Hvordan var dine foreldres forhold og hvordan har det preget deg?

[juni]

Inspirert av de som vurderer å holde sammen for barnas skyld, selv om de ikke har mer kjærlighet til hverandre. Barn må jo merke det?

Jeg lurer på hva dette har å si for barna når de blir voksne.

Jeg var heldig og hadde foreldre som viste at de var glade i hverandre, kanskje er det derfor jeg er i et langt lykkelig forhold selv, fordi de var fine forbilder og viste meg hvordan et sunt forhold skal være? Eller er det tilfeldig og ren flaks?

Kunne jeg vært helt annerledes hvis jeg vokste opp i et annet hjem? Det kunne jeg selvsagt, men rent forholdsmessig, mener jeg nå.

[Gjest Gjest]

Inspirert av de som vurderer å holde sammen for barnas skyld, selv om de ikke har mer kjærlighet til hverandre. Barn må jo merke det?

Jeg lurer på hva dette har å si for barna når de blir voksne.

Jeg var heldig og hadde foreldre som viste at de var glade i hverandre, kanskje er det derfor jeg er i et langt lykkelig forhold selv, fordi de var fine forbilder og viste meg hvordan et sunt forhold skal være? Eller er det tilfeldig og ren flaks?

Kunne jeg vært helt annerledes hvis jeg vokste opp i et annet hjem? Det kunne jeg selvsagt, men rent forholdsmessig, mener jeg nå.

Mine foreldre hadde sine problemer, og det var tider jeg trodde det skulle bli slutt. Det var faktisk slutt også, i ett års tid, selv om min far egentlig skulle reise vekk ett år for å arbeide der. Vi forsto alle at dette var en beslutning som ble tatt av dem fordi de kranget så mye, og at de trengte pusterom, og ikke hadde noe med karrieren hans å gjøre. Etter dette året kom de sammen igjen, og det var lykkelige dager men det var jammen mange ulykkelige dager også.

Nå har de vært gift i 40 år, og de har aldri vært lykkeligere. De har nærmet seghverandre og blitt så søte sammen. Min far som lot min mor ta for mye av ansvaret hjemme, som resulterte i at hun var veldig sliten, og ergo sint og sur, har forandret seg voldsomt. Han tar vare på henne, og forstår henne på en helt annen måte. Min mor har blitt mye blidere, og ja...De har det så bra sammen. Det er godt å se. Det var alltid kjærlighet mellom dem, men 4 barn og to krevende jobber gjorde sitt.

Deres holdninger til å utstå prøvelser tror jeg på en måte har vært negativt. På en annen måte tror jeg at deres ansvarlighet og forhold i dag er ett forbilde. Jeg tenker at de nok var dum som ikke prøvde å være mer lykkelig i de første 20 årene. De mer bet tennene sammen, og holdt ut hveranderes dumheter. Jeg vet ikke...Jeg er bare glad de er lykkelig nå.

[AnonymBruker]

Under oppveksten min, så har jeg stort sett gode minner med mine foreldre. Men noen ganger var det så ille mellom dem at jeg tigget dem om å skille seg, det varte i et par år. Og jeg var møkkalei, det var så klamt å være hjemme at jeg ikke kunne vente med å flytte ut. Nå et par år etter, etter at alle ungene har fløyet ut av redet har de det faktisk ganske bra. Og det er tydelig.

Og jeg er lykkelig for dem, selvfølgelig har de sine perioder en gang i blant men nå skjer det høyst en gang i året. Og jeg tror virkelig de elsker hverandre.

Hvordan det har påvirket meg? Jeg må ærlig si at tidlig så ville jeg ikke gifte meg fordi jeg så for meg at det er slik det kom til å bli. Nå som voksen så vet jeg selvfølgelig at det ikke er sånn for alle. Men jeg er generelt skeptisk mot ekteskap.

Anonym poster: a161feb5b5ad55a5e2f41d9ff1900a52

[Steinar40]

Jeg tror ikke at det hadde falt inn mine foreldre å gå i fra hverandre.

Kan aldri tenke meg at alt fungerte perfekt hele tiden men noen er en del mer realistiske enn andre.

Mine foreldres forhold ga meg vel en trygghet sånn sett vil jeg anta.

Men ellers har ikke deres forhold påvirket meg i noen spesiell retning som jeg kan se.

Jeg er nok en individualist deluxe hehe

[AnonymBruker]

Foreldrene mine holdt sammen på grunn av meg. Begge hadde sine problemer og alkohol var en av de større problemene som påvirket min oppvekst.

Min mor var/er konstant sint og agressiv i måte hun snakker til min far og det blir bare værre i fylla. Hun behandler han virkelig ikke pent. Pappa er en tøffel edru og sier imot mamma i fylla.

Mange fine helger, ferier og høytider med kun krangling og kjeffting.

Ba min far skille seg fra henne når jeg var 14,16 og 18. Har også bedt han gjøre det etter fylte 25, men han vil ikke. Er blitt så vant til å ha henne i livet sitt og vet ikke hva han ville gjort uten henne...

Dette har påvirket meg slik at jeg drikker meg aldri full og jeg har hatt min del av usunne forhold hvor jeg har møtt menn som har personlighet som min mor.

Er totalt i mot ekteskap og helvette kommer til å fryse til is før noen får meg til å gifte meg.

Har jobbet aktivt med meg selv og min passiv agressive oppførsel (måtte jo bli en blanding av tøffel og kjeftsmelle med de to foreldrene). Har lært meg å snakke om ting før jeg eksploderer, men ikke takket være de.

Har nå funnet en mann som ønsker å snakke om ting og gir uttrykk for å være åpen og ærlig om det meste og jeg håper at nå når jeg er 30 endelig kan oppleve en sunt og stabilt forhold for første gang.

Anonym poster: da7fcea69b64792613c5bfc617b17260

[juni]

Uff, ikke greit å vokse opp med alkohol!

En god venninne av meg og søsterer vokste opp i et (vanlig) skilsmissehjem, min venninne var 7 og søsteren 11. De er veldig forskjellige nå, den yngste vil ha den kjernefamilien hun savnet som barn, er supertrofast for alltid og lever for familien. Den eldste har vært gift to ganger, vært utro begge gangene og hatt et haaav av elskere, nå også myyyye yngre. Hun klarer ikke ha et langvarig forhold uten å kjede seg.

Lurer på om det bare er den yngste som er påvirket av skilsmissen eller om de var sårbare på hver sin måte.

[AnonymBruker]

Uff, ikke greit å vokse opp med alkohol!

En god venninne av meg og søsterer vokste opp i et (vanlig) skilsmissehjem, min venninne var 7 og søsteren 11. De er veldig forskjellige nå, den yngste vil ha den kjernefamilien hun savnet som barn, er supertrofast for alltid og lever for familien. Den eldste har vært gift to ganger, vært utro begge gangene og hatt et haaav av elskere, nå også myyyye yngre. Hun klarer ikke ha et langvarig forhold uten å kjede seg.

Lurer på om det bare er den yngste som er påvirket av skilsmissen eller om de var sårbare på hver sin måte.

Det er tydelig at begge er påvirket av skillsmissen, men at begge takler problemene sine på hver sin måte. Inge sørger likt, vet du

Anonym poster: 53162778d291e2b512089c892b7282a0

[AnonymBruker]

De er skilt. Det er nok ikke en direkte årsak, men jeg har ingen tro på at kjærlighet varer.

Anonym poster: 0087ef6a38bc5644273f0e0ff111d77d

[Steinar40]

Uff, ikke greit å vokse opp med alkohol!

En god venninne av meg og søsterer vokste opp i et (vanlig) skilsmissehjem, min venninne var 7 og søsteren 11. De er veldig forskjellige nå, den yngste vil ha den kjernefamilien hun savnet som barn, er supertrofast for alltid og lever for familien. Den eldste har vært gift to ganger, vært utro begge gangene og hatt et haaav av elskere, nå også myyyye yngre. Hun klarer ikke ha et langvarig forhold uten å kjede seg.

Lurer på om det bare er den yngste som er påvirket av skilsmissen eller om de var sårbare på hver sin måte.

De er først og fremst veldig ulike personligheter. Tviler på at foreldrenes skilsmisse var noen avgjørende faktor.

[Eiil]

ONS, så vet ikke helt?

[louise1]

De ble skilt pga utroskap. Jeg og søstra mi flytta laangt vekk med mamma. Har ikke påvirka meg noe særlig egentlig. Har et godt forhold til både far og mor, så.

[Wonders]

Perfekt til de mistet min lillesøster som var nyfødt. Den måten de taklet det på ble avgjørende for fremtiden mellom dem. Selv om vi fikk en ny lillesøster to år etter gikk det ikke fint. Skiltes 4 år etterpå.

De skal ha for at de aldri har kranglet foran oss barna, eller ufine som å bruke oss ungene.

Den dag i dag er de to venner.

Endret 22. mars 2013 av Wonders

[Gjest uAnonymbruker]

Vi har ingen skilsmisser i vår slekt (bortsett fra den sprø onkelen min som gifter seg og skiller seg fra den samme dama konstant) så jeg burde vel ha et godt utgangspunkt. Jeg er ihvertfall ingen kranglete, urimelig og kjip kjæreste så noe smart har jeg nok tatt med meg.

[Gjest Rosemor]

"Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe" sies det i et gammelt ordspråk, noe som beskriver hvordan mine foreldres forhold har preget meg.

Jeg ønsker ikke å gå i detaljer om deres forhold, men jeg lærte veldig mye om hvordan et samliv ikke skal være, noe jeg har prøvd å ta med meg inn i mitt forhold.

[AnonymBruker]

Ikke så bra, de skilte seg da jeg var 17 år gammel. Er såpass preget av dette at jeg i voksenlivet har veldig vanskelig for å knytte meg til noen siden jeg er redd for at det skal gå til helvete. Det ironiske er jo at noe som sikkert kunne vart livet ut havarerer grunnet frykten for at det nettopp ikke skal gjøre det...

Har gått til psykolog for å få bukt med disse tankene men det sitter for dypt til at det hjelper noe særlig.

Anonym poster: dfc5c6f91a4ec5a6cde7fd5f47c2a1dd

[Gjest naiv super]

Tenkte en stund på spørsmålet til TS og det har påvirket meg endel kom jeg frem til.

Min mor og far har vært gift i 40 år og er det fremdeles. Og de har alltid hatt det bra sammen og gitt meg og mine søsken et harmonisk barndomshjem.

Det ga meg en illusjon av hvordan et parforhold "skulle være". Og den ballasten tok jeg med meg inn i samboerforholdet.

Kort fortalt var jeg utrolig naiv og tanken på at min samboer skulle være utro enset meg ikke engang, på samme måte som jeg var i forhold og tanken på utroskap mot henne ALDRI falt meg inn.

Sjokket over at hun var utro var større en jeg trodde var mulig. Etter denne episoden brukte jeg mye tid på å lese om utroskap (hvorfor, hvordan, hvem, følelser rundt osv).

At dette kunne ramme meg som forgudet samboer, ikke ruser meg, ikke slår, ikke psyko, ikke grådig/gjerrig etc. At jeg skulle fortjene noe slikt kunne jeg ikke fatte. Det skjedde "alle" andre men ikke meg. Og min naive idiot regnet med at det var menn som var utro, typisk horekunde type menn.

Man kan vel si at jeg vokste opp i en beskyttet, trygg men desverre naiv boble.

Men man er bare naiv en gang...

[AnonymBruker]

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 13 og min bror 11. De var da bittere uvenner og begge syntes det var den andre parts oppgave å ta vare på meg og broren min og påse at vi hadde det vi trengte. Utifra prinsipp nektet de å passe på at jeg og broren min hadde det vi trengte av mat, klær, skolemateriell osv.

Far fløy rundt meg damer 10-15 år yngere enn ham og var sjeldent hjemme. Hos mor ble vi fortalt at "Dette er ikke noe hotel!" og sendt på dør. Vi pantet flasker for å kjøpe mat, snek på t-bane/buss/tog for å komme til skolen, manglet skolebøker og tapet sammen klærne vår med lerrettape. Når vi flyttet til nytt hus var det ikke rom for meg og broren min så vi bodde i et uisolert skjul på tomta.

Både jeg og broren min er sterkt preget av oppveksten vår i tenårene og ingen av oss har helt klart å slippe unna det kaoset som preget vår ungdomstid.

Faren vår har giftet seg på nytt og har nå en ny familie med barn en generasjon yngere enn min bror og meg. Våre yngere søsken hatt alt på stell hele oppveksten og de er nå en svært sammensveiset familie som gjør alt isammen og har stor glede av hverandre. Jeg og broren min føler oss som fremmede når vi er på besøk hos dem.

Jeg er veldig glad på mine søskens veiene men det er fryktelig vondt å være vitne til med tanke på hvor ødelagt og ensom jeg føler meg etter den oppveksten mine foreldre gav meg.

Anonym poster: 9719424fce5484f072c2e6474df03647

[Gjest Gjest]

er skillsmissebarn. de skilte seg da jeg var seks. har aldri lidd pga det. de samarbeida bra om oss og pappavar ofte på besøk og fant på ting med oss unger og mamma. vi feira også jul sammen og gjør det enda

[Steinar40]

Foreldrene mine skilte seg da jeg var 13 og min bror 11. De var da bittere uvenner og begge syntes det var den andre parts oppgave å ta vare på meg og broren min og påse at vi hadde det vi trengte. Utifra prinsipp nektet de å passe på at jeg og broren min hadde det vi trengte av mat, klær, skolemateriell osv.

Far fløy rundt meg damer 10-15 år yngere enn ham og var sjeldent hjemme. Hos mor ble vi fortalt at "Dette er ikke noe hotel!" og sendt på dør. Vi pantet flasker for å kjøpe mat, snek på t-bane/buss/tog for å komme til skolen, manglet skolebøker og tapet sammen klærne vår med lerrettape. Når vi flyttet til nytt hus var det ikke rom for meg og broren min så vi bodde i et uisolert skjul på tomta.

Både jeg og broren min er sterkt preget av oppveksten vår i tenårene og ingen av oss har helt klart å slippe unna det kaoset som preget vår ungdomstid.

Faren vår har giftet seg på nytt og har nå en ny familie med barn en generasjon yngere enn min bror og meg. Våre yngere søsken hatt alt på stell hele oppveksten og de er nå en svært sammensveiset familie som gjør alt isammen og har stor glede av hverandre. Jeg og broren min føler oss som fremmede når vi er på besøk hos dem.

Jeg er veldig glad på mine søskens veiene men det er fryktelig vondt å være vitne til med tanke på hvor ødelagt og ensom jeg føler meg etter den oppveksten mine foreldre gav meg.

Anonym poster: 9719424fce5484f072c2e6474df03647

Det tragiske er når barna havner i foreldrenes kryssild, ja.

Spesielt når ingen av foreldrene var modne nok til å skulle hatt barn.

Hvor var barnevernet hen i dette tilfellet?

Endret 22. mars 2013 av Steinar40

[AnonymBruker]

Mine foreldre elsker hverandre og har elsket hverandre i 28-29 år (møtte hverandre når de var unge).

Jeg selv var så uheldig å bli sammen med en som ikke elsket meg like høy som han sa at han gjorde.. Etter et par brudd ville jeg rett og slett ikke være med på leken lenger, 3 ganger var min maksgrense og ville ikke ta han tilbake igjen.

Jeg drømte om å bli gammel med min eks, og jeg elsket han mer enn hva ord kan beskrive. Men 3 brudd tar knekken på en god del følelser om man vil det eller ikke.

Tårene rant ikke når siste brudd ble et faktum, og når han ville prøve igjen gjorde det ikke vondt å si NEI.

Så jeg trodde faktisk at dette kunne vare livet ut og jeg føler jeg har gode rollemodeller.

Shit happens to the best of us sometimes!

Anonym poster: d0cc8484429fddacd3e48de2346ed342