Tror samboeren er lider av depresjon, hva skal jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Heisann,

Skriver her nå fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal henvende meg. Kort oppsummert er jeg ganske sikker på at min kjæreste er deprimert, og jeg aner ikke hvordan jeg skal få han til å ønske å gjøre noe med det.

For å forklare situasjonen bedre, her er lang lektyre: Jeg har vært sammen med min kjæreste i 1 år og 3 måneder, hvor vi har bodd sammen siden nyttår. Han er en fantastisk gutt, og jeg har alltid visst at humøret kan gå fra supert til helt på bånn med jevne mellomrom. Dette har jeg ikke sett på som noe problem, da jeg mener alle skal få lov til å ha en dårlig dag.

I det siste derimot, har det "tatt helt av". Jeg er en skravlebøtte, og har alltid hatt et behov for å prate med noen når jeg ikke har det greit. Han er min strake motsetning. Jeg har godtatt at jeg ikke skal grave så lenge han forsikrer meg om at det ikke har noe med meg å gjøre, men de siste måneden har omtrent halvparten av tiden foregått i stillhet, der han knapt snakker til meg, ikke vil ha middag, legger seg sint/irritert, og står opp i samme humør. Det er slitsomt for en følsom jente! I tillegg sier han at når han "ikke har det fint" som han kaller det, ønsker han helst å være alene. Det er vanskelig når man bor sammen.

Så vidt jeg vet har han ingen trist eller traumatisk fortid - hele familien hans er herlig selv om moren og faren ble skilt når han var 4. Men jeg vet at han har slitt mye med at han ikke fikk dratt i militæret pga en infeksjon som gjorde at han ikke var tjenestedyktig. Dette var den store drømmen. I tillegg mistenker jeg at han føler at han aldri kommer til å leve opp til det idealet han ser for seg, med god jobb innen økonomi, god inntekt etc. I tillegg er jeg eldre enn han, og mens han studerer, har jeg startet karrieren og jobber fulltid.

Jeg tenker noen ganger at disse tingene er noe han burde "komme over", og at det fader meg ikke kan være så jæ******g vanskelig å være hyggelig mot meg selv om noen ting er kjipt, men slik er det visst ikke.

Problemet ligger i at jeg frykter at det å oppsøke en psykolog e.l. er noe han ser på som ENDA et nederlag - enda en greie han ikke klarte å oppnå (å ha et stabilt sinn). Det blir som å innrømme at han er de jeg tror i hans hode er et svakt menneske. Han er sta som søren, og selv om jeg vet at han elsker meg, er jeg redd for at dette er det som tar knekke på oss.

Så hva skal jeg gjøre? Family-intervention? Gi han et ultimatum? Snakke med moren hans? Gi tilbake med samme mynt? Synes alle alternativene virker like kjipe, men situasjonen som den er i dag er kjipt den og. HJELP!

Anonym poster: 800f4166ae68870282c4b0931eb07dcc

[Gjest]

For det første skal du sette ned foten.

Det er ikke greit å oppføre seg sånn når man bor sammen.

Om han har problemer, så må han faktisk komme seg til en slags behandlign.

For det andre skal du ikke forstå mannen ihjel. Han er alt på defansiven fordi du er ferdig utdannet mens han er det ikke, han er yngre, du mener han føler seg misslykket, osv.

Prøv å behandle han som en mann. Forlang at han tar ansvar. For sitt eget humør, for sin egen helse.

Om han går helt i minus ved en konfrontsjon, så kjører du han på legevakta og er der til han blir tatt hånd om.

Jeg vet at depresjon er alvorlig, men om du tilrettelegger for at han kan dyrke denne depresjone i fred, og ikke stiller han til ansvar for noe som helst, da blir alt værre. Og ikke gå inn i en "mamma-rolle". Da er forholdet for alvor kjørt.

[Kittykat]

Hvis han sliter med depresjon, så bør han ta kontakt med legen sin. Jeg har slitt med depresjoner og angst i ca 10 år og det aller vanskeligste er å innrømme for seg selv at man har et problem og be om hjelp. Det var iallefall det for meg.

Man trenger ikke å gå til psykolog med en gang. Jeg gikk til legen først ( husker ikke om det var 1 gang i uken eller 1 gang i mnd. er lenge siden ), og der snakket vi om hvordan det hadde gått, hvordan jeg følte det osv ( jeg gikk på medisin allerede da ). Etter 1 år med det, så ba jeg om henvisning til psykolog. Nå er ting litt lettere, men det tok meg en del år og komme meg opp fra bunnen igjen.

Men han må ville søke om hjelp. Du kan ikke gi han et ultimatum. Det synes jeg virker dårlig gjort mot han. Og bare for å si det: det er ikke bare å ta seg sammen og komme over det. Det er desverre ikke så enkelt. Jeg har fått den samme kommentaren og da ble jeg så forbannet, for hadde det vært så enkelt, så hadde jeg ikke slitt med det i 10 år.

Det du kan gjøre, er å støtte han, være der for han, snakke med han. La han være i fred hvis han gir uttrykk for det. Kanskje du også bør forklare han det at det er vanskelig for deg også og at du vil gjerne hjelpe han.

Men han må som sagt ville det selv. Han må ta kontakt med legen selv eller iallefall ønske det selv. Det er vanskelig, men det blir bedre etterhvert.

Endret 21. mars 2013 av Kittykat

[Gjest Tekola]

Innlegg fra utestengt bruker fjernet.

Tekola, mod.

[Tina på Topp]

Hei Themis og KittyKat,

Tusen takk for svar bege to.

Til Themis først: Jeg prøver så godt jeg kan å ikke tilrettelegge, og tro meg - jeg er en jente med bein i nesa som er sjefen i hjemmet Men jeg skal definitivt forlange at han tar avsvar. Er godt å høre noen andre som sier det jeg tenker selv.

KittyKat: Min beste venninne i det landet jeg studerte i har slitt me depresjoner i mange år, og jeg VET at det ikke bare er å "ta se sammen" selv om jeg noen ganger tenker slik fordi jeg blir så sint.

Problemet mitt er at jeg føler meg litt mellom barken og veden. Jeg VIL være der for han, snakke med han, fortså han - men han blir så innesluttet og jeg aner verken hva han tenker eller hva jeg skal si. Du som har slitt med depresjon selv - hvordan kom folk inn på deg? For de siste dagene etter at jeg skrev innlegget har vært supre, men om det er 50/50 supert/dritt, er det jo ikke en god situasjon. På hvilket tidspunkt skal jeg si at; "Jeg vet at du har det vanskelig med deg selv, men jeg klarer ikke å være i et forhold der din mentale helse går utover min mentale helse/vordan jeg takler hverdagen? Er det når jeg virkelig ikke orker mer, eller er det når jeg tenker mer på hvor trist dette er enn hvor fint det er?

Jeg er veldig rådvill, og dine råd KittyKat kommer nok ekstra godt med.

GOD Påske damer!

[Kittykat]

KittyKat: Min beste venninne i det landet jeg studerte i har slitt me depresjoner i mange år, og jeg VET at det ikke bare er å "ta se sammen" selv om jeg noen ganger tenker slik fordi jeg blir så sint.

Problemet mitt er at jeg føler meg litt mellom barken og veden. Jeg VIL være der for han, snakke med han, fortså han - men han blir så innesluttet og jeg aner verken hva han tenker eller hva jeg skal si. Du som har slitt med depresjon selv - hvordan kom folk inn på deg? For de siste dagene etter at jeg skrev innlegget har vært supre, men om det er 50/50 supert/dritt, er det jo ikke en god situasjon. På hvilket tidspunkt skal jeg si at; "Jeg vet at du har det vanskelig med deg selv, men jeg klarer ikke å være i et forhold der din mentale helse går utover min mentale helse/vordan jeg takler hverdagen? Er det når jeg virkelig ikke orker mer, eller er det når jeg tenker mer på hvor trist dette er enn hvor fint det er?

Jeg er veldig rådvill, og dine råd KittyKat kommer nok ekstra godt med.

GOD Påske damer!

Jeg tror det er ganske vanlig at man føler seg mellom barken og veden. Og det er vanskelig for de pårørende og, selv om de ikke opplever sykdommen innpå kroppen.

Selv om han skulle slite med depresjon, så må han også forstå at det er vanskelig for deg og. Det er heller ikke sunt hvis han inneslutter seg for mye. Han må fremdeles gjøre på ting, komme seg ut, være med folk...

Lett for meg å si, men jeg har etter mange år funnet ut at man ikke la depresjonen spise en opp. Jeg har samboer og 3 barn, så jeg har ikke kunnet tillate meg selv og synke inn i depresjonen, fordi jeg må kunne ta meg av barna våre mens han er på jobb. Og sakte, men sikkert så har jeg kommet meg nesten ut av depresjonen. Jeg har fremdeles mine dager/perioder hvor jeg er deprimert, men jeg gjør ting som vanlig uansett.

Det er ikke så lett for folk å komme innpå meg. Jeg er ikke den som snakker åpent om dette, men selvfølgelig vet jo samboeren mer enn andre, så det har ikke vært så vanskelig for han å komme innpå meg.

Du kan gjerne si til han allerede nå at du vet at han er inne i en vanskelig tid, og at han kan snakke med deg. Det er overhodet ikke bra hvis han ikke letter på trykket, for da kan han treffe veggen. Det skjedde med meg og det anbefales ikke. I begynnelsen av depresjonen, så tenkte jeg at det går over av seg selv. Og etter en lengre periode, så traff jeg altså veggen.

Han MÅ snakke med noen, selv om det virker vanskelig. Da kan han få utløp for ting, forklare hva som er vanskelig, hva han føler o.l. Å gå til legen med dette er ikke farlig. Legen bare snakker med deg og som sagt så bestemmer du selv løpet hvis ikke det er fullstendig krise.

Jeg håper uansett at dere har det bra og dere har en god påske!