Er dette bare en periode tro...

[AnonymBruker]

Datteren vår på 18 mnd har alltid vært en pappadalt, men de to siste ukene har det tatt helt av. Når pappaen ikke er tilstede så går hun å sier pappa hele tiden. Når vi er der begge to så skal pappa helst gjøre alt, og hun begynner å hylgråte hvis han går ut av rommet og roper pappa. Vi kan f.eks være på kjøkkenet og jeg gir henne mat mens mannen vasker opp og hun strekker seg etter pappaen sin. Dette begynner å tære på begge to av oss. Jeg føler meg som verdens verste mamma i tillegg. Datteren vår er enten sammen med oss begge, eller med meg alene. Det er sjelden hun er alene med pappaen. Det er sine grunner til det, men det vil jeg helst ikke gå inn på, bare vil si at det er reelle grunner til.

Er dette vanlig i denne alderen? Jeg syns alderen hun er i nå generellt er vanskelig og krevende. Jeg lengter noen ganger tilbake til tiden før hun kom, eller tiden hun var baby og sov mye

Anonym poster: 84651295051404a2de13e9ada219b0e6

[langbein86]

Uff, hørtes trist ut, men har hørt at barn ofte strever etter å få oppmerksomheten til den forelder den er minst sammen med. I hennes hode er du der uansett, så hun trenger ikke kjempe for å få din oppmerksomhet.. Men det betyr ikke at hun ikke setter like mye, om ikke mer, pris på deg.

Husk at barn ikke tenker rasjonelt eller tar hensyn til følelser. De handler på instinkt, og hennes instinkt er å få pappas oppmerksomhet, siden han er der " minst" .

[Sushi]

At hun er pappadalt er jo ikke noe problem i seg selv, det du beskriver er akkurat slik datteren min er, bare når det gjelder meg. Helt normalt at en av foreldrene er favoritt (i perioder). Men hvorfor kan de ikke være alene? Det er jo hovedproblemet her.

[Gjest Sunheart]

Uff, hørtes trist ut, men har hørt at barn ofte strever etter å få oppmerksomheten til den forelder den er minst sammen med. I hennes hode er du der uansett, så hun trenger ikke kjempe for å få din oppmerksomhet.. Men det betyr ikke at hun ikke setter like mye, om ikke mer, pris på deg.

Husk at barn ikke tenker rasjonelt eller tar hensyn til følelser. De handler på instinkt, og hennes instinkt er å få pappas oppmerksomhet, siden han er der " minst" .

Ofte er det også motsatt. At barnet henvender seg til den som er mest hjemme hos det. Slik var det hos oss

[AnonymBruker]

At hun er pappadalt er jo ikke noe problem i seg selv, det du beskriver er akkurat slik datteren min er, bare når det gjelder meg. Helt normalt at en av foreldrene er favoritt (i perioder). Men hvorfor kan de ikke være alene? Det er jo hovedproblemet her.

Sitter datteren din og kan rope på deg, mens mannen ordner med mat til henne?

De kan være alene, men det er ikke ofte de er det. Dette pga helsemessige grunner jeg ikke vil inn på her.

Anonym poster: 84651295051404a2de13e9ada219b0e6

[AnonymBruker]

Uff, hørtes trist ut, men har hørt at barn ofte strever etter å få oppmerksomheten til den forelder den er minst sammen med. I hennes hode er du der uansett, så hun trenger ikke kjempe for å få din oppmerksomhet.. Men det betyr ikke at hun ikke setter like mye, om ikke mer, pris på deg.

Husk at barn ikke tenker rasjonelt eller tar hensyn til følelser. De handler på instinkt, og hennes instinkt er å få pappas oppmerksomhet, siden han er der " minst" .

Du har nok rett i det ja. Men likevel litt sårt...

Anonym poster: 84651295051404a2de13e9ada219b0e6

[AnonymBruker]

Ofte er det også motsatt. At barnet henvender seg til den som er mest hjemme hos det. Slik var det hos oss

Var far i huset mye borte/fraværende hos dere også? Hvordan ble det når barnet ble eldre, var det like avhenig av deg? Det varierer kanskje med hvilke type barna er også.

Anonym poster: 84651295051404a2de13e9ada219b0e6

[Lammelåret]

Klart det er en periode, som med alt annet. Jeg tror det ville hjulpet deg om du så positivt på hennes trang til å være sammen med faren sin og legger bort dine såre følelser over å tilsynelatende være nummer to. Det er ikke lett (mulig?) å fordele sin kjærlighet til begge foreldrene jevnt. Barn skal også få slippe å tenke slik.

[Gjest Sunheart]

Var far i huset mye borte/fraværende hos dere også? Hvordan ble det når barnet ble eldre, var det like avhenig av deg? Det varierer kanskje med hvilke type barna er også.

Anonym poster: 84651295051404a2de13e9ada219b0e6

Ja ene ungen ville ikke at pappa skulle gjøre noe, hverken legge barnet, skifte bleie eller gi mat. Fryktelig sårt for faren. Når han skulle ha de alene så bare skrek barnet etter meg. Det ble slutt mellom oss, men det bedret seg når det ble eldre. Han hadde ungene av og til. I begynnelsen så var det bare gråting når de ble hentet, men etterhvert gikk det seg til, selv om de hele tiden mest var/er knyttet til meg

[Sushi]

Sitter datteren din og kan rope på deg, mens mannen ordner med mat til henne?

De kan være alene, men det er ikke ofte de er det. Dette pga helsemessige grunner jeg ikke vil inn på her.

Anonym poster: 84651295051404a2de13e9ada219b0e6

Ja. Hvis jeg går ut av rommet er det ofte mye "mamma, mamma" og sutring/gråting. Det er nok bare en fase. Jeg var den som var lengst hjemme i permisjon, men nå er det pappaen som har henne mest. Jeg er i full jobb og reiser littegrann, mens han er student og henter tidlig i bhg. Så det er nok en kombinasjon av at hun ble tettest knyttet til meg som liten, mens hun ser meg minst nå (ikke veldig lite, bare mindre enn faren).

Jeg er enig med Lammelåret, prøv å se positivt på det. Det kommer til å gå over.

[Gjest Gjest_Michelet]

Det har vært "favorisering" av den ene forelderen her også i perioder,før det plutselig snur og så er det den andre som er kulest.