usikkerheten.

[dobri123]

Ingen tittel

forholdet vårt startet turbulent. Jeg var ikke helt over eksen, og han mente og trudde jeg var med andre gutter. Noe som tilsvarte at han gikk ifra meg for å gå til en annen tre ganger. Vi var da ikke sammen, men holdt på og jeg bodde hos han. Han satt tingene mine utenfor, han kjørte de til huset til mine foreldre og siste gangen kysset han og ble med en annen jente hjem rett foran øynene mine. Blikket han så på henne med sitter fast klemt i hodet mitt, han så forelsket ut. Den dag i dag sier han at han kun gjorde det fordi han mente jeg var med en annen, at han var sint.

Vi var ikke sammen på denne tiden så jeg så ikke på det som utroskap. Han kuttet kontakt med henne, men det fant ut seg ikke i. Hun var forelsket, noe jeg enda tror hun er. Jeg er usikker, det er mitt problem.

Så begynte det.. Han kuttet som sagt kontakt med henne og vi inngikk et forhold. Hun og felles venner av dere gjorde da alt i deres makt for å ødelegge mellom oss. Hun skulle ha han, noen ganger lurer jeg på om hun feilet noe. Om det var noe psykisk galt med henne. Hun var "obsessed" av han. Jeg ville ikke be han velge mellom meg og de, så jeg ga han et ultimatum. Enkelt sa jeg; Du kan snakke med de, være med de og ha kontakt med de. Men da går jeg. Da er dette forholdet over"

Han valgte meg, og to måneder senere flyttet vi inn i egen leilighet. Vi begge jobber for tilliten, for når den først er brutt er det vanskelig å få den tilbake. Ting tar jo tid.

Jeg fikk feire bursdagen min med gode venninner på byen alene, noe jeg ville. Han dro på julebord alene, noe han ville på men ikke jeg. Vi var begge fulle, og det var deilig når vi møttes dagen etter å vite at forholdet vårt hadde noe tillit. Vi stolte på at begge var trofaste, en fin følelse.

Alikevel klarer jeg ikke la han dra ut her vi bor alene, på byen altså. Her er jo de.. Vi har opparbeidet et nytt miljø med nære og gode venner. Vi har det egentlig fint.

Men igår kveld gikk bilen tom for strøm og en fra den gjengen måtte hjelpe oss. Han kjørte forbi, jeg stoppet han. Det endte med at min samboer og han stod utenfor lo, snakket og hadde det fint 20-30 min. Jeg satt inni bilen og følte meg som før, like nervøs, usikker og redd. Tenk om han går..

Så nå idag sitter jeg med den usikkerheten, på grunn av tilliten som den gang ble brutt. Vi prøver og bygge den opp. Han lovet han ikke skulle snakke med han igjen, med noen av de. Men at han bare ville være hyggelig igår. Jeg går, det vet han.