Hvordan føles det å ende et forhold?

[Gjest Anonym]

Jeg og samboer har vært sammen i ca. 4 år nå og har opplevd store krangler hvor vi nesten har gjort det slutt. Alle gangene hvor dette har skjedd, har jeg blitt så nervøs, svimmel, rar, starter å svette og har en veldig rask puls.

Jeg har aldri hatt et ordentlig forhold før min nåværende kjæreste, så jeg vet ikke helt hvordan det føles.

Vi opplever enda store krangler og uenigheter, men ender opp med å fikse ting til slutt. Men jeg har tenkt tanken mange ganger på at det kan bli slutt en dag.

Jeg er så redd for hvordan jeg kommer til å føle og være hvis det skjer. Jeg klarer ikke tanken på at "nå er det faktisk slutt på ordentlig"...

Hva følte/tenkte dere? Og hvordan gjorde dere det slutt?

[Gjest Anonym]

Jeg er nok ikke rett til og svare deg (ikke vært samboer), men kan generelt tenke meg at mange ikke tør bryte ut av den såkalte ´comfort-sona´. Tror ofte det kan virke tøffere og vanskeligere og se det på avstand, enn faktisk og hoppe i det (som så mye annet)

Og jo lengre tid det tar dess vanskeligere blir det, tror nå jeg.

Go for it!

[Gjest Lille-pus]

Hvordan det føles kommer helt ann på hvordan det har vært mellom dere i tiden før bruddet.

Om det har vært vondt og vanskelig så er det en lettelse. Luften blir ren og kjølig og du blir fri.

Om du er den som blir brutt med så kan det være veldig vanskelig å gi slipp på tanker om det dere kunne hatt. Da kommer sorgfølelsen og tristheten og tårene.

[AnonymBruker]

Det føltes ut som et helvetes slag i magen. Jeg ble nummen, svimmel og panisk. Alt på en gang. Kvalm og stressa.

Skal sies at det ikke var jeg som valgte å avslutte.

Anonym poster: e612956291073e35bea83c73ec159040

[Gjest Sunheart]

Det føltes befriende å gjøre det slutt AH.. Free and singel and ready to mingel

Men det er faktisk irriterende med et brudd og. For maset som kommer i etterkant. Hvordan det er å sitte igjen, etter at partneren har gjort det slutt,, kan jeg ikke uttale meg om, da jeg aldri har opplevd det

[Gjest Dia]

Det å slå opp eller bli slått opp med er vondt, veldig vondt. Jeg husker jeg reagerte veldig fysisk, jeg skalv og kaldsvettet. Hvis man har vært sammen lenge føles det som om et familiemedlem forsvinner. Han er ikke din lenger, og du kan ikke dele deg selv lenger med en som kjenner deg ut og inn.

Det tar lang tid, med tårer og tusen tanker, men det blir bedre. Og da kan jeg se for meg at det føles befriende og som en lettelse. Alt ettersom hva grunnen til at man slo opp var.

Jeg unner ingen å gå igjennom det, men det er jo en risiko man tar når man blir sammen med noen.

[Gjest Gjest]

Siste gang jeg endte et forhold så drakk jeg meg full for å feire.

[Gjest snoopy_93]

Jeg fikk en tomhetsfølelse, svettet noe grusomt, ble svimmel og kvalm samt hjertebank, smerter i brystet, hyperventilering og en generell jævlig følelse i hele kroppen. Beina var som gele og jeg hadde lyst til å gi opp alt.

[dobri123]

Er akkurat som deg når de store krangelen har vært. Svett, svimmel, rask puls, ordentlig kvalm så jeg brekker meg, nummen, vondt i magen, vondt overalt..

Men sist eks jeg gjorde det slutt med derimot var deilig, befriende, godt og jeg følte meg så lettet og lykkelig når alt var overstått.

[Gjest Gjest]

Det å skulle starte ett liv alene kan være ett stort sted. Du bryter opp hjemmet ditt.

venner følger ofte hver til sitt. Felles venner deles ettehvert.

Kjærligheten er ikke altid sterk nok til å bevare ett samboerforhold.

Noen ganger er det trist,noen ganger er det en lettelse!

[Gjest Jegerikkepålogg]

Første gangen vi slo opp, gjorde det smertevondt den første dagen. Dagen etterpå var jeg fortsatt trist over bruddet, men følte samtidig at jeg var litt letta.... letta av å slippe de kranglene og den tilliten som...ikke fantes. Men vi ble sammen igjen etter 2 dager.

Det andre bruddet gjorde også vondt og var trist, men jeg var ikke like nedfor. Jeg følte vel at jeg ikke gadd mer. Flyttet ut og i løpet av to måneder hadde vi litt "av og på" pauser og slutt etc. Jeg fikk samtidig smake litt på singellivet og møtte en del gutter og bare moret meg. Jeg savnet eksen men samtidig nøt jeg singellivet. Det var faktisk dritherlig! Og så hadde jeg i tillegg glemt hvor god drag jeg hadde/har på gutta... haha!

Men vi er sammen igjen nå og har vært det i et halvt år nå. Planlegger å flytte sammen igjen.

Men om det skulle bli slutt igjen, så tror jeg jeg vil ta det bedre denne gang enn forrige. Jeg vet jeg vil bli trist, men samtidig vet jeg også hva jeg går fra og til. Jeg går fra et kranglete og ikke noe tillit forhold til et fredelig og fritt singelliv. Bare det at ulempen med å være singel er at jeg er så sykt vant til sex minst en gang i uka og ikke minst all den kosen om kveldene og sånt. Så jeg kan bli fort utålmodig og evt. streve etter å finne meg en kompis eller bli kjent med neon som jeg kan "bruke" som en god armkrok om kveldene eller sex og lignende.

Huff ikke lett det der, hehe.

Men bare husk at det ER ikke så skummelt som det føltes like før det blir slutt. Der og da vil det føltes helt jævlig. Man blir skikkelig lei seg og føler at alt er dritt, men dagen etterpå eller flere dager senere vil ting følteslitt lettere... men det er forskjell fra person til person hvor lang tid det tar før det føltes lettere da. For meg tar det ikke mer enn et par dager egentlig. Ikke fordi jeg ikke elsker kjæresten min, men fordi jeg er flink til å se det positive i det negative og fokusere på det positive

[Longgone]

Jeg har både dumpet og blitt dumpet... Jeg syns begge deler er like jævlig.

[Nowayback]

Jeg og samboer har vært sammen i ca. 4 år nå og har opplevd store krangler hvor vi nesten har gjort det slutt. Alle gangene hvor dette har skjedd, har jeg blitt så nervøs, svimmel, rar, starter å svette og har en veldig rask puls.

Jeg har aldri hatt et ordentlig forhold før min nåværende kjæreste, så jeg vet ikke helt hvordan det føles.

Vi opplever enda store krangler og uenigheter, men ender opp med å fikse ting til slutt. Men jeg har tenkt tanken mange ganger på at det kan bli slutt en dag.

Jeg er så redd for hvordan jeg kommer til å føle og være hvis det skjer. Jeg klarer ikke tanken på at "nå er det faktisk slutt på ordentlig"...

Hva følte/tenkte dere? Og hvordan gjorde dere det slutt?

Jeg ble psykotisk i noen dager etter jeg ble dumpa. Men det gikk over. Hvordan man takler det avhenger mye av hva slags liv man har utenom. For min del hadde jeg dessverre ingenting utenom kjæresten, og det er en forferdelig situasjon å sette seg selv i. Aldri mer! Neste gang jeg går inn i et forhold er da jeg har jobb, utdannelse, eget hus og stabil økonomi.

[ism85]

Sist så var det fryktelig. Var jeg som gjorde det, men tvilen på om det var rett var veldig vond. Gikk 14 dager så klarte jeg ikke mer og vi bestemte oss for å prøve igjen. Vi prøvde ikke særlig hardt og alt var som før, opp og ned så etter noen uker følte jeg at det ikke var noen annen utvei. Etter det var det helt greit:)

[AnonymBruker]

Kommer an på forholdet. Etter at jeg selv gjorde det slutt på et forhold som varte i over ti år ble jeg apatisk og fungerte knapt til annet enn å forholde meg til det daglige, jobb, husarbeid og barna. Det ble bedre etter fire måneder da jeg begynte på et kurs og tvang meg til å ta opp treningen igjen.

Nå er jeg midt i et brudd som er tøft. Jeg vet ikke om det er slutt eller ikke, men vi har bestemt oss for å vente og se. Han bestemte det etter at han slo meg gul og blå for noen dager siden. Han unnskylder seg, gir meg også skylda for at naboene har klaget fordi han ofte spiller høy musikk. Selv om jeg ikke har vært tilstede sist han fikk klage når han var i kokainrus sammen med noen andre.

Det føles ikke ok å bli tråkket på og få plassert skylda der den ikke hører hjemme. Jeg har bare lyst å forsvinne fra denne overflaten. Og å gjøre det slutt etter å ha banket meg fordi han er jo ikke typen til å slå....må vite...

Vet jeg kommer over dette, men det føles som overgrep nummer to og jeg føler meg overkjørt. Først det fysiske og den indre smerten etter å ha blitt slått. Hvis han var en mann ville han ventet med å gjøre det slutt men det er selvfølgelig min feil i hans øyne, for han er jo ikke voldelig i det hele tatt. Hans bekymring går ut på at ingen må se meg før blåmerkene er borte. Det kan han drite langsomt i. Jeg kommer til å vise meg frem selv om det gir han et minuspoeng.

Anonym poster: ee96bf67455fc3746d71f5d8840587f0

[SoftKitty]

Jeg har bare avsluttet et forhold..det føltes med en gang veldig trist, men så føltes det litt tomt og rart, litt vedmodig, og litt som en lettelse.

[PecanPie]

Jeg har opplevd å gjøre det slutt, og å bli dumpa.

Da jeg ble dumpa var det av min første ordentlige kjæreste. Det var det jævligste jeg noen gang har vært gjennom. Mest fordi jeg ikke var kjent med det følelsesregisteret. Jeg lærte mye om meg selv og hvordan jeg takler den type sorg. Det var nok det vanskeligste, jeg hadde ingen erfaringer jeg kunne se tilbake på.

Da jeg dumpa føltes det rart og vondt å avslutte noe på min eks' vegne. Jeg var klar for å gå. Det var ikke han. Det var ikke kult å se i øynene hans at alle hans håp og drømmer ble knust der og da. For min egen del var det samtidig befriende, på veien derfra løste den vonde klumpen i magen min seg opp. Det var godt. Det var en kjip avgjørelse, men den beste jeg har tatt.

[Gjest Funky Punk]

Hva følte/tenkte dere? Og hvordan gjorde dere det slutt?

Jeg gjorde det slutt med min ex. Vi var sammen i mange år så det var veldig vanskelig å ta avgjørelsen.

Satte meg ned og ba om å få prate med ham. Forklarte hva jeg følte og at jeg mente det var bedre å avslutte forholdet. Han gråt, sa han skulle skjerpe seg, men jeg forklarte på en rolig måte at det ikke vil hjelpe da han hadde lovet dette flere ganger opp gjennom årene uten at det hadde skjedd noe.

Jeg følte en enorm lettelse når jeg endelig hadde fått sagt alt jeg ville si. Følte meg som en ny person. Gledet meg til hva som skulle skje videre.

[Flynn]

PecanPie: hva sa du til eksen da du slo opp?

[PecanPie]

PecanPie: hva sa du til eksen da du slo opp?

Det husker jeg ikke. Akkurat den stunden har jeg nok på mange måter fortrengt, eller så var det underforstått hva som faktisk skjedde. Det var uansett ingen tvil at det var slutt. Situasjonen forholdet var i da var uholdbar, og det hadde nok blitt slutt uansett. Vi snakket sammen og bekreftet det samme kveld, etter at det første sjokket hadde lagt seg. I ettertid kan jeg se for meg hele situasjonen, hvordan rommet var møblert, hvordan vi var plassert i forhold til hverandre, ansiktsuttrykk, egne følelser og hva som skjedde i timene etterpå, men hva som faktisk ble uttalt klarer jeg ikke huske. Jeg husker at han umiddelbart satte seg i bilen og kjørte avgårde, og jeg var oppriktig redd for at han skulle kjøre seg i hjel. Han kom tilbake 45 min-time etterpå, heldigvis.