Flytte for meg selv eller ikke...

[mollypus]

Jeg trenger å lufte noen tanker. Hører gjerne fra deg som har gode råd å komme med - eller som har vært i en liknende situasjon.

Jeg har vært sammen med mannen min i 17 år. Nesten halve livet mitt. Vi har tre barn sammen, hus, bil, full pakke. Av type er jeg stille og reservert, mens han er utadvendt og dominant. Sånn sett har vi fungert greit sammen i alle år. Jeg har føyet meg i det meste, og jeg føler på en måte at vi lever hans liv på hans premisser. Men i de siste årene har jeg begynt å få flere egne meninger, og å stå opp for dem, og da har det blitt så urolig hjemme. Det er mye krangling, og generelt dårlig stemning. Jeg er fryktelig ustabil i humøret, og svinger veldig mellom å være glad og fornøyd og å være veldig nedfor. Jeg blir også fryktelig sint!

Jeg lurer på om det er noe "galt" med meg psykisk siden jeg ikke takler familielivet mer. Mannen min har også ymtet frampå om det. Derfor har jeg begynt å gå til en gestaltterapeut. Hun føler at jeg er veldig trist, ensom, og føler meg liten og verdiløs. Og det har hun jo helt rett i. Sannsynligvis er det derfor jeg føler meg konstant trøtt og sliten også. Hun mener at det blant annet henger sammen med forholdet til mannen min.

Jeg har tenkt på å gå fra ham mange ganger før. Jeg har til og med snakket med ham og det. Han blir fryktelig lei seg hver gang jeg tar det opp, og nærmest trygler meg om å ikke utsette familien vår for det. Han vil ikke at vi skal skilles. Så jeg har blitt. Men tankene er der fremdeles.

Jeg føler meg egentlig bare veldig veldig forvirret. Er det bare egoistisk av meg å ønske å flytte for meg selv - å "realisere meg selv"? Grunnen til at jeg tenker på å dra er at jeg føler at jeg har mistet meg selv. Jeg vet ikke hvem jeg er lenger. Føler at jeg bare er til for å gjøre andre til lags. Og jeg føler at jeg har feilet med det. Det fungerer jo dårlig med mannen min. Jeg synes ikke at barna mine har noen lykkelig miljø å være i hjemme. Jeg er mye sint og sur og sliten. Og jeg klarer ikke å konsentrere meg på jobben. Huff - dette ble mye syting... Beklager!

Det er mye positivt med mannen min også. Han er en god far (selv om vi er uenige om en del ting i forhold til oppdragelse). Han gir meg oppmerksomhet og komplimenter (spesielt ute blant andre, noe jeg synes er flaut igrunnen). Han sier at han elsker meg. Vi har en lang historie og mye gode opplevelser sammen fra fortiden. Jeg vet hva jeg har, men ikke hvordan ting vil bli som enslig.

Dette ble langt... Takk til deg som gadd å lese alt!

[Gjest Gjest]

Vel, dette er vanskelig... Hva sier mannene din når du tar opp disse tingene med han, og det at du føler at du har føyd han hele tiden, og bare lever etter hans premisser? Dersom han ikke ønsker at dere skal splitte opp, og dersom han elsker deg så burde han ta dette på alvor og støtte deg i å "realisere" deg selv mer!

Han burde også se på han gjør som er vanskelig for deg, og kanskje han også kan bli litt mindre dominant og føye deg mer. Dersom han elsker deg og vil jobbe for dette for å få det til å fungere, så er det ikke bare du som må forandre deg, men han må også ta grep for at du og dere skal ha det bedre sammen.

Jeg tenker at det er utrolig viktig å prøve å jobbe sammen om dette, og at en skilsmisse er siste utvei. Da skal en ha prøvd ganske hardt først.. Men hvis mannen din derimot bare mener at dette er ditt problem og du som må fikse dette på egenhånd så er det jo litt vanskelig...

[AnonymBruker]

Et godt sted er vel å starte med familieterapi. Greit å se hva du kan få ut av endringer i forholdet, før du velger om du vil dra eller ikke. Nå velger du kun mellom forholdet slik det er og skilsmisse. Etter terapi vil du vite mer om hva du faktisk velger bort. Lykke til!

Anonym poster: af68413ebfe2fd425d7b0d45c1f2f98d

[mollypus]

Vi prøvde parterapi for noen år siden. Mannen min følte seg ikke komfortabel med det, og det kom ikke noe ut av det. Jeg kvier meg litt for å prøve igjen, siden det var jeg som tok initiativ sist også. Det er igrunnen en barnslig holdning, men jeg har sagt til ham at dersom han ønsker mer terapi så må han ordne det

Mannen min er også veldig støttende til ting jeg vil gjøre for å "realisere meg selv". Jeg får lov til å gjøre veldig mye, men det er de små hverdagslige tingene som irriterer. Jeg iriiterer meg over måten han reagerer på ting. Alt skal være på hans måte. Alt fra små ting som hvilken vei dorullen skal henge, til om stua skal males, til større livshendelser. Jeg er flau over å være sammen med ham blant andre. Jeg synes at han oppfører seg merkelig, at han er påståelig og kranglete.

Og jeg er sikkert ikke noe bedre selv. Jeg har helt sikkert mine sære greier også, og er ikke noe lett å leve sammen med.

Jeg føler bare ikke at vi fungerer *sammen* lenger. Og da lurer jeg på om det bare er en fase jeg går gjennom, eller om begeret rett og slett er fullt...

[Gjest Gjest]

Vi prøvde parterapi for noen år siden. Mannen min følte seg ikke komfortabel med det, og det kom ikke noe ut av det. Jeg kvier meg litt for å prøve igjen, siden det var jeg som tok initiativ sist også. Det er igrunnen en barnslig holdning, men jeg har sagt til ham at dersom han ønsker mer terapi så må han ordne det

Mannen min er også veldig støttende til ting jeg vil gjøre for å "realisere meg selv". Jeg får lov til å gjøre veldig mye, men det er de små hverdagslige tingene som irriterer. Jeg iriiterer meg over måten han reagerer på ting. Alt skal være på hans måte. Alt fra små ting som hvilken vei dorullen skal henge, til om stua skal males, til større livshendelser. Jeg er flau over å være sammen med ham blant andre. Jeg synes at han oppfører seg merkelig, at han er påståelig og kranglete.

Og jeg er sikkert ikke noe bedre selv. Jeg har helt sikkert mine sære greier også, og er ikke noe lett å leve sammen med.

Jeg føler bare ikke at vi fungerer *sammen* lenger. Og da lurer jeg på om det bare er en fase jeg går gjennom, eller om begeret rett og slett er fullt...

Har det alltid føltes slik, eller er det de senere årene det har startet? Eller kanskje i starten så gikk det greit å føye seg, men at det har blitt mer og mer irriterende?

Jeg har selv vært i et forhold med en som var påståelig, kranglete og lite ydmyk, dominerende osv.. Han var veldig støttende på at jeg skulle realisere og gjøre ting jeg ville, men da med noen forbehold, og at det ikke gikk utover det han hadde problemer med... Så det var jo aldri på mine premisser og hva jeg ville uansett. Så lenge det passet han, så gikk alt så greit..

Jeg syns uansett at dere skal prøve videre, og at det kanskje er en fase du/dere er igjennom.

Hvordan tar han det når du sier at du syns han er påståelig og at alt skal være på hans måte?

Min eks så det ikke i det hele tatt, og syns han hadde helt rett til å reagere og gjøre slik han gjorde.. Da er det vanskelig å få gjort noe med

[Gjest mollypus]

Har det alltid føltes slik, eller er det de senere årene det har startet? Eller kanskje i starten så gikk det greit å føye seg, men at det har blitt mer og mer irriterende?

Det har blitt vanskeligere og vanskeligere over årene, og det har toppet seg mer og mer i det siste.

Jeg har selv vært i et forhold med en som var påståelig, kranglete og lite ydmyk, dominerende osv.. Han var veldig støttende på at jeg skulle realisere og gjøre ting jeg ville, men da med noen forbehold, og at det ikke gikk utover det han hadde problemer med... Så det var jo aldri på mine premisser og hva jeg ville uansett. Så lenge det passet han, så gikk alt så greit..

Kjenner meg veldig igjen i det! Kan gjøre stort sett hva jeg vil - bare det ikke går utover ham...

Jeg syns uansett at dere skal prøve videre, og at det kanskje er en fase du/dere er igjennom.

Hvordan tar han det når du sier at du syns han er påståelig og at alt skal være på hans måte?

Min eks så det ikke i det hele tatt, og syns han hadde helt rett til å reagere og gjøre slik han gjorde.. Da er det vanskelig å få gjort noe med

Mannen min synes heller ikke at han er sånn. Men han prøver å tilpasse seg, og har nok blitt litt mer "rund" med årene. Det var oftere nødvendig å sparke ham under bordet i sosiale lag før enn nå f.eks.

[Steinar40]

Jeg tenker at TS nå nærmer seg den fasen i livet når barna flakser med vingene og skal til å forlate redet.

Barna har ikke like store behov for mamma som tidligere. Og da blir TS sitt fokus annerledes.

Endret 21. mars 2013 av Steinar40

[Gjest Gjest]

Jeg synes at du skal fortsette å gå til gestalterapi hvis du synes at det gir deg noe. Nå synes jeg det er på høy tid at du tar hensyn til deg selv og finner ut hvordan du vil leve ditt liv.

Jeg mener at man er ansvarlig for sin egen lykke og at man selv skal sørge for at man får et godt liv.

Bruk god tid på å finne ut hva du vil ha i livet ditt og på hvordan du kan få det sånn du ønsker.

Tenk over om du elsker mannen din og vil fortsette samlivet ditt med han. Vær klar og tydelig ovenfor han hva du savner fra han og vil ha og hva du ikke aksepterer lengre. Du kan nok ikke forandre på han så mye , men du kan selv styre hva du vil akseptere å ha i ditt liv.

Er det ikke på tide nå å få det livet du ønsker? Da må du gå i deg selv og finne ut hvordan du skal få det til. Vær åpen med mannen din om hvordan du har det og kanskje han vil se på deg med helt andre øyne?Lykke til