Er vi en navlebeskuende generasjon?

[Gjest sexysadie]

Hei folkens!

Er vi ikke egentlig en ulidelig navlebeskuende generasjon?

Bakgrunnen for er at gjennom mine snart 30 år har funnet ut av at mine jevnaldrende er uinteressert i verden omkring oss, selv om de aller aller fleste har en 4-7 års utdanning bak seg så er de ofte totalt ute av stand til å si noe om de forskjellige ting som foregår rundt om på kloden. Til gjengjeld bruker vi lange rødvinsaftener på dill& dall og psykoanalyserer oss selv og hverandre. Og vi er da alltid stjernen i vårt eget liv.

Nylig talte jeg med en foreleser jeg har om den stigende tendens blandt kvinner å gå opp i sin boliginnredning, sying av egne klær osv osv som jeg så på som en slags rennesanse for "gamle dyder" ilag med å gå stå frem som en tøff og arbeidende karrierekvinne. Hun mente imidlertid at det hadde noe med at nå var tiden en knapp ressurs i vårt liv så at slikt var en måte å vise vårt overskudd frem til verden på. Vel, hvis det er riktig, hvorfor viser vi ikke overskuddet vårt ved å bli "besøksvenn", gå på foredrag eller i teater, eller melde seg inn i en politisk forening?

Min mening: Fordi vi har blitt en gjeng navlebeskuende idioter; som kun gidder navlebeskuende aktiviteter, vi iscenesetter oss selv, vår bolig, våre klær osv osv. Vi går til psykolog og terapauter og snakker og snakker om oss selv, (La vær og overfalle meg, jeg vet at enkelte trenger hjelp, men er det ikke en enorm vekst i dette feltet?) vi undersøker og utforsker oss selv, går til spåkoner og såkalte clairvoyante, utfolder oss "kunstnerisk" for igjen å dyrke oss selv, hvis vi blir "sett og akseptert" av de andre.

Men er det ikke litt ynkelig å være så besatt av seg selv og ikke verden?

Personlig er jeg på kvalmegrensen.

[Gjest Poirot]

Jeg er enig med deg.

I min omgansgkrets ser endel på sine problemr (hvor få penger til frisør fra) som så enorme at enhver katastrofe i verden ikke er verre.

[Gjest sexysadie]

Når jeg leser i enkelte fora her så levner jeg intet håp for den neste generasjon.

[Ingeborg]

Må si jeg er både litt enig og litt uenig i det du sier, SS.

Ja, jeg kjenner igjen vår generasjon som nokså sjølopptatte. Ja, det er mye snakk om en sjøl og egne problemer. Og ja, det er viktig å framstå som perfekt, og jeg kan sitte her og ergre meg grønn over lårene mine som buler litt mer i buksene enn de gjorde før.

Men så føler jeg meg liksom ikke så veldig truffet likevel - jeg og vennene mine diskuterer ofte viktige saker i både nasjonal og internasjonal sammenheng. Vi bryr oss, vi bruker tid. Vi sender penger. Jeg gråter over katastrofebilder på tv-skjermen, og har forlengst inngått avtale om å melde meg som leksehjelper for innvandrere så snart jeg er ferdig med mine eksamener (jobber full stilling og tar et fulltidsstudium på si, så det er litt begrenset hvor mye fritid jeg egentlig har).

Og så er det så lett å si "det er alle andre som er så fæle". For jeg ser jo trendene akkurat like godt som du gjør. Kanskje er jeg egentlig akkurat så navlebeskuende jeg også? Håper virkelig ikke det.

[Gjest Emera]

Det er sant det du skriver, SS.

Vi skal være så lykkelige nå for tiden. I oss selv, liksom. Og kravet til mengden av lykke er enormt. Så enormt at et vanlig liv med "striskjorte og havrelefse" ikke holder.

Å ha akkurat nok er ikke nok lenger. Det må være MER.

Indre tilfredshet for tretti år siden og indre tilfredshet i dag er to vidt forskjellige ting.

I dag har vi en egosentrisk tilnærming til indre fred. Før hang det mer sammen med menneskene rundt oss. Vi ble tilfredse av samspillet med de andre.

Nå har uttrykket "vår egen lykkes smed" fått ny betydning. Vi smir avgårde med psykoanalyse og all slags terapi for å oppnå denne lykken. Uavhengig av de vi lever sammen med. De andre får sørge for seg selv!

At alle mann løper til psykoterapeuter er noe som irriterer meg, forresten. Er du litt lei deg, gå til psykolog! Som du også nevner, SS, er det mange som virkelig trenger denne hjelpen. Men hvis alle skal ha psykoterapi, da blir det KØ. Og det er det jo sannelig! Hadde vi brydd oss litt mer om hverandre, så tror jeg jammen at mange ikke hadde trengt å oppsøke helsevesenet for å prate om det som plager dem!

Nei, dette jaget etter maksimal lykke tror jeg er en snublestein, som kun skaper et stadig mer egoistisk samfunn.