva jeg skal gjøre...

[AnonymBruker]

Jeg har havnet i en helt forferdelig problemstilling jeg ikke aner hvordan jeg skal komme meg ut av, eller forholde meg til. Jeg har i 7 år slitt med angst og depresjoner, isolert meg veldig mye og mistet 20 årene på tull. så møtte jeg drømmemannen som fikk hele min tilværelse til å se lysere ut. Alt føltes så mye lettere sammen med han. Det skal nevnes at han har hatt kreft før, men er for tiden friskmeldt men går jevnlig til kontroll. Jeg har så veldig lyst å få et barn med denne mannen, men det går ikke . Han er steril. Det eneste jeg tenker på er barn med han. Han har barn fra før så han har nok ikke den samme lengselen og det er trist. Det har nå gått så langt at jeg makter ikke omgås barna hans, de er såre å være med. Jeg vet de er uskyldige. xn er enda verre. Jeg har fått problemer med å ha sex, da jeg vet det aldri fører til noe. Motivasjonen om å komme meg ut av alt er nettopp det å bli mamma, men nå går ikke det heller...

sæd donor føles så feil...en ukjent mann jeg ikke aner hvem er . Jeg vil tenke mye på han og hva sier man til barnet...

jeg er forferdelig bitter.

Kan man gå fra en kreftsyk mann ? er ikke det veldig egoistisk. Hva hvis han dør om noen år, vil det da være rett å finne lykken på nytt ? klarer jeg å sitte igjen som alene mor hvis vi går for donor ? Vil jeg bli lykkelig med en ny mann ? Jeg er 31 år og har ikke så god tid.

Jeg har kastet bort 20 årene på sykdom og det ser ut som 30 årene blir akkurat likedan. Hadde et håp om lykke nå ...

Anonym poster: 513a8a264b40a6d921f20bc7c2b3f855

[Puselusk]

jeg synes ikke du skal forlate ham hvis du virkelig elsker han, og prøv heller å øve deg på å omgås barna hans, evt knyt et positivt bånd, gjøre aktiviteter sammen osv, så vil du nok merke at perspektivet ditt endrer seg litt. De kan jo bli glade i deg, og du i dem. Men du må gi de en sjanse. Mulig du føler deg bitter pga du ønsker deg noe som er ditt og hans, og å omgås de andre barna blir da en slags urettferdig følelse...Men prøv heller å snu tankegangen din litt. Han er steril dvs å bli gravid med ham er utelukka. Men det betyr ikke at du skal føle deg utenfor, prøv heller å se på barna hans som individer istedet for en trigger på noe som er vondt. De kan jo ikke gjøre deg noe, ikke kan kjæresten din heller. Ekser er alltid et kapittel for seg selv, men du trenger ikke være "redd" for henne heller. Dessuten fins det jo muligheter som sæd donasjon og adoptering. Mulig det føles uaktuelt for deg nå, men det blir jo ikke mindre ditt og hans av den grunn. Blod er ikke alltid tykkere en vann.

Men du må finne ut av dette selv, er forholdet virkelig ikke noe for deg så burde du jo gå, men jeg tenker jo siden du poster her så har du innerst inne lyst til å gi det en sjanse, men da må du være realistisk og prøve å forandre tankegangen din til det mer positive, og ikke se alt som trusler, for det er det ikke.

[Gjest Gjest]

Omdu virkelig ønsker barn og han ikke kan gi degdeg så er det. Vel ikke riktig å fortsette forholdet. Lysten på barn vil ikke bli mindre.

[AnonymBruker]

Jeg synes du er umoden som lar dine problemer gå ut over hans uskyldige barn, for de har da ikke bedt om at kjæresten til faren skal hate dem? det er jo ikke deres skyld at du ikke kan få ditt eget barn med han.

Kom deg til psykolog å ta opp problemene dine der, for det er jo helt klart noe dypere du har problem med fortsatt.

Anonym poster: 902088cddc67d9ef846303996b66ce76