Noen som har gitt opp?

[AnonymBruker]

Er det hundeeiere her som regelrett har måttet gi opp? Det har blitt for krevende, og det har blitt belastning istedenfor glede?

Det er ikke diskusjon om at dette burde dere tenkt på før dere skaffet dere hund;

Kansje det har skjedd endringer med hund, eier, familie?

Et vennepar har to hunder, så dør mannen og hun er alene med to krevende hunder. De fikk hundene,noe som var basert på at de var to om det. Nå er det veldig krevende pga jobb osv. Hundene får ikke turer de skal ha,lufting osv.

Noen som har oppleved?

Anonym poster: 5f119a83303e47bb5f92c467ebb8b385

[AnonymBruker]

Jeg har.

Jeg er kjempeglad i hunder og har aldri hatt hund før, men man må jo få prøve seg for å lære av det. Jeg kjøpte meg en hund (en italiensk mynde/japansk chin) og fant fort ut at når man har en fysisk sykdom som gjør det vanskelig å gå turer, blir det vanskelig. Hunden hadde rett og slett for mye energi til at jeg klarte med han, og han fikk kjempemange uvaner (sove i sengen sammen med meg, klarte ikke å være alene, måtte sitte på fanget i bilen, osv). Jeg grein da jeg innså at jeg måtte gi ham bort.

Anonym poster: 3ebb344d1a47c829a9e5ec5feda60b76

[kattepus89]

Når man teller antall voksne hunder på finn.no som selges pga allergi(") så ser man at det er en del folk som sansynligvis tar seg litt vann over hodet. Spesielt med alle disse useriøse miniatyrhundmix-oppdretterne.. Det er alt for lett å skaffe seg hund

[Tomaten]

Jeg har.

Jeg var ei av de bortskjemta drittungene som fikk lov å kjøpe seg hund i alder 16 år, men ikke tid til å ta vare på den, så mamma fikk ansvaret.

Hunden hadde det ikke bra, var for mye alene, fikk ikke lange nok turer, eller nok turer punktum.

Den begynte å få adferdsproblemer pga min behandling, som igjen fikk oss i en ond sirkel. Ja ga opp og solgte den.

Angrer idag. For idag kan jeg mere om hunder, har mer tid og kjærlighet å vise ovenfor en hund eller andre kjæledyr.

[AnonymBruker]

Ikke jeg, men min mor gjorde en kjempebommert da vi kjøpte hund da jeg var liten. Jeg var vel 11-12 år, og fikk mast meg til en Border Collie, fordi de var så søøøte. At hunden trenger over gjennomsnittet mye aktivisering og mosjon tenkte ikke moren min på, så det gikk rett vest. Heldigvis fant vi en familie med stor uteplass og mye hundeerfaring som ville overta. Trist, men helt nødvendig. Og jeg lærte noe av den episoden, så da jeg selv kjøpte hund for noen år siden, var jeg veldig bevisst på at det ikke skulle være noen gjeter/jakthund med stort behov for mentale utfordringer og mosjon. Så vi har en lat sofahund som trives med noen lufteturer om dagen- akkurat det vi skulle kjøpt da jeg var liten også. Men jeg får fremdeles litt vondt av å tenke på hunden som ble anskaffet på grunnlag av utseende, uten at vi hadde satt oss godt nok inn i hva som egentlig kreves for at den skal bli harmonisk og glad...

Anonym poster: 0de529b08aff269a64e44d98402cee78

[bambyb82]

Måtte gi opp min 2,5 årige rottweiler tispe nå i helga.. :/

Kjipt... men vi har hatt kjempeproblemer med å passere andre hunder etter at ho ble bitt av en sjæfer i fjor sommer,..

Og i helga skjedde det som ikke skulle skje....

på tur var det en liten hund som bjeffet på henne, på tross av at jeg hadde på meg brodder var det for glatt akkurat der til at jeg klarte å holde henne igjen.. jeg ramla og bikkja føyk rett i den lille vovven.. Den ble bitt før jeg klarte å komme meg på beina å få revet henne fra den.

Mannen jobber i nordsjøen, og jeg er derfor mye alene og må ha med barnevogn på tur. Jeg må derfor alltid dra til min mor for å gå på tur slik at hun kan trille vognen. Eller ordne barnepass.. Min mor var med på denne turen og nekter å bli med mer... Hun ble skremt..

Jeg må nemlig ha begge hender for å holde henne igjen når vi treffer andre hunder...

Men etter denne episoden må jeg bare gi opp, Det går på sikkerheten løs desverre.. Pga situasjonen i huset har jeg ikke mulighet til å klare å trene henne oppigjen med andre hunder, så nå håper jeg bare jeg kan finne et stabilt hjem til henne hos mennesker som har tid og kunnskap.

[Gjest Rux]

Jeg har to hunder som jeg anskaffet med min tidligere samboer. Jeg skal absolutt ikke nekte for at det har vært MYE jobb etter at vi gikk fra hverandre (jeg beholdt hundene), men jeg ville aldri gitt dem fra meg. Den yngste har hatt utfordringer på rekke og rad; separasjonsangst, brukkede tær, frykt for store hunder etter å ha blitt angrepet, og hyperaktivitet pga overproduksjon av hormoner. Den eldste har vært enklere, men han har også det samme problemet med store hunder, pluss at han er livredd raketter o.l, og etter eksen og jeg gikk fra hverandre har han blitt ekstremt voktende - han skal passe på meg konstant!

Med andre ord, jeg vet godt hvordan det føles når dyra krever mer enn forventa. Men å gi opp er for pyser Selvfølgelig skal man tenke på hundenes beste, hvis det ikke er noen mulighet for at de kan få det bra der de er så kanskje omplassering er det beste for alle parter. Men personlig mener jeg at man skal ha prøvd alt annet først. Søk hjelp hos profesjonelle hundetrenere, ofte er det ikke så vanskelig som man tror, man må bare vite hva som er riktig måte å trene på. Spør venner og familie om noen kunne tenke seg å hjelpe til. Det er mange som kan tenke seg å ha hund på "deltid". Noen liker å gå tur, og kan kanskje komme og ta med hundene på turer. Andre kan kanskje syns det er kjekt å være med å trene hundene. Mulighetene er mange, man kan bare trenge litt hjelp til å se dem når ting går trått

[Favole]

Overtok en omplasseringshund for en tid tilbake som vi bare måtte gi oss med, dessverre. Overtok ham når han var 16 uker, og ble da fjerde eier til stakkaren. Som fem ukers valp ble han tatt fra mor og kom til et hjem hvor de aldri hadde hatt hund før, og syntes alt fra biting og dotrening var et helvete, for ikke å snakke om hvor "aggressiv og dominant" hunden var. De ble rett og slett redde, og plasserte ham i et bur det meste av tiden. Han var vel der til han var 10-11 uker eller noe, før de sendte ham videre til et omplasseringssenter. Igjen ble han visstnok sittende mye i bur, og kunne nok hatt det mye bedre. Ei venninne overtok han, men hadde han bare i to dager før hun bestemte seg for å levere han tilbake. Det klarte jeg ikke å gå med på, så jeg tok han heller hjem til oss, og der bodde han til han var ca 10 mnd.

Han var umåtelig snill og god, men fy flate så stressa. Ingenting som hjalp for å roe ned stakkaren, gikk og tasset rundt i leiligheten konstant, pep og bjeffet. Hoppet opp på alt av benker, skvettet absolutt overalt når som helst. Helt forferdelig å være vitne til. Ingen positive metoder hadde effekt, men å ty til negative metoder, straff og det hele, det ville jeg aldri hatt samvittighet til.

Var innom vet og gjorde div røntgen, blodprøver og undersøkelser for å utelukke fysiske årsaker til uroen hans, men det bunnet vel ganske "enkelt" i den heftige starten han fikk på livet. Fikk hjelp fra erfarne hundefolk, men ingenting derfra hjalp heller. Så i samråd med veterinær så vi avlivet han, til hans beste. Føler litt at jeg ga han opp, men samtidig tror jeg ikke at det ville blitt bedre med tiden, og enda et nytt hjem var slettes ikke aktuelt.

Hadde dette vært en unghund på 10 mnd som jeg hadde hatt fra 8-10 ukers alder under relativt normale forutsetninger, hadde jeg aldri gitt meg så tidlig, men bakgrunnen hans hadde nok ødelagt han helt :\

[Gjest Vevila]

Jeg har gitt opp en hund tidligere, en lettere stressa jack russel. Veldig klassisk tilfelle vil jeg tro. Skaffet meg en hund med daværende samboer. Jeg ville ha en rase, han ville ha en annen mye mer krevende. Jeg gav til slutt etter, og det endte som det måtte ende. Jeg gikk så å si alle turer og hunden knyttet seg bare til meg. Videre ble det slutt, og uten noe avlastning måtte jeg gi opp.

Denne gangen fikk jeg heldigvis velge rase heelt selv, og jeg er storfornøyd! Ingenting er bedre å stå opp til enn den logrende lille pelsdotten min. Tror man må være nøye på å ha en realistisk tanke om hverdagen når man velger hund. Og da også hverdagen alene.

[Gjest Vevila]

Vi måtte også gi opp en hund da jeg var liten husker jeg. En nydelig Eurasier som desverre var så redd at han ble farlig. Noe av det tristeste jeg har opplevd