Min store kjærlighet

[Gjest SAAT]

Hei.

Her sitter jeg, 26 år gammel, og det er over fire år siden det ble slutt mellom meg og han som var (er) min store kjærlighet.

Jeg kan takke meg selv. Det var jeg som rotet meg selv ut av forholdet. Jeg var ung, han var ung. Jeg hadde ingen andre erfaringer med menn før ham. Vi hadde et veldig nært og godt forhold, men jeg vil også si at vi hadde noen turubulente perioder, som vi løste så godt vi kunne. Kjærligheten vår var veldig sterk, den tålte mye og seiret i flere vanskelige perioder. En dag derimot måtte den kapitulere. Det ble for mye å rydde av veien. Mye usikkerhet, spesielt fra min side, samt såre arr som oppsto av ukloke handlinger fra begges sider.

I slutten av forholdet som varte i nærmere fem år, ble jeg usikker på meg selv, hvem jeg var og hva jeg ville. Dette medførte en del problemer i forholdet, hvor jeg ikke ville miste ham, men samtidig følte jeg trang til å finne ut av hvem jeg var uten ham. Det resulterte i at det ble slutt.

Jeg har levd et godt liv de siste årene som singel, møtt mange spennende mennesker, utviklet meg innenfor mitt arbeidsfelt, reist en god del og delt mange gode opplevelser med venner og familie. Har nok også blitt mer reflektert og moden. Jeg har hatt noen kortvarige forhold, men det er ikke forhold som jeg ser på som et eksempel på kjærlighet. Kjærlighet for meg er den kjærligheten som jeg og ham hadde. Noen annen kjærlighet vet jeg ikke om.

Jeg husker best de gode periodene, vi delte alt sammen og jeg har veldig mange gode minner fra den tiden vi hadde sammen. Jeg lærte mye av ham. Mye som jeg blir påmint ofte. Enten ting vi har gjort sammen, eller ting jeg lærte av ham. Han var så smart. Jeg har ikke snakket med han på over 1, 5 år. Nå i det siste så har jeg tenkt veldig mye på han. Jeg har ofte mareritt om han ( det er fine drømmer om han, men det er ikke godt å drømme om han lenger når han ikke er min) . VI hadde jevnlig kontakt de to første årene etter bruddet før han ble sammen med hun nye dama. Det var ikke det at jeg ikke ønsket å holde kontakten med han, men det føltes feil å holde kontakten med han pga den nye dama, og jeg kjente jo at det såret meg. Jeg måtte fjerne meg fra han.

Nå sitter jeg her i dag, og vet ikke hva jeg skal gjøre eller ikke gjøre. Jeg lurer på hvordan han har det, jeg lurer på om han er den samme gutten som jeg kjente. jeg lurer på om han tenker på meg noen ganger, og hva han tenker om meg. Jeg lurer på hva slags respons jeg hadde fått om jeg hadde tatt kontakt. Jeg er livredd for å ta kontakt egentlig. Livredd for å gjøre noe feil. Av respekt for det forholdet han er i nå. Jeg føler meg også dum som sitter her og skriver dette etter fire år, om en mann som tydeligvis har gått videre og funnet seg en ny blomstrende kjærlighet.

Han var en stor del av meg og mitt liv, og han er en stor del av mitt hjerte den dag i dag. Jeg lurer på om han sitter med noen av de samme tankene. Jeg føler at jeg ikke klarer å komme helt over han, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg prøver å gjemme han bort, gjøre han usynlig i mitt daglige liv, men jo mer jeg prøver å gjemme han bort, jo mer tenker jeg på ham. Det skal sies at det er først nå det siste året hvor vi ikke har hatt noe kontakt, at disse følelsene rundt han har kommet tydeligere frem.

Kanskje jeg rett og slett aldri kommer til å komme helt over ham?

[AnonymBruker]

Ja, sånn kan det gå og du er ikke alene i den situasjonen. Jeg lurer sånn som du gjør jeg etter 45 år. Har vært gift i mellomtiden, han er fremdeles gift. Jeg angrer som en hund på at jeg ikke forsto det jeg gjorde og gjør, at han var den jeg alltid ville elske. Jeg valgte en annen vei, men det var fordi min familie flyttet langt vekk fra han.

Jeg hadde tatt han som han er i dag hvis jeg hadde fått han. Sent på kvelden og det er lov å drømme seg bort litt da.

Anonym poster: ca890d6ecc873d2303d231e22b824920