Sint vennine..

[Gjest Raggy]

Jeg har en vennine som har utviklet et fryktelig sinne med årene, nå har det blitt så ille at jeg ikke orker å ha kontakt så i praksis så er det ikke noe problem.

Men... Jeg har kjent henne nesten hele livet og vi har vært venner i årevis så jeg føler litt på det å bare ignorere situasjonen, et langvarig vennskap krever jo litt innsats på en måte.

Men jeg orker ikke dra på besøk lengre, alt er galt, jobben er noe drit, bostedet er helt forferdelig og kjedelig og familie og venner er noen rasshøl hele gjengen.. Jeg blir helt matt av alt dette gnålet og kan ikke forstå vitsen. Hvor blei det av den jenta som hadde en knallgod humor, som kunne lytte og å være hyggelig? Hun er borte og nå tar alle avstand fra henne fordi ingen ønsker bråk og spetakkel.

Jeg har tenkt at hun kanskje lærer ved at jeg ignorer henne, men tviler, antagelig vil bare surheten vokse.. Så hva gjør man med godt voksne mennesker som ikke evner å ta ansvar for seg selv og de rundt seg? Bare la de være så kan de finne venner som er på dems "nivå?? Vi rundt begynner å bli godt voksne og det virker som at denne jenta henger igjen i utviklingen på et vis, at modningen fikk en real bråstopp.

Så skal jeg bare fortsette å ignorere eller kan det nytte å si noe tro?? Eller skal jeg bare ta tiden til hjelp å se hva som skjer? Litt rådvill egentlig..

[Steinar40]

Livet hennes har ikke gått på skinner?

Hun er med andre ord misfornøyd med hvordan livet hennes har blitt?

Ikke noe spesielt merkelig det egentlig. Men sikkert slitsomt for de nærmeste, ja.

Endret 21. mars 2013 av Steinar40

[Gjest pærecider]

Oj, ser ut som om venninna di sliter med noe, og hun skulle ha kommet seg til terapi, for det er ikke noe bra å gå rundt å være sint på alt og alle. Tror du at det lar seg gjøre å ta en alvorsprat med henne og anbefale henne å gå til terapi? Vis at du bryr deg om henne og er bekymret, men at du ikke er noen fagperson, bare hennes venn, og at hun burde få profesjonell hjelp. Du sier at det virker som om noe har stagnert i utviklinga hennes, og derfor gir det seg utløp i sinne, det er en god observasjon, en del lidelser arter seg slik. Syns synd på deg, men også på venninna di, hun har det ikke godt med seg selv. Har selv en alvorlig psykisk lidelse, og noe av det som hjelper meg mest er lojale venner som kan skille mellom hva som er Pærecider, og hva som er sykdommen.

Endret 21. mars 2013 av pærecider

[AnonymBruker]

Det høres ut som depresjon. Da bør hun til lege.

Det er sannsynligvis ikke personligheten hvis hun har pleid å være annerledes.

Anonym poster: e61c60be35a60022edb7f7078ee4a4dc

[Gjest Raggy]

Oj, ser ut som om venninna di sliter med noe, og hun skulle ha kommet seg til terapi, for det er ikke noe bra å gå rundt å være sint på alt og alle. Tror du at det lar seg gjøre å ta en alvorsprat med henne og anbefale henne å gå til terapi? Vis at du bryr deg om henne og er bekymret, men at du ikke er noen fagperson, bare hennes venn, og at hun burde få profesjonell hjelp. Du sier at det virker som om noe har stagnert i utviklinga hennes, og derfor gir det seg utløp i sinne, det er en god observasjon, en del lidelser arter seg slik. Syns synd på deg, men også på venninna di, hun har det ikke godt med seg selv. Har selv en alvorlig psykisk lidelse, og noe av det som hjelper meg mest er lojale venner som kan skille mellom hva som er Pærecider, og hva som er sykdommen.

Takk Pærecider Det kan nok hende du er inne på noe og jeg vil jo såklart være en god venn, men hvordan forholde seg til en ilder??? Hmmm...

Det blir litt sånn at jeg tenker at vi er voksne og for å omgås så må vi faktisk være hyggelige med hverandre. Jeg kjenner at jeg ikke orker den uhyggen hun sprer rundt seg og jeg har vel egentlig vendt henne ryggen i håp om at hun skal forstå konsekvensene.

Men samtidig så er det nok mye mulig at hun trenger hjelp. Jeg får prøve å snike meg forsiktig in bakveien så jeg ikke mister et par fingre da...

Jeg føler at essensen her handler om bitterhet og at det har blitt til ei gryte der alle skal halshugges og lastes og at det å ta ansvar for seg selv har blitt et fremmedord.

Jaja en skal lære så lenge en lever, det er sikkert!

[Gjest O___o]

" Jeg har tenkt at hun kanskje lærer ved at jeg ignorer henne "

Hva mener du at hun skal lære?

Og hvordan mener du at hun skal lære det?

Hvis en venninne av meg hadde et problem med meg / min atferd,

hadde jeg verken skjønt eller lært noe, dersom det eneste hun gjorde var

å slutte å ta telefonen, ikke svare på meldinger, ikke sende meg meldinger, ikke ringe, osv.

[Gjest Raggy]

" Jeg har tenkt at hun kanskje lærer ved at jeg ignorer henne "

Hva mener du at hun skal lære?

Og hvordan mener du at hun skal lære det?

Hvis en venninne av meg hadde et problem med meg / min atferd,

hadde jeg verken skjønt eller lært noe, dersom det eneste hun gjorde var

å slutte å ta telefonen, ikke svare på meldinger, ikke sende meg meldinger, ikke ringe, osv.

Fordi det har vært så mye bråk i ulike sammenhenger som hun har laget, jeg har tenkt at hun kanskje innser at det ikke nytter å holde på sånn og at folk ikke orker å være sammen med henne når det er sånn. Mye mulig jeg har gjort feil der men.. Det er ikke så enkelt med folk som er så sinte.

[AnonymBruker]

En venninne av meg (la oss kalle henne A) har en venninne (la oss kalle henne M) som er litt som din venninne. M er direkte ondskapsfull, falsk og fæl mot alle når hun er på sitt verste, og ikke veldig mye bedre på sitt beste. Hun har en depresjon og har tidligere gått på medisin og til psykolog for dette. A ble kjent med M da hun gikk på medisin, og syntes at hun var en kjempejente. Etter flere år på medisin følte M selv at hun ikke kunne være seg selv på medisin, og sluttet dermed med den. Fra å være livsglad, positiv, sympatisk og morsom gikk hun til å bli negativ, sur, heslig, frekk og uten evne til å sette seg inn i andres situasjoner. Det var først da M sluttet på medisinen at hun fortalte A om depresjonen.

Det første årene ble A ved hennes side, som en god venninne. Hun tok imot utrolig mye drit, støttet M på alle mulige måter, fungerte som hobbypsykolog og gjorde alt for henne - og ringte meg gråtende fordi M hadde såret henne. Etter hvert orket ikke A mer og sa at hun ikke kunne være venn med M så lenge hun ikke gikk på medisin. M sa at hun kommer aldri til å starte på medisin eller gå til psykolog igjen, og de kuttet kontakten ganske kjapt. M har forsøkt å ta den opp igjen, men samtalene som ofte starter med "jeg savner så veldig å ha deg som venn" går ofte over i "satan i helvete du er en forbanna drittkjerring som ikke forstår hvilken god venn jeg er!"

Det mennesket M "egentlig" er er et menneske A ikke kan holde ut med. Hun er utrolig lei seg for å ha mistet en av sine beste venninner, men så lenge M graver seg mer og mer ned i depresjonen, nekter å prate om det og samtidig støter alle som er glad i henne fra seg, så klarer hun ikke mer.

Det kan være at din venninne har noe som er galt, enten som noe eksternt i livet hennes, eller inni seg som en depresjon eller lignende. Har du snakket med henne om at hun er blitt sånn som hun er? Som O__o hadde jeg også blitt veldig trist dersom noen bare kuttet meg ut, framfor å faktisk prate med meg og forklare hvorfor de ikke ville være med meg mer.

Anonym poster: 67203dfb57b0c43273df24918a388fe6

[Gjest Allergikeren]

Jeg liker heller ikke helt den greia med å kutte kontakten sånn uten videre. Veldig bekvemt for den som melder seg ut, ikke alltid så greit for den som blir kuttet ut. Når hun er blitt så negativ til alt og alle, hvor lett er det da for henne å se selv at det er derfor alle kutter henne ut? Kanskje hun tvert imot trenger noen som "vekker" henne, og hjelper henne ut av den onde sirkelen?

[Wonders]

Jeg tenker du er i 20 årene... Disse årene skal brukes på finne ut hvem du er, hva du står for og hvem av vennene du vil ha med videre. Ikke alle løfter deg opp, noen trekker deg ned i kjelleren.

Om det er mye jobb og lite å få tilbake ville jeg etter god vurdering og lange samtaler med venninden gått videre uten.

Noen ting faser ut, ande blir bedre med årene.

Jeg har vært rask med å kutte ut og spart meg selv for haugevis av drama, men det var en periode rundt 25 år jeg ikke hadde masse venninder...

Nå er jeg snart 33 og har mange. Kollegaer og venninder + venner av venner... Av beste kvalitet. Ingen takk til de som skuffet meg tilbake i tid.

[Gjest Raggy]

Jeg liker heller ikke helt den greia med å kutte kontakten sånn uten videre. Veldig bekvemt for den som melder seg ut, ikke alltid så greit for den som blir kuttet ut. Når hun er blitt så negativ til alt og alle, hvor lett er det da for henne å se selv at det er derfor alle kutter henne ut? Kanskje hun tvert imot trenger noen som "vekker" henne, og hjelper henne ut av den onde sirkelen?

Jo men det er jo det jeg tenker akkurat nå, men synes det er vanskelig og lagde denne tråden for å lufte synspunkter og evt strategier.

Jeg har sagt fra tidligere at jeg ikke orker all den aggresiviteten så hun vet nok innerst inne hvorfor jeg har vært stille en stund. Men jeg vil jo ikke bare sitte stille i en evighet når jeg veit at en vennine ikke har det ok..

[Gjest Raggy]

Jeg tenker du er i 20 årene... Disse årene skal brukes på finne ut hvem du er, hva du står for og hvem av vennene du vil ha med videre. Ikke alle løfter deg opp, noen trekker deg ned i kjelleren.

Om det er mye jobb og lite å få tilbake ville jeg etter god vurdering og lange samtaler med venninden gått videre uten.

Noen ting faser ut, ande blir bedre med årene.

Jeg har vært rask med å kutte ut og spart meg selv for haugevis av drama, men det var en periode rundt 25 år jeg ikke hadde masse venninder...

Nå er jeg snart 33 og har mange. Kollegaer og venninder + venner av venner... Av beste kvalitet. Ingen takk til de som skuffet meg tilbake i tid.

Nope hehe jeg er nok eldre enn deg jeg har også tenkt at jeg er for voksen til sånt men så har samvittigheten slått inn... Men det er som du sier masse drama og det har jeg virkelig vokst fra og blitt ferdig med for lengst for min egen del, derfor har jeg resignert i denne situasjonen.

[Wonders]

Nope hehe jeg er nok eldre enn deg jeg har også tenkt at jeg er for voksen til sånt men så har samvittigheten slått inn... Men det er som du sier masse drama og det har jeg virkelig vokst fra og blitt ferdig med for lengst for min egen del, derfor har jeg resignert i denne situasjonen.

Jeg er snart 33 og har kuttet ut slike venner etter å gitt klar beskjed om hva jeg forventer. Om venninden ikke klarer å oppføre seg... så har hun valgt det selv. Jeg er kynisk sånn sett.

Kjære vene da, man skal ikke bruke sine venner som autovern. Bruk dem som støttepunkter.

Lykke til med avgjørelsen

Endret 22. mars 2013 av Wonders

[Gjest Hjordis]

Jeg tviler på at hun vil se på det at hun blir ignorert som et hint at hun bør forandre seg. Tror heller at det vill bli fuel to the fire om hvordan hun ser verden.

Å innse at det er en selv som trenger å forandre måten man tenker om seg selv og andre er en lang og hard prosess.

Om du tar en rolig og ikke anklagende prat kan det henne at du kan nå inn men forvent ikke mirakler. Det kan ta tid og kan godt tenkes at du får stempel som en av de som går mot henne for ubestemt tid.

Man må ville forandre seg selv. Og det er ikke lett... skal stoppe hobby psykolog nå. Men kjenner meg igjen litt i henne du beskriver.

[Gjest Raggy]

Jeg tviler på at hun vil se på det at hun blir ignorert som et hint at hun bør forandre seg. Tror heller at det vill bli fuel to the fire om hvordan hun ser verden.

Å innse at det er en selv som trenger å forandre måten man tenker om seg selv og andre er en lang og hard prosess.

Om du tar en rolig og ikke anklagende prat kan det henne at du kan nå inn men forvent ikke mirakler. Det kan ta tid og kan godt tenkes at du får stempel som en av de som går mot henne for ubestemt tid.

Man må ville forandre seg selv. Og det er ikke lett... skal stoppe hobby psykolog nå. Men kjenner meg igjen litt i henne du beskriver.

Noen ganger så kommer jeg til å tanke på gamle, sure bittre damer, gråhårede kjærringer som kjefter på alt og alle. De må jo på sett og vis ha levd et liv der bitterheten har rådet siden de aldri kom seg ut av det. Kanskje det er sånn for noen at de ikke kommer til å se lengre??

Spørsmålet er om jeg skal være den som prøver å gjøre noe å risikere å bli gjenstand for en strid eller om jeg bare skal la tiden gå å se hva som skjer. Det er trist å observere at et menneske har det sånn men på en annen side så er hun jo voksen og må forholde seg til de sosiale koder som gjelder for de fleste av oss.

Kan jeg spørre om hva det var som gjorde at du klarte å snu det hele?

[AnonymBruker]

Jeg var venninna di,sint, kjeftet, rakket ned på alle, hadde stress og nerveproblemer.

Min bestevenninne, signe henne.... Snudde meg aldri ryggen, hun tok tak i meg og spurte "hva i helvete er galt, du kjefter, du rakker ned på alt, du er kritiserende, ekkel, du er dømmende og fremfor alt er du sint og sur, HVA HAR SKJEDD!!"

Og når hun så meg i øynene og spurte så direkte, kjente jeg at klumpen med nerver, stress, lavt selvbilde, raseri, depresjon, hadde gjort meg til noen jeg ikke var.

Min bestevenninne tvang meg til å ta tak i det før det utviklet seg for mye, hun tok tak i nakken min og sa nå er det nok. Jeg oppsøkte terapi, fordi hun overbeviste meg at jeg ikke ønsket å være slik, og jeg savnet mitt gamle jeg.

I dag er jeg meg selv, og jeg elsker henne for måten hun IKKE snudde meg ryggen på når jeg var som jævligst, men heller var der som mest.

Anonym poster: bc5a34bbded76cc6119f78b68b680c0c