Dama mistenker utroskap

[AnonymBruker]

Hei. Dette blir langt, men håper noen likevel gidder

Litt uvanlig problem, men tenker dette er et godt sted å søke råd. Mitt problem er at forloveden min mistenker at jeg er utro. Status er som følger: Forlovet par litt nærmere 20 enn 30. Spedbarn i huset også, og det er begges første barn. Hun ble gravid tross p-pille og vi valgte å beholde fordi forhold og økonomi så gode nok ut.

Jeg har en nær venninne fra barndommen. Kjent hverandre siden vi var to år gamle. Aldri vært noe som helst annet enn vennskap mellom oss. Våre forelde har også blitt gode venner. Jeg har vært som en bror mer enn noe annet (vi er enebarn begge to også), altså bare kjeftet på de som har vært drittsekker mot henne. Jeg har aldri hatt noen romantiske følelser for henne, og jeg er så sikker jeg kan få blitt på at hun heller aldri har hatt noen for meg.

Min venninne har nylig flyttet tilbake til hjembyen vår (der dama og jeg også bor) etter en tid borte. Og her kommer problemet: Dama har fått det for seg at vi nå, etter hennes retur, har et godt øye til hverandre. De har møttes en haug med ganger, og de har alltid kommet helt fint overens. Min venninne snakker bare pent om min kjæreste og hvor søte vi er sammen, så hun har neppe så mye som tenkt på at dama kan tro noe sånt.

Jeg tilbringer de aller fleste kvelder sammen med kjæresten og den lille. Hjemmekjær av meg, og om jeg "skal spille poker/se fotball/etc. med gutta" er det som regel hjemme hos meg uansett fordi jeg har størst plass. Jeg lar mobilen ligge på stuebordet og går iblant fra PC-en mens Facebook står oppe. Jeg har lunsjet med venninnen min noen ganger. Latt døren stå mer enn åpen for at dama også kan bli med på lunsj. Ikke egentlig for å dempe noen mistanker, men hun har altså alltid kunnet bli med om hun kan og vil. Verste hun ville sett var at jeg drakk brus til lunsj. Nå liker jeg normalt ikke at folk romsterer i mine ting enten jeg har noe å skjule eller ikke, men det er usedvanlig lite hemmelighold å snakke om.

Men det hjelper altså ikke. Hun har sagt rett ut at hun mistenker at det er noe der, og jeg har sagt at hun kan spørre og sjekke hva hun enn vil dersom det kan gjøre henne tryggere. Jeg kan fint strekke meg litt for at dama skal slippe at dette gnager, men å kutte ut "søsteren" min fullstendig pga. helt rotløse mistanker er ikke aktuelt.

Hva synes dere kvinner (eller menn som måtte ha opplevd lignende) at jeg bør gjøre? Hvordan kan jeg overbevise henne om at ingenting foregår mellom oss utover at det er en jeg har kjent siden vi var to år gamle? For det foregår ingenting, altså. Jeg ønsker derfor ikke tips om hvordan jeg kan sno meg unna noe, men hvordan jeg kan bli trodd på det som faktisk stemmer.

Anonym poster: cd51e1e20ba716cb9f7ec2759dfab1d0

[Gjest Murica]

Oi, kinkig... hvordan overbevise at man ikke er utro, når de eneste som kan si det garantert også er de som ville løyet om det om det faktisk var snakk om utroskap.

Hvor nylig er det at hun flyttet tilbake? For det kan godt hende det bare er snakk om å gi det litt tid. Fortsett å la invitasjonene stå åpen, kanskje hun etterhvert overkommer paranoiaen.

Vet ikke helt hva jeg selv ville syntes om å la kjæresten få lese meldinger på mobilen, siden det som står der er mellom meg og personen jeg snakker med. Men om du og venninnen din syns det er greit, så kan du vel alltids la henne få lese?

[AnonymBruker]

Tror nok ikke problemet er verken at venninnen har flyttet tilbake, tiden du tilbringer med henne eller noe annet. Dama er usikker. Har hun lagt på seg etter fødselen? Kroppen endret seg så hun er misfornøyd? Lenge siden dere har kost og hatt sex?

Angående mobiler og slikt - ikke fan av å la henne lese noe som helst. Fortsett med å la mobilen ligge fremme uten passord, men gi klar (muntlig) beskjed om at hun skuffer deg (bruk ordet skuffer) om/når hun ser i dine saker. Hver gang om hun sjekker ofte - sett dere ned og ta en alvorsprat (hver gang!). Gi også klart uttrykk for at du blir skuffet og såret over hennes grunnløse anklager (ikke legg deg på rygg her, da vil dama forvente at du legger deg på rygg i fremtiden også, og forholdet vil i beste fall gå heden, i verste fall er du psykisk fange av en usikker dame som dobbelskjekker og slår tvil om alt). Gi henne motstand i forhold til desse mistankene.

Og sett deg ned med henne og spør hva det er som plager henne. Forklar at du forstår at hun egentlig ikke tror du er utro (i så fall ville jo forholdet dere i mellom være uten tillitt og dermed helt slutt) men at det er noe i forholdet som dere, sammen, skal løse. Du må få henne til å forstå at hun må legge det frem for deg i stedet for å reagere umodent med å angripe deg for å få ut innestengt frustrasjon. Lettere sagt en gjort, men ikke gi deg om hun protesterer. Om hun er typen til å ta frem "jeg er hjelpeløs dame"-triks og starter å gråte og kjefte og bære seg så får du heller koble inn en samlivsterapeaut e.l.

Anonym poster: 093e98610fba19ce0130e6162f3fbfc7

[AnonymBruker]

Tror nok ikke problemet er verken at venninnen har flyttet tilbake, tiden du tilbringer med henne eller noe annet. Dama er usikker. Har hun lagt på seg etter fødselen? Kroppen endret seg så hun er misfornøyd? Lenge siden dere har kost og hatt sex?

Angående mobiler og slikt - ikke fan av å la henne lese noe som helst. Fortsett med å la mobilen ligge fremme uten passord, men gi klar (muntlig) beskjed om at hun skuffer deg (bruk ordet skuffer) om/når hun ser i dine saker. Hver gang om hun sjekker ofte - sett dere ned og ta en alvorsprat (hver gang!). Gi også klart uttrykk for at du blir skuffet og såret over hennes grunnløse anklager (ikke legg deg på rygg her, da vil dama forvente at du legger deg på rygg i fremtiden også, og forholdet vil i beste fall gå heden, i verste fall er du psykisk fange av en usikker dame som dobbelskjekker og slår tvil om alt). Gi henne motstand i forhold til desse mistankene.

Og sett deg ned med henne og spør hva det er som plager henne. Forklar at du forstår at hun egentlig ikke tror du er utro (i så fall ville jo forholdet dere i mellom være uten tillitt og dermed helt slutt) men at det er noe i forholdet som dere, sammen, skal løse. Du må få henne til å forstå at hun må legge det frem for deg i stedet for å reagere umodent med å angripe deg for å få ut innestengt frustrasjon. Lettere sagt en gjort, men ikke gi deg om hun protesterer. Om hun er typen til å ta frem "jeg er hjelpeløs dame"-triks og starter å gråte og kjefte og bære seg så får du heller koble inn en samlivsterapeaut e.l.

Anonym poster: 093e98610fba19ce0130e6162f3fbfc7

Hun er en hormonbombe pga hun akuratt har født ett barn

Anonym poster: fc2ef8188232c6cb62e490cc71cf6e73

[Gjest Gjest]

Hei. Dette blir langt, men håper noen likevel gidder

Litt uvanlig problem, men tenker dette er et godt sted å søke råd. Mitt problem er at forloveden min mistenker at jeg er utro. Status er som følger: Forlovet par litt nærmere 20 enn 30. Spedbarn i huset også, og det er begges første barn. Hun ble gravid tross p-pille og vi valgte å beholde fordi forhold og økonomi så gode nok ut.

Jeg har en nær venninne fra barndommen. Kjent hverandre siden vi var to år gamle. Aldri vært noe som helst annet enn vennskap mellom oss. Våre forelde har også blitt gode venner. Jeg har vært som en bror mer enn noe annet (vi er enebarn begge to også), altså bare kjeftet på de som har vært drittsekker mot henne. Jeg har aldri hatt noen romantiske følelser for henne, og jeg er så sikker jeg kan få blitt på at hun heller aldri har hatt noen for meg.

Min venninne har nylig flyttet tilbake til hjembyen vår (der dama og jeg også bor) etter en tid borte. Og her kommer problemet: Dama har fått det for seg at vi nå, etter hennes retur, har et godt øye til hverandre. De har møttes en haug med ganger, og de har alltid kommet helt fint overens. Min venninne snakker bare pent om min kjæreste og hvor søte vi er sammen, så hun har neppe så mye som tenkt på at dama kan tro noe sånt.

Jeg tilbringer de aller fleste kvelder sammen med kjæresten og den lille. Hjemmekjær av meg, og om jeg "skal spille poker/se fotball/etc. med gutta" er det som regel hjemme hos meg uansett fordi jeg har størst plass. Jeg lar mobilen ligge på stuebordet og går iblant fra PC-en mens Facebook står oppe. Jeg har lunsjet med venninnen min noen ganger. Latt døren stå mer enn åpen for at dama også kan bli med på lunsj. Ikke egentlig for å dempe noen mistanker, men hun har altså alltid kunnet bli med om hun kan og vil. Verste hun ville sett var at jeg drakk brus til lunsj. Nå liker jeg normalt ikke at folk romsterer i mine ting enten jeg har noe å skjule eller ikke, men det er usedvanlig lite hemmelighold å snakke om.

Men det hjelper altså ikke. Hun har sagt rett ut at hun mistenker at det er noe der, og jeg har sagt at hun kan spørre og sjekke hva hun enn vil dersom det kan gjøre henne tryggere. Jeg kan fint strekke meg litt for at dama skal slippe at dette gnager, men å kutte ut "søsteren" min fullstendig pga. helt rotløse mistanker er ikke aktuelt.

Hva synes dere kvinner (eller menn som måtte ha opplevd lignende) at jeg bør gjøre? Hvordan kan jeg overbevise henne om at ingenting foregår mellom oss utover at det er en jeg har kjent siden vi var to år gamle? For det foregår ingenting, altså. Jeg ønsker derfor ikke tips om hvordan jeg kan sno meg unna noe, men hvordan jeg kan bli trodd på det som faktisk stemmer.

Anonym poster: cd51e1e20ba716cb9f7ec2759dfab1d0

En kvinne vil alltid føle seg truet av at en mann har en annen kvinne som sin "fortrolige og nærmeste." En mann vil ikke bry seg nevneverdig med mindre kompisen har sex med jenta.

For å generalisere. Jeg forsvarer ikke kjæresten din, men jeg skjønner henne veldig godt. Og jeg hadde heller ikke ønsket en annen kvinne så nært i forholdet vårt som du har din venninne. Den typen fortrolighet og tillit på det mentale planet ønsker jeg å ha med min mann alene.

Jeg hadde heller ikke taklet at min mann skulle løpe rundt og være "ridder" for en annen kvinne, uansett hvor platonisk det hele hadde vært.

I tillegg er du ikke villig til å "kutte ut" denne kvinnen, hvilket bekrefter at kjæresten din ikke er din nærmeste. Og da kan du ikke forvente at dette vil gå over. Det har satt seg, kjæresten føler seg tilsidesatt og til slutt ender det rett og slett med at det blir et brudd, desverre for barnet.

En ting til. Som er høyst reellt, og som jeg har sett mange ganger rundt meg. Når forholdet får problemer på et eller annet plan, så er det gjerne venninnen som blir den som får alle de tankene og følelsene som ellers kanskje kunne vært med på å sikre at forholdet kom på rett kjøl igjen. Dobbelt svik for den som sitter med vonde følelser.

Noen ganger må man rett og slett velge. Og har man barn bør valget være enkelt. Jeg anbefaler imidlertid at dere tar kontakt med parterapeut og reder ut saken før det går over styr.

[AnonymBruker]

Hos noen mennesker er det ikke plass til en av det motsatte kjønn som skal være en bestis som skal komme veldig nær sin kjære. Det er ingen sykdom. Vi er bare forskjellig skapt på det viset også.

Anonym poster: 9afb4fc252fd8a351e0c4459cace636c

[leirbål]

Hos noen mennesker er det ikke plass til en av det motsatte kjønn som skal være en bestis som skal komme veldig nær sin kjære. Det er ingen sykdom. Vi er bare forskjellig skapt på det viset også.

Anonym poster: 9afb4fc252fd8a351e0c4459cace636c

Ja. Jeg har ingenting imot at mannen min har venninner, men de innerste tankene vil jeg at han sparer til meg.

Det kan nok ha en del med hormoner å gjøre også, som noen sier.

[Gjest Fleecejakke]

Tja, på en konfliktkurs jeg gikk på lærte vi grovt sett at "alle" slike konflikter bunner i usikkerhet om partneren virkelig elsker en. Så da er jo spørsmålet om du gir henne nok trygghet i hverdagen slik at hun ikke trenger å være redd? Har du snakket med henne om dette på en åpen måte som gir henne muligheten til å fortelle hva som egentlig ligger bak? Selv om du tror du gir henne den tryggheten hun trenger er det ikke sikkert hun føler det slik.

Jeg tror jeg ville begynt der og så tatt det derifra.

[AnonymBruker]

Hei. TS her. Takk for alle svar.

Anonym poster: cd51e1e20ba716cb9f7ec2759dfab1d0

Endret 23. mars 2013 av MissStiles

[xinnia]

Tror nok ikke problemet er verken at venninnen har flyttet tilbake, tiden du tilbringer med henne eller noe annet. Dama er usikker. Har hun lagt på seg etter fødselen? Kroppen endret seg så hun er misfornøyd? Lenge siden dere har kost og hatt sex?

Angående mobiler og slikt - ikke fan av å la henne lese noe som helst. Fortsett med å la mobilen ligge fremme uten passord, men gi klar (muntlig) beskjed om at hun skuffer deg (bruk ordet skuffer) om/når hun ser i dine saker. Hver gang om hun sjekker ofte - sett dere ned og ta en alvorsprat (hver gang!). Gi også klart uttrykk for at du blir skuffet og såret over hennes grunnløse anklager (ikke legg deg på rygg her, da vil dama forvente at du legger deg på rygg i fremtiden også, og forholdet vil i beste fall gå heden, i verste fall er du psykisk fange av en usikker dame som dobbelskjekker og slår tvil om alt). Gi henne motstand i forhold til desse mistankene.

Og sett deg ned med henne og spør hva det er som plager henne. Forklar at du forstår at hun egentlig ikke tror du er utro (i så fall ville jo forholdet dere i mellom være uten tillitt og dermed helt slutt) men at det er noe i forholdet som dere, sammen, skal løse. Du må få henne til å forstå at hun må legge det frem for deg i stedet for å reagere umodent med å angripe deg for å få ut innestengt frustrasjon. Lettere sagt en gjort, men ikke gi deg om hun protesterer. Om hun er typen til å ta frem "jeg er hjelpeløs dame"-triks og starter å gråte og kjefte og bære seg så får du heller koble inn en samlivsterapeaut e.l.

Anonym poster: 093e98610fba19ce0130e6162f3fbfc7

Denne var så bra!!..

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært, og kommer heller ikke nå til å være, utro. Hadde jeg vært utro, hadde det overhodet ikke vært damas feil. Kun min egen. Det kommer altså ikke til å skje, jeg har ikke vært inne på tanken. Jeg elsker dama, og jeg hadde aldri satt forholdet på spill sånn. At vi har et lite barn sammen betyr ingenting når det uansett ikke er noe jeg hadde gjort, men det ville selvsagt gjort det enda et par hakk verre.

Anonym poster: cd51e1e20ba716cb9f7ec2759dfab1d0

Endret 23. mars 2013 av MissStiles

[MissStiles]

Tråden er ryddet for innlegg av en bruker som utgir seg for å være TS, og for tilsvar til dette.

Spørsmål taes på PM eller i Ris & Ros.

MissStiles, mod

[AnonymBruker]

Tusen takk for hjelp, MissStiles Antar folk nå forstår at jeg ikke sto bak trollingen. Og takk til dere andre også for svar.

TJeg ser at det kan ha blitt misforstått litt hvor nær denne venninnen er. Når jeg sier det er min beste venninne mener jeg at det er den av jentevenner som står meg nærmest. Det er ikke slik at dette er min nærmeste venn i verden, men jeg har jo bekjente av det motsatte kjønn jeg anser som venner. Av disse er hun den nærmeste. Et lass med kompiser jeg hadde ramset opp først henne dersom noen spurte meg hvem min beste venn var.

Til AB kl. 10.35: Du er inne på mye viktig der. Jeg er heller ikke egentlig så fan av å la andre lese meldingene mine, her handler det mer om å bevare husfreden. Ser dog poenget, det er en slippery slope av dimensjoner. Ellers stemmer det at hun fortsatt har en del (post-)babykilo å bære på, og sex har vært lite aktuelt nå - men da fra hennes side. Jeg har sørget for å tilbringe mye kjærestetid med henne, og for å være mye hjemme og tilgjengelig. Det er likevel sikkert mulig for meg å gjøre mer, uten at jeg samtidig blir fullstendig tøffel og lar henne være så urimelig som helst.

Til gjest kl. 10.54: Vil bare først og fremst si at dette med å være "ridder" var noe jeg mente jeg hadde gjort i oppveksten. Nå er vi i 20-årene, så det er ikke slik lenger. Jeg løper ikke rundt og agerer ridder for henne nå. Det var bare for å beskrive forholdet vårt opp gjennom, altså at det ikke har vært noe mellom oss tidligere heller. Jeg vet heller ikke helt hva du mener med at denne venninnen min er "så tett på". Jeg har vel møtt henne tre ganger siden hun flyttet hjem, inkludert da hun kom hjem til meg og dama for å hilse på minstemann.

Men. Du har selvsagt gode poenger. Skulle det ende med at jeg faktisk må velge, vil jeg velge en best mulig oppvekst for barnet - altså velge bort venninnen. Det virker bare sprøtt om det skal være nødvendig. Dersom det var slik at jeg løp til en annen kvinne når jeg skulle lufte tanker hadde jeg forstått at det var noe å reagere på. Her er det derimot snakk om at jeg en time eller to i måneden prater fotball eller mimrer fra felles familieturer da vi var barn med en venninne, med dama både informert og invitert med. Det er klart det er urettferdig om det skulle vært et problem.

Til Fleecejakke: Der er du fort inne på noe sentralt. Jeg forsøker å være så åpen jeg kan, og jeg forsøker å vise for henne at hun kan være helt trygg. Eksempler på det er altså det at hun alltid bes med, at jeg velger sofakvelder med henne fremfor byturer med gutta i enda større grad enn vanlig nå, at alt av korrespondanse med denne venninnen er fritt tilgjengelig dersom dama først skulle ønske å se den etc. Det er likevel slik at menn flest og kvinner flest helt sikkert har forskjellige oppfatninger av hva som er tilstrekkelig. Jeg skal forsøke å få til en skikkelig prat, jeg må bare sørge for at det ikke virker påtatt.

Jeg setter stor pris på all hjelp og tilbakemelding. Dette er frustrerende for meg, og det er helt sikkert veldig lite moro for forloveden også, selv om det hun frykter ikke stemmer.

Anonym poster: cd51e1e20ba716cb9f7ec2759dfab1d0

[Gjest Vevila]

I hovedinnlegget skriver du at hun og samboeren din har møttes "en haug" med ganger, mens under skriver du at du bare har møtt henne 3 ganger? Om du ikke møter henne så ofte burde det vel ikke være et stort problem for kjæresten din. Da blir det nok bare å la det skure til hun innser at hun ikke har noe å frykte.

[AnonymBruker]

I hovedinnlegget skriver du at hun og samboeren din har møttes "en haug" med ganger, mens under skriver du at du bare har møtt henne 3 ganger? Om du ikke møter henne så ofte burde det vel ikke være et stort problem for kjæresten din. Da blir det nok bare å la det skure til hun innser at hun ikke har noe å frykte.

Kan se at det kan høres rart ut, sikkert ordlagt meg klønete:

Jeg har bare møtt venninnen tre ganger etter hun flyttet tilbake rundt nyttår. Hun bodde i en annen by i to år nå, mens jeg har vært sammen med forloveden i litt over fire år. De har derfor møttes en god del ganger tidligere. Først og fremst før hun flyttet, men også noen ganger om sommeren og andre ferier.

Nei, jeg møter henne ikke f.eks. ukentlig. Jeg håper også at det går over, ingenting ville vært bedre enn det. Gjøre mitt for å vise at det ikke er noe å bekymre seg for kommer jeg uansett til å forsøke å gjøre, både for egen del og for at hun ikke skal gå rundt og plages av slikt.

Anonym poster: cd51e1e20ba716cb9f7ec2759dfab1d0

[AnonymBruker]

Jeg kan relatere noe til problemstillingen.

Jeg var i en situasjon hvor jeg var den som var sjalu i forholdet, ikke fordi jeg trodde han var utro, men på forholdet deres. Det var riktignok noe ulikt, da min kjæreste tidligere var håpløs forelsket i henne tidligere, noe han skjulte for meg.

I mitt tilfellet var også denne venninnen hans småekkel mot meg, og var ikke intr. i å kjenne meg. Hun følte jeg "stjal" kompisen hennes, og ut reagerte på dette.Som sagt, situasjonen er ikke lik, men jeg kan relatere til noen av følelsene din forlovede føler. Og for min del handlet dette mest om trygghet med kjæresten, og usikkerhet hos megselv. Med det mener jeg at min kjæreste var ikke veldig flink til å mekle, eller fremstille oss. Dersom vi tre var i samme rom, følte jeg meg alltid som tredje hjulet på vogna. Det var de to pluss meg. De pratet, mimret og så på bilder av fortiden hele tiden, jeg ble utenfor. De pleiet felles interesser hele tiden (gaming), og ps spill. Jeg prøvde så godt jeg kunne å delta i samtaler og aktiviteter, men det ble veldig vanskelig etterhvert. Min kjæreste tok også alltid hennes parti, og så henne i ett "engle" lys. Hun klarte stadig å miste husnøkkelen, og for å ringe han for å låse henne inn, hvor hun fant den rett etterpå. Men da siden han var der kunne han jo komme innom for en kopp kaffe? Hun arrangerte alltid (slo aldri feil) spillkvelder, fester o.l. helger jeg var borte. Hun feiret bursdagen hennes, med stor fest, hvor min kjæreste måtte avlyse våre planer for å delta i hennes bursdag. Hvor han så kommer frem tidlig, tar en drink med henne, så kommer det frem at det kom ingen flere, var bare de to. Hun hadde ikke fått SMS-er hvor det sto at vi måtte utsette besøket en time eller to, fordi jeg kom ikke hjem før kl xx, alle SMS-er som ga henne sjans til å være med han utenmeg. Jada, noen av disse kan godt være tilfeldig, men at min kjæreste ikke så at noen av disse kanskje var planlagt irriterte meg. "Hun var ikke typisk jente, og sleip på den måten. Hun var bare søt og uskyldig" fikk jeg servert mange ganger. Spesielt når hun hadde stått klart forran meg å forklart hvor respektløst det var av meg å planlegge med min homofile barndomskompis å dra på en konsert sammen, men null problem å gi beskjed at til sommeren skulle hun og kjæresten min på roadtrip sammen.

Jeg hadde full forståelse for at de i blant bare ønsket å være vennegjengen, men det ble jeg bare satt ut av.

Jeg tok senere kjæresten i å være utro, noe som ble tilgitt. Men jeg sjekket hans facebook med to anledninger. Og ved en av de kom jeg over en samtale mellom de hvor hun snakket mye drit om meg. Han forsvarte ikke meg, ikke en eneste gang.

Mitt poeng var ikke å stjele tråden din, men å vise at det kanskje ikke er venninnen din hun er usikker på, kanskje det er deg? Og kanskje det er henne selv? Dårlig selvtillitt som noen over nevner for hennes egen del. Men er hun trygg på deg? At du støtter henne, at hvis dere lunsjer sammen så er det dere to, som ett par, som er der pluss venninnen din? Dere mimrer kanskje mye, og kjæresten din blir kanskje litt utfor? Mulig dere har en internhumor kjæresten din ikke er en del av, som kan være vanskelig?

Hvis det ikke er tilfellet så må hun være veldig usikker på seg selv, og kanskje ikke vandt med vennskap mellom kvinner og menn..

Anonym poster: 37ffcea96521ddb17e4d2894cc5cd7db

[AnonymBruker]

for en del år siden hadde jeg en kjæreste som hadde en en god venninne ,som han pleide å være med. jeg ble sinnsykt usikker og taklet svært dårlig når han var sammen med henne. men det som hjalp meg var at jeg traff henne og ble godt kjent med henne. jeg er faktisk god venninne med henne i dag selv om det er slutt mellom han og meg for lengst. det viktigste for meg var at jeg ble kjent med henne. og ikke ble holdt uten for .

Anonym poster: c5b0d553d5b98ee2a4bd3073ceb02331

[AnonymBruker]

En kvinne vil alltid føle seg truet av at en mann har en annen kvinne som sin "fortrolige og nærmeste." En mann vil ikke bry seg nevneverdig med mindre kompisen har sex med jenta.

For å generalisere. Jeg forsvarer ikke kjæresten din, men jeg skjønner henne veldig godt. Og jeg hadde heller ikke ønsket en annen kvinne så nært i forholdet vårt som du har din venninne. Den typen fortrolighet og tillit på det mentale planet ønsker jeg å ha med min mann alene.

Jeg hadde heller ikke taklet at min mann skulle løpe rundt og være "ridder" for en annen kvinne, uansett hvor platonisk det hele hadde vært.

I tillegg er du ikke villig til å "kutte ut" denne kvinnen, hvilket bekrefter at kjæresten din ikke er din nærmeste. Og da kan du ikke forvente at dette vil gå over. Det har satt seg, kjæresten føler seg tilsidesatt og til slutt ender det rett og slett med at det blir et brudd, desverre for barnet.

En ting til. Som er høyst reellt, og som jeg har sett mange ganger rundt meg. Når forholdet får problemer på et eller annet plan, så er det gjerne venninnen som blir den som får alle de tankene og følelsene som ellers kanskje kunne vært med på å sikre at forholdet kom på rett kjøl igjen. Dobbelt svik for den som sitter med vonde følelser.

Noen ganger må man rett og slett velge. Og har man barn bør valget være enkelt. Jeg anbefaler imidlertid at dere tar kontakt med parterapeut og reder ut saken før det går over styr.

Din mann er ikke din eiendom. Han er et selvstendig individ som hadde sine venner før du kom inn i bildet.

Til TS: du er et selvstendig individ selv om du er en del av et forhold, og denne siden må du få lov til å dyrke, og du har dine venner før dette forholdet, blant annet ei jente du har kjent hele livet, og som kjenner deg svært godt fra ulike faser og slike mennesker gir en trygghet i av en helt annen karakter enn mennesker som kommer inn i livet ditt når du er voksen. Selvfølgelig vil mennesker som du møter i voksen alder gi deg trygghet, men det er ikke til å komme bort fra at mennesker du har kjent hele livet, har en helt annen type trygghet og det er som oftest denne tryggheten i en ellers "utrygg" verden der ting er i stadig endring, man søker fordi det er noe solid, noe som står støtt og som har vært der hele livet.

Og det synes jeg er veldig urimelig av kjæresten din å kreve at du skal gi slipp på, for at HUN skal bli trygg, for å gi HENNE trygghet. Hva da med DIN trygghet? Du har også dine behov.

Når mennesker får inn i et forhold, så er det ikke ensbetydende at man skal gi slipp på alt som betyr noe for en, som i ditt tilfelle: venninnen din som kjæresten din er usikker på, og som ønsker at du skal gi slipp på for å gi henne trygghet, på din bekostning. Du hadde også et liv før dette forholdet, og du er ikke plutselig noens eiendom fordi du er i et forhold.

Så, du bør være veldig bestemt, ikke la deg overvelde, og si at dersom ikke alt annet fungerer, så si at du da bestiller en time til par-terapi, og da viser du henne at du mener alvor. Ikke la henne styre "alene", ta styringen selv også. Kanskje hun omsider vil faktisk innse at du tar hennes bekymringer så alvorlig at du til og med bestiller time til parterapeut.

Anonym poster: b09907ca8eec7a5ff2c50d6be937090c

[www.polygraf.no]

Saken til TS og andre eksempel som er nevnt her i denne tråden bunner ut i et spørsmål om tillit. TS bør fokusere på hva han kan gjøre for at samboeren hans skal få økt tillit til han. Å gi mer av seg selv i forholdet er en måte som fungerer, men kan også være med å øke mistanken om det skjer i sammenheng med at samboeren allerede mistenker utroskap.

Kinkig situasjon...

Hva med å ofre alenetid med venninna for å holde på samboerforholdet? Jeg tror ikke venninna hadde hatt så vanskelig for å forstå at relasjonen vil kunne lage problemer på hjemmebane.

[AnonymBruker]

Var det ikke en kvinne som for en stund siden skrev et innlegg om at kjærestens besteveninne snart skulle flytte til byen deres, og hadde gjenopptatt kontakten med mannen? Det er to sider av denne saken, og det er ikke sikkert at alt er like uskyldig....?

Anonym poster: 6cf806555b1ee86ddfec4d561127d00b