Har "alt", men..

[AnonymBruker]

Jeg har venner, samboer, studerer og har vel egentlig "alt" man skal ha for å ha det bra, men veldig ofte føler jeg meg ensom og alene selv om jeg er med andre. Kan være med venninner og ha det gøy, men ofte sitter jeg der å jatter med og egentlig ikke følger helt med på hva de sier. Mange ganger vil jeg egentlig helst hjem, og teller ned til jeg kan dra uten at det virker for tidlig.. Det er ikke synlig, men mens jeg er ute med folk sitter jeg bare å føler meg tom/ensom. Føler meg veldig annerledes, selv om jeg passer inn sånn fra ut siden.. Ofte blir jeg bare med på ting for å holde meg sosial og ikke miste vennene mine. Trener regelmessig, går på skole og er helt "normal", men disse følelsene om å være alene, tom og ensom kommer hele tiden, men føler at jeg burde vært lykkeligere..

Vanskelig å sette ord på dette synes jeg, men er det noen som har hatt det slik, eller har noen tanker om hva det kan dreie seg om?

Anonym poster: 6d8735877a34ab08987aa04d0535ba62

[Bonito]

Jeg har det også slik til tider. Kan være i ett rom fullt av mennesker jeg kjenner og liker godt og allikevel føle meg alene, mer alene enn når jeg faktisk ER alene. Som deg sitter jeg også da som regel og teller ned minuttene til jeg kan dra hjem. Jeg er nok introvert som person men for min del henger det vel også sammen med sykdommen min. Det krever mye å holde smilet på plass i de periodene, og jeg føler ikke at jeg passer inn blant andre mennesker. I tillegg er jeg i overkant sensitiv for stemninger generelt og andres sinnsstemning, så innimellom føler jeg at det tapper meg for mer energi enn det gir å være sosial. Men jeg prøver jo så godt jeg kan og har heldigvis en vennegjeng hvor man kan komme og gå litt uten å bli uglesett.

[AnonymBruker]

Jeg har det også slik til tider. Kan være i ett rom fullt av mennesker jeg kjenner og liker godt og allikevel føle meg alene, mer alene enn når jeg faktisk ER alene. Som deg sitter jeg også da som regel og teller ned minuttene til jeg kan dra hjem. Jeg er nok introvert som person men for min del henger det vel også sammen med sykdommen min. Det krever mye å holde smilet på plass i de periodene, og jeg føler ikke at jeg passer inn blant andre mennesker. I tillegg er jeg i overkant sensitiv for stemninger generelt og andres sinnsstemning, så innimellom føler jeg at det tapper meg for mer energi enn det gir å være sosial. Men jeg prøver jo så godt jeg kan og har heldigvis en vennegjeng hvor man kan komme og gå litt uten å bli uglesett.

Godt å høre at det er fler! Jeg har alltid klart å holde fasaden, men de siste månedene har jeg merket at jeg ikke klarer å le med de andre. Blir bare et påklistra smil når jeg møter blikkene til de andre, og jeg mistenker at de synes jeg begynner å bli kjedelig.. Kan jeg få spørre om hvordan sykdom du har?

Anonym poster: 4cd32266796fb64b2e3290cbad2a1e39

[Gjest anonym]

Jeg har venner, samboer, studerer og har vel egentlig "alt" man skal ha for å ha det bra, men veldig ofte føler jeg meg ensom og alene selv om jeg er med andre. Kan være med venninner og ha det gøy, men ofte sitter jeg der å jatter med og egentlig ikke følger helt med på hva de sier. Mange ganger vil jeg egentlig helst hjem, og teller ned til jeg kan dra uten at det virker for tidlig.. Det er ikke synlig, men mens jeg er ute med folk sitter jeg bare å føler meg tom/ensom. Føler meg veldig annerledes, selv om jeg passer inn sånn fra ut siden.. Ofte blir jeg bare med på ting for å holde meg sosial og ikke miste vennene mine. Trener regelmessig, går på skole og er helt "normal", men disse følelsene om å være alene, tom og ensom kommer hele tiden, men føler at jeg burde vært lykkeligere..

Vanskelig å sette ord på dette synes jeg, men er det noen som har hatt det slik, eller har noen tanker om hva det kan dreie seg om?

Anonym poster: 6d8735877a34ab08987aa04d0535ba62

Kan du si litt om hvorfor du føler deg annerledes?

Jeg føler meg og annerledes, men tror jeg og er en "loner" type. Liker å være mye alene, men kjenner at jeg savner å ha flere venner nå. Mulig jeg har vært så mye alene at folk har sluttet å kontakte meg..Men når jeg har kontaktet andre i det siste, er de ofte "slappe" med å svare, ignorerer meg osv...Tro jeg skal begynne å lete etter nye venner.

Kanskje du og trenger nye venner ts, venner som engasjerer deg mer? Eller at du bare trenger tid for deg selv fremover?

[Gjest .-L-.]

Hadde det slik når jeg var deprimert.

[Gjest Gjest]

Hva er vitsen med å sitte å telle minutter til dere kan gå? Er det ikke bare å gå, evnt blir hjemme om dere ønsker å være slene? Skjønner ikke hvorfor folk på død og liv gjøre ting de ikke har lyst til akkurat da.

[Bonito]

Godt å høre at det er fler! Jeg har alltid klart å holde fasaden, men de siste månedene har jeg merket at jeg ikke klarer å le med de andre. Blir bare et påklistra smil når jeg møter blikkene til de andre, og jeg mistenker at de synes jeg begynner å bli kjedelig.. Kan jeg få spørre om hvordan sykdom du har?

Anonym poster: 4cd32266796fb64b2e3290cbad2a1e39

Har akkurat blitt diagnostisert med Bipolar 2 etter rundt 14 år med "hvorforialledagererjegsånn" funderinger. Det er stort sett i de deppressive fasene at jeg går i den modusen med å føle meg alene sammen med andre. Jeg greier liksom ikke opprette noe kontakt med folk da fordi jeg lever veldig inni meg selv, og egentlig syntes alt som er sosialt er forferdelig slitsomt. Men jeg vet jo at det er sunt så jeg prøver det jeg orker allikevel. Etter mye prøving og feiling har jeg funnet ut at ingenting blir bedre om jeg isolerer meg totalt, men man må finne ballansen mellom en sunn mengde sosial omgang og den mengden som sliter en ut og gjør alt verre. Og det er ikke alltid den enkleste tingen i verden.

Endret 23. mars 2013 av Bonito