Har låst oss helt fast.. noen gode råd?

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren min er i en så utrolig dårlig periode i forholdet vårt, og jeg trenger bare å lufte hodet mitt litt til noen.

Jeg er 29 år og han er 31 år, vi har vært sammen i 6 år og har ikke barn. Kommunikasjon er et svakt ledd i forholdet vårt, vi klarer rett og slett ikke å kommunisere, enten det er de små tingene eller de store fremtidsplanene.

For eksempel så kommer jeg hjem fra jobb i dag, til et tomt hus. Han har hatt fri i dag, og sa i går at han skulle være her hjemme. Prøvde å ringe han, men han tar ikke telefonen. Begynner å lure på hvor han er, om han skal ha middag osv. Jeg sier aldri noe på at han tar seg en tur til foreldrene eller kompiser (som bor 1 times tid unna her vi bor), jeg vil bare vite om jeg kommer til å være alene. Ender opp med å sende en melding til moren hans, og spør om han er der. Det er han ikke, men får etter hvert beskjed gjennom henne at han er på besøk hos en kamerat. Han har helt sikkert med seg telefonen, han bare gidder ikke ta den. Så i stedetfor å bare ta telefonen, så ignorerer han samtalene.

Når det gjelder de store tingene så har vi gått helt i stå. Jeg er klar for barn, har vært det lenge. Jeg var ferdig utdannet i fjor vår, og planen var å begynne prøvinga da. Han har utsatt og utsatt det, og nå i mars, nesten et år etter har vi fortsatt ikke prøvd en eneste gang. Nå blir han helt stille når jeg tar opp temaet, låser meg ute. Av og til kan han komme med vage svar, men ellers sier han ikke så mye.

I begynnelsen av forholdet var han så anerledes enn hva han er nå. Da kunne vi finne på ting sammen, snakke sammen, legge litt planer og vi hadde det mye finere sammen. Nå er han ofte så humørsyk, sliten og kan ligge på sofaen og sove/dorme en hel helg.

Sexlivet skranter, han er ikke så interessert i kroppskontakt.

Dette går i perioder, vi kan plutselig ha en god periode hvor vi har et fint sexliv, vi finner på ting sammen osv, med unntak av å snakke om barn.

Nå føler jeg at vi har låst oss helt fast. Blir så trist av å sitte her alene, uten å høre noe fra han. Jeg er så veldig glad i han, og jeg vil virkelig at dette forholdet skal fungere. Å sette seg ned å snakke med han vil nok ikke fungere, siden kommunikasjonen fungerer såpass dårlig for tida. Han oppfatter meg som masete uansett hva jeg gjør (mitt inntrykk). Prøver å gi han albuerom, men vi bor jo sammen og er kjærester og jeg kan jo nesten ikke flytte på gata for å gi han plass til å gå hjemme å være sur og sove på sofaen. Av og til tenker jeg tanken på å flytte, det er når det fungerer som dårligst, men så klarer jeg liksom ikke det heller for jeg er så glad i han.

Noen gode råd til en fortvilt kjæreste?

Anonym poster: 4013a31e2bb051dd27699749708b696e

[Havbris]

I begynnelsen av forholdet var han så anerledes enn hva han er nå. Da kunne vi finne på ting sammen, snakke sammen, legge litt planer og vi hadde det mye finere sammen. Nå er han ofte så humørsyk, sliten og kan ligge på sofaen og sove/dorme en hel helg.

Dette går i perioder, vi kan plutselig ha en god periode hvor vi har et fint sexliv, vi finner på ting sammen osv, med unntak av å snakke om barn.

Anonym poster: 4013a31e2bb051dd27699749708b696e

[Havbris]

I begynnelsen av forholdet var han så anerledes enn hva han er nå. Da kunne vi finne på ting sammen, snakke sammen, legge litt planer og vi hadde det mye finere sammen. Nå er han ofte så humørsyk, sliten og kan ligge på sofaen og sove/dorme en hel helg.

Dette går i perioder, vi kan plutselig ha en god periode hvor vi har et fint sexliv, vi finner på ting sammen osv, med unntak av å snakke om barn.

Anonym poster: 4013a31e2bb051dd27699749708b696e

Du må være klar over at de fleste mennesker er "annerledes" i starten av et forhold. Man viser seg fra sin beste side og sparer drittsidene til perioder litt senere i forholdet. Nå har du erfart disse sidene ved han, og han har sikkert erfart disse sidene ved deg. Hvis dere ikke klarer å kommunisere om disse ulikhetene så kommer dere ikke langt.

Jeg synes ikke dere skal vurdere barn før dere klarer å kommunisere.

[AnonymBruker]

Du må være klar over at de fleste mennesker er "annerledes" i starten av et forhold. Man viser seg fra sin beste side og sparer drittsidene til perioder litt senere i forholdet. Nå har du erfart disse sidene ved han, og han har sikkert erfart disse sidene ved deg. Hvis dere ikke klarer å kommunisere om disse ulikhetene så kommer dere ikke langt.

Jeg synes ikke dere skal vurdere barn før dere klarer å kommunisere.

Det er jeg fullt klar over, og med begynnelsen av forholdet mener jeg de første årene, og etter hvert har de dårlige periodene blitt lenger og oftere. Tror kanskje vi kjeder oss litt sammen, men vi må jo være to om å komme oss ut av dette.

Han er av typen som ikke sier så mye, det er akkurat som han tror jeg kan lese tankene hans..

ts

Anonym poster: 4013a31e2bb051dd27699749708b696e

[Havbris]

Han er av typen som ikke sier så mye, det er akkurat som han tror jeg kan lese tankene hans..

ts

Anonym poster: 4013a31e2bb051dd27699749708b696e

Og slik var han da du traff han - dvs vært mer taus enn deg hele tiden?

[AnonymBruker]

Og slik var han da du traff han - dvs vært mer taus enn deg hele tiden?

Ja, slik var han da jeg traff han, og han er mer taus enn meg. I utgangspunktet er det ikke noe problem at han ikke er ei skravlebøtte, så lenge vi har kunne hatt samtaler om små og store ting. Men det er klart at nå som vi er kommet dit at jeg er klar for neste steg i forholdet merker jeg det sikkert bedre at kommunikasjonen er på topp.

ts

Anonym poster: 4013a31e2bb051dd27699749708b696e

[Havbris]

Ja, slik var han da jeg traff han, og han er mer taus enn meg. I utgangspunktet er det ikke noe problem at han ikke er ei skravlebøtte, så lenge vi har kunne hatt samtaler om små og store ting. Men det er klart at nå som vi er kommet dit at jeg er klar for neste steg i forholdet merker jeg det sikkert bedre at kommunikasjonen er på topp.

ts

Anonym poster: 4013a31e2bb051dd27699749708b696e

Hvis dere ikke kommuniserer godt nok i startgropa så skal du ikke tro at dette blir bedre ved å tilføre temaet "barn".

[AnonymBruker]

dere må løse problemene deres før dere kan tenke på å få barn. Tilogmed gode forhold kan ryke av å få barn.

kanskje dere skal prøve å ta noe terapi? det høres jo ut som et problem dere ikke klarer å løse

Anonym poster: 87b14b0284b956f221d16fb06d9d18e1

[AnonymBruker]

Dette er nok ikke rette mannen å få barn med.

Ikke har jeg troen på at han kommer til å ønske det heller..

Sorry, mne slik ville jeg nok tenkt i virkeligheten , om jeg var sammen med en slik mann

Jeg hadde heller dumpet han til fordel for en mer voksen og familievennlig en.

Anonym poster: 368329978c8cac008f28c8603830c6cc

[leirbål]

Det første jeg ville gjort er å sette planene om barn på pause til dere klarer å kommunisere bedre.

Som så mange her sier, å få barn er tøft for ethvert forhold.

Er det dårlig ifra før kan det bli det som får det til å ryke.

Og barn er ekstremt følsomme på foreldrenes stemninger. De takler veldig dårlig konflikter og dårlig stemning. De fleste barn vil gi seg selv skylden og få det svært tøft pga. slikt.

Så ville jeg meldt dere på et samlivskurs for å lære å kommunisere.

Jeg er en stor fan av tale/lytte teknikk.

Den tvinger dere til å virkelig lytte til hva den andre har å si. Det finnes sikkert andre gode teknikker også, men denne liker vi. (Google den gjerne.)

Jeg tipper du har rett i at han oppfatter deg som masete. (Han kobler deg ut ved å ligge på sofaen en hel helg, sier ikke hvor han skal og svarer ikke i telefonen. sexlivet skranter osv.)

Mas pleier å få menn til å koble ut, flykte så godt de kan. Enten mentalt eller fysisk. Det får dem ikke til å lytte mere, eller gjøre det vi sier, dessverre.

Nå kommer det jeg ikke liker å høre selv: Du kan bare forandre på deg selv.

Det er plagsomt når du føler at du har rett i å mase om det du gjør (og det har du sikkert også), men det er like fullt sant.

Jeg tipper at han er en tilbaketrekker, og du en forfølger:

http://www.familieve...e-hva-jeg-sier/

Jeg ville lest om kommunikasjonsteknikker og sagt til samboeren din at du ønsker å slutte å mase på ham. Men for å gjøre det vil du at dere skal bruke denne teknikken en gang i uken.

Aldri mer enn et tema, og sett også en max tid. 30 min. tror jeg er lurt de første ukene. Ikke mer enn 60 minutter.

Blir dere ikke ferdig med temaet, så vent til neste gang.

Ikke mas på ham. Er han ikke hjemme, så ring eller send melding en gang. Han svarer hvis han vil.

Lag middag, spis og gjør noe du liker selv.

Vil du ha det gøy, så gjør det med venninnene dine en periode.La ham ligge på sofaen hele helgen om han vil.

Vil du ha noe gjort, så gjør det selv om han ikke gjør det når du spør.

Jeg sier ikke at dette er rettferdig, og det er for en periode. Målet er at han ikke skal oppfatte deg som den som kun maser på ham, så han ikke trekker seg når dere skal kommunisere.

(Jeg har vært "maseren" selv, og fikk disse rådene av en klok dame Det var tøft, men det virker.)

Hver gang jeg hadde lyst til å "bare si/ snakke med ham om..." tenkte jeg på at på onsdag skal vi kommunisere. Maser jeg nå vil han sannsynligvis trekke seg da.

Når kommunikasjonen har kommet godt igang mellom dere vil han ikke lenger ha en grunn til å "flykte" ifra deg, og du slipper å bli oppfattet som masete hver gang du sier noe.

Lykke til.

[AnonymBruker]

Helt ærlig, for meg så høres det ut som om han er usikker eller vil ut av forholdet!

Dere har ikke problemer, han vil ut men tør ikke ta steget.

Jeg vet ikke helt hvilke råd jeg skal gi deg for å få han til å ville ha deg tilbake...

Anonym poster: 29c1bbaf7439d1d9a9d4c1a9c7361d80