Hvordan kommer over den første store kjærligheten?

[AnonymBruker]

Da har det skjedd meg også, jeg ble dumpa igår av kjæresten min gjennom 2 og ett halvt år. Han var den første jeg hadde sex med, den første gutten jeg har elsket og akkurat nå ser jeg ikke lys i tunnelen. Jeg vil bare ligge under dyna og forsvinne. Vi har væt i avstandsforhold siden august og hadde knappe to mnd igjen, begge to har hele tiden vært innstilt på at vi skulle klare det og stå sammen i tykt og tynt. Igår kom han hjem på ferie og jeg ante fred og ingen fare. Så gjør han det, han sier at det er til vårt eget beste og at vi sees igjen. Han holder meg også fast og kysser meg, etter jeg hadde snudd meg bort flere ganger. Nå vet jeg ikke hva jeG skal gjøre, jeg gråter ukontrollert og har utrolig vondt i magen. Jeg mistet ikke bare kjæresten min men også min aller beste venn. Jeg hadde gledet meg utrolig masse til å tilbringe påsken sammen med han og det gjør så vondt og tenke på at han ikke ville ha meg lenger, han elsket meg ikke lenger og jeg fikk ikke en ordentlig forklaring. Det var umulig å snakke med han, han kom og sa det han hadde og si og mere hadde han ikke å si.. Hr noen tips til meg? Egne erfaringer? Jeg har slettet nummeret hans og til alle i familien hans og slettet alle på Facebook og blokkert han så jeg ikke får sett hva han driver med. Men jeg føler bare at jeg hadde fortjent en ordentlig forklaring, hvordan klarer han å dumpe meg så lett etter 3 år? Det er han jeg har opplevd alt med og alt minner meg om han, nå er jeg 19 år og jeg ser virkelig ikke noen fremtid. Hele fremtiden min skulle jeg ha med han og vi skulle virkelig klare det..

Anonym poster: 31677371643d2634f660ef1628dfb7fd

[AnonymBruker]

Ups, skrivefeil i overskriften

Anonym poster: 31677371643d2634f660ef1628dfb7fd

[Gjest nysgjerrigp]

Klem!

[Alvina]

Da har det skjedd meg også, jeg ble dumpa igår av kjæresten min gjennom 2 og ett halvt år. Han var den første jeg hadde sex med, den første gutten jeg har elsket og akkurat nå ser jeg ikke lys i tunnelen. Jeg vil bare ligge under dyna og forsvinne. Vi har væt i avstandsforhold siden august og hadde knappe to mnd igjen, begge to har hele tiden vært innstilt på at vi skulle klare det og stå sammen i tykt og tynt. Igår kom han hjem på ferie og jeg ante fred og ingen fare. Så gjør han det, han sier at det er til vårt eget beste og at vi sees igjen. Han holder meg også fast og kysser meg, etter jeg hadde snudd meg bort flere ganger. Nå vet jeg ikke hva jeG skal gjøre, jeg gråter ukontrollert og har utrolig vondt i magen. Jeg mistet ikke bare kjæresten min men også min aller beste venn. Jeg hadde gledet meg utrolig masse til å tilbringe påsken sammen med han og det gjør så vondt og tenke på at han ikke ville ha meg lenger, han elsket meg ikke lenger og jeg fikk ikke en ordentlig forklaring. Det var umulig å snakke med han, han kom og sa det han hadde og si og mere hadde han ikke å si.. Hr noen tips til meg? Egne erfaringer? Jeg har slettet nummeret hans og til alle i familien hans og slettet alle på Facebook og blokkert han så jeg ikke får sett hva han driver med. Men jeg føler bare at jeg hadde fortjent en ordentlig forklaring, hvordan klarer han å dumpe meg så lett etter 3 år? Det er han jeg har opplevd alt med og alt minner meg om han, nå er jeg 19 år og jeg ser virkelig ikke noen fremtid. Hele fremtiden min skulle jeg ha med han og vi skulle virkelig klare det..

Anonym poster: 31677371643d2634f660ef1628dfb7fd

Spør han og krev et svar selv om det kanskje ikke finnes svar? Har opplevd min første kjærlighet selv og når jeg leser at du ikke fikk noen forklaring føler jeg dårlig samvittighet. Det var jeg som gjorde det slutt etter at jeg fikk vite at han hadde vært utro. Vi var sammen i tre år og jeg var på din alder. Jeg fortalte han ikke grunnen til at jeg ikke ville mer etter at en venninne fortalte at han hadde rotet med en felles venninne. Jeg vet ikke om det var rykter eller løgn, men ville gå med hevet hode og ikke la han se hvor dypt såret jeg var. Han fikk ingen forklaring fra meg.

Etter par år forsøkte vi på nytt og ble sammen igjen, men da hadde vi vokst fra hverandre på en måte og utdannelse og jobbsituasjoner førte til at vi hadde et avstandsforhold i noen måneder.

Han vet fremdeles ikke hvorfor jeg gjorde det slutt i utgangspunktet og jeg angrer på at jeg ikke var ærlig og fortalte han at jeg hadde hørt at han var utro. Det er heller ikke sikkert at det var sant... Men en trøst er at det går bra med han i dag. Han er gift og har barn og lever et normalt familieliv. Vi ville kanskje vært for forskjellige selv uten ryktene, for forskjellige til å danne en familie. Jeg er en som ligner litt på en eventyrer mens han var og er en som vil ha faste rammer.

Vil ikke kjæresten din si grunnen til at han han gjør det slutt? Jeg skriver om min historie for det du beskriver får opp minner om hvor sta, såret og stolt jeg var og at jeg hørte på rykter som kanskje var feilaktige.

Nå er det for sent å rette opp skaden. Det er snart tretti år siden og han har gått videre, men jeg vet at han ikke forstod noe når jeg brått avsluttet forholdet.

Som din kjæreste sa jeg at jeg hadde mistet følelsene. Det var ikke sant. Jeg hørte på rykter.

Edit. Jeg kom over det men tenkte på han i mange år etter bruddet. Tenkte på hva som kunne vært og det hendte jeg savnet han, men tenkte på han med en god følelse.

Du kan ikke tvinge eksen til å gi en forklaring, hvis han sier at følelsene er over er det kanskje faktum for hans del.

Endret 27. mars 2013 av Alvina

[Puremercy]

Foerst, en stor klem til deg! Det maa vaere fryktelig tungt aa miste sin foerste kjaerlighet. Men, ikke fortvil, det blir bedre med maanedene og du vil sakte men sikkert komme deg paa beina igjen! Vet heller ikke hvor godt forhold du hadde til foreldrene hans, men synes det er ren hoeflighet aa takke for en fin tid og at du foelte deg velkommen der i stedetfor aa bare slette de. Men det er min mening!

[w0ho]

Foerst, en stor klem til deg! Det maa vaere fryktelig tungt aa miste sin foerste kjaerlighet. Men, ikke fortvil, det blir bedre med maanedene og du vil sakte men sikkert komme deg paa beina igjen! Vet heller ikke hvor godt forhold du hadde til foreldrene hans, men synes det er ren hoeflighet aa takke for en fin tid og at du foelte deg velkommen der i stedetfor aa bare slette de. Men det er min mening!

Jeg fortalte moren hans hvorfor jeg hadde sletta ho, og hun forstod meg, så sletta ikke bare uten en forklaring

[w0ho]

Spør han og krev et svar selv om det kanskje ikke finnes svar? Har opplevd min første kjærlighet selv og når jeg leser at du ikke fikk noen forklaring føler jeg dårlig samvittighet. Det var jeg som gjorde det slutt etter at jeg fikk vite at han hadde vært utro. Vi var sammen i tre år og jeg var på din alder. Jeg fortalte han ikke grunnen til at jeg ikke ville mer etter at en venninne fortalte at han hadde rotet med en felles venninne. Jeg vet ikke om det var rykter eller løgn, men ville gå med hevet hode og ikke la han se hvor dypt såret jeg var. Han fikk ingen forklaring fra meg.

Etter par år forsøkte vi på nytt og ble sammen igjen, men da hadde vi vokst fra hverandre på en måte og utdannelse og jobbsituasjoner førte til at vi hadde et avstandsforhold i noen måneder.

Han vet fremdeles ikke hvorfor jeg gjorde det slutt i utgangspunktet og jeg angrer på at jeg ikke var ærlig og fortalte han at jeg hadde hørt at han var utro. Det er heller ikke sikkert at det var sant... Men en trøst er at det går bra med han i dag. Han er gift og har barn og lever et normalt familieliv. Vi ville kanskje vært for forskjellige selv uten ryktene, for forskjellige til å danne en familie. Jeg er en som ligner litt på en eventyrer mens han var og er en som vil ha faste rammer.

Vil ikke kjæresten din si grunnen til at han han gjør det slutt? Jeg skriver om min historie for det du beskriver får opp minner om hvor sta, såret og stolt jeg var og at jeg hørte på rykter som kanskje var feilaktige.

Nå er det for sent å rette opp skaden. Det er snart tretti år siden og han har gått videre, men jeg vet at han ikke forstod noe når jeg brått avsluttet forholdet.

Som din kjæreste sa jeg at jeg hadde mistet følelsene. Det var ikke sant. Jeg hørte på rykter.

Edit. Jeg kom over det men tenkte på han i mange år etter bruddet. Tenkte på hva som kunne vært og det hendte jeg savnet han, men tenkte på han med en god følelse.

Du kan ikke tvinge eksen til å gi en forklaring, hvis han sier at følelsene er over er det kanskje faktum for hans del.

Jeg har vel en anelse om hva grunnen er, han har blitt veldig målrettet om hva han vil drive med fremover og bruker mye tid på dette. Men det er der problemet kom, ettersom vi var i ett avstandsforhold krevde jeg at vi hadde en del kontakt, ikke veldig mye men en liten telefonsamtale før vi la oss for kvelden. Og dette var tydeligvis for mye å be om, så jeg vil tro at det er grunnen til at han gikk. Men isteden for å snakke om det løp han fra alt som en liten unge og ville ikke gi meg en ordentlig forklaring. Det gjør bare så utrolig vondt, alle sier til meg at det går over, men jeg har aldri hatt det så vondt inni meg og jeg har mistet mange kjære familiemedlemmer, men det kan nesten ikke måle seg med dette. Vi hadde liksom planlagt fremtiden (selvom vi er vledig unge) og vi skulle klare det. Uff, at det skal være så vanskelig

[Puremercy]

Jeg fortalte moren hans hvorfor jeg hadde sletta ho, og hun forstod meg, så sletta ikke bare uten en forklaring

Det er bra! Alltid trist aa miste "svigerforeldre" men tror ogsaa det er trist for svigerforeldrene aa miste "svigerdattra"!

[w0ho]

Jeg har vel en anelse om hva grunnen er, han har blitt veldig målrettet om hva han vil drive med fremover og bruker mye tid på dette. Men det er der problemet kom, ettersom vi var i ett avstandsforhold krevde jeg at vi hadde en del kontakt, ikke veldig mye men en liten telefonsamtale før vi la oss for kvelden. Og dette var tydeligvis for mye å be om, så jeg vil tro at det er grunnen til at han gikk. Men isteden for å snakke om det løp han fra alt som en liten unge og ville ikke gi meg en ordentlig forklaring. Det gjør bare så utrolig vondt, alle sier til meg at det går over, men jeg har aldri hatt det så vondt inni meg og jeg har mistet mange kjære familiemedlemmer, men det kan nesten ikke måle seg med dette. Vi hadde liksom planlagt fremtiden (selvom vi er vledig unge) og vi skulle klare det. Uff, at det skal være så vanskelig

Og jeg vil heller ikke være den som tar kontakt, da føler jeg at jeg har tapt og bare river opp sårene enda mer. Jeg vet at han kommer til å ta kontakt igjen og den dagen gruer jeg meg til, jeg ville bare at vi skulle ha det bra sammen. Faen altså, føler meg så utrolig tom og ensom

[w0ho]

Det er bra! Alltid trist aa miste "svigerforeldre" men tror ogsaa det er trist for svigerforeldrene aa miste "svigerdattra"!

Har jo vært mye hos dem og blitt utrolig glad i familien hans også, så er ikke bare han jeg har "mistet"

[Gjest Nikee]

Uff, jeg vet hvordan det føles. For meg tok det ett år omtrent på dagen før jeg endelig kom over det, jeg hadde det helt jævlig de 3-4 første månedene, hvor jeg kunne begynne å kjenne tårene presse på når jeg satt på lesesalen, i butikken, jobb osv. Da var det bare en ting å gjøre komme seg hjem og grine fra seg, når jeg var på jobb måtte jeg bare holde ut til jeg kom hjem.

Å grine meg tom hjalp på mange måter. Tankene rundt alt fikk jeg pause fra når jeg løp eller trente, det er et klassisk råd man får trening. Men det hjelper, man får pauser fra all tenkingen og det er virkelig nødvendig et par ganger. Om du ikke liker trening eller det ikke hjelper, så finn noe du kan gjøre hvor du ikke tenker så mye

Det begynte å gå bedre sakte men sikkert, savnet var selvfølgelig der hver dag, men etter hvert glir det lenger og lenger bort. Selv om man tror det er veldig usannsynlig så tar hverdagen over etter hvert, man fungerer til tross for smerten og savnet. Jeg trodde det gikk fint, så gikk jeg på en følelsesmessig smell igjen 9 måneder etter, men så kom jeg ut av det også.

Pust dypt inn, skrik, grin, legg deg under dyna og bare sutre en hel dag. Man trenger en sorgprosess å komme gjennom før man blir bedre igjen.