Kjæresten bor i utlandet et helt år - hvordan takle det?

[Luux]

Kjæresten min har reist til Japan for å jobbe og skal være der minst til denne tiden neste år. Jeg er litt trist om dagen på grunn av dette og lurer på om andre er eller har vært i samme situasjon? Skulle gjerne hatt noen gode tips og råd.

Syns det er vanskelig å takle at han er bortreist og skal være det sååå lenge. Føler meg ensom og merker veldig godt at jeg skulle hatt en venn eller to til. Hvordan få dagene og ukene til å gå raskere? Og ikke minst hvordan kan jeg tenke annerledes så det ikke bare blir negativt. Jeg er jo egentlig en positiv person, men i det siste har jeg følt meg deprimert rett og slett.

[Sazu]

Hei! Til sommeren skal jeg altså dra bort for et år og ender dermed opp med avstandsforhold jeg og. Selv om dette er annerledes siden jeg er den som nå drar for å gjøre noe nytt, og ikke den som blir forlatt, så forstår jeg at det er vanskelig. Prøv å ha så mye kontakt som mulig via skype osv.. Også kanskje det er sjanse for å møtes en gang eller to mens han er der? I tillegg til det er det nok en god idé å bruke mye tid på en hobby eller venner sånn at du alltid har noe å gjøre, og slipper å tenke på det hele tiden.

Har altså ikke opplevd det selv, men tenker at det er dette jeg og kjæresten skal gjøre når vi kommer i et avstandsforhold. Lykke til!

[Madison_00]

Da jeg traff min (nåværende) mann, flyttet han ganske umiddelbart til et annent kontinent. Vi hadde altså kun rukket å bli kjent, og bestemt oss for at vårt forhold var verdt å kjempe for. Han bodde kun 6 mnd. der, men flyttet så videre til et land i Europa. Jeg besøkte han kun en gang i løpet av de 6 første mnd. og deretter ca 3 ganger i det andre landet før vi flyttet sammen. Ca 1 år med avstandsforhold totalt. Når jeg ser tilbake på det nå, føler jeg at dette året var et av de største prøvene et forhold kan få, og vi klarte det med glans! Derfor er vi "for for fight" og kan takle det meste sammen. Mens det pågikk virket det som en evighet som aldri skulle ta slutt, men vi hadde bestemt oss - vi skulle være sammen uansett hva. Og det klarte vi! Det viktige er å holde hverandre oppdatert på store og små ting som skjer, slik at man ikke føler at man går glipp av noe i den andres liv, og ikke minst å ha noe å glede seg til. For oss var det at vi alltid bestillte en ny billett til å sees så fort et besøk var over. Da hadde vi noe å se frem til, uansett hvor lenge det var til neste gang. Dessuten må man ikke miste seg selv helt! Et avstandsforhold kan være minst like "oppslukende" som et annet forhold, nettopp fordi man savner partneren intenst over lang tid. Sett pris på de stundene man har sammen på Skype (med kamera, lyd, share screen og alt) men pleie deg selv og dine andre forhold med venner og familie. Jeg ville aldri gått inn i et avstandsfohold jeg ikke var 100% sikker på skulle vare ganske evig, men siden vi var så sikre ble det som å jobbe mot et mål. En dag går, en dag nærmere målet. Send hverandre gaver, kort, brev, epost.. Se en film samtidig mens dere ringes på Skype, så kan dere høre hverandres reaksjoner og "dele filmen". Sett gjerne av en spesiell tid hver dag eller uke til å ringes. Ikke snakk om hvor lenge det er siden sist, men hvor fort det går til neste gang! Gled deg over hans eventyr i Japan, og begi deg ut på noe som kan oppta litt av din egen tid. Ny hobby? Mer jobb? Etc.

Avstandsforhold er - jeg skal ikke lyve, TUNGT, men det er fullt mulig. Du sier ikke noe om hvor lenge dere har vært sammen eller lignende, men siden dere allerede er kjærester og du tar tungt på dette regner jeg med at dere er i et ganske stabilt forhold. Det kommer nok til å bli satt på prøve, men dere er bedre "rustet" enn vi var. Jeg tenker dere klarer dette helt fint! Du må se på dette som en positiv ting. Han får erfaring som kan gangne dere begge i fremtiden. Du får muligheten til å besøke et fantastisk land, som absolutt ikke alle vi få oppleve (regner med du tenker å besøke han). Gleden når dere endelig er sammen igjen, er så ubeskrivelig god, og den vil ingen som ikke har vært i avstandsforhold få oppleve.

Vi forlovet oss ca et år etter endt avstandsforhold, og har snart vært gift i 2 år. Noen vil kanskje si at ting gikk raskt, men forholdet vårt har grodd så sterkt etter de påkjennelsene det har vært igjennom, at det ikke var noen tvil om at v var rett for hverandre

[Binta Ba]

Madison kommer med mange gode poenger

Om du har mulighet, besøk hans mens han er der. Omså bare en uke eller to.

Ring hver dag, omså bare noen få minutter, og bruk skype så mye dere kan og orker.

Ikke belær hverandre med for mye hverdagsbekymringer, men del heller det positive som skjer.

Ikke vær redd for å si at dere savner hverandre, og snakk om det dere skal gjøre når dere sees igjen.

Det er absolutt tungt, ja, men jeg mener også at det er en stor prøvelse for forholdet, og hvis forholdet klarer det, har man ett veldig godt utgangspunkt for fremtiden.

Det tok meg nesteen 1,5-2 mnd å komme ut av "depresjonsfasen", og greie å le og smile ordentlig. I begynnelsen tenkte jeg bare "han skulle vært her og delt dette med meg" og at det var feil av meg å smile og le.

Det går seg til

[Luux]

Takk for fine svar! En ny hobby hadde kanskje vært en god idé ja