Sett tidligere mobbeoffer. Si unnskyld?

[AnonymBruker]

På ungdomsskolen var jeg en drittsekk, jeg var populær og dessverre mobbet jeg også noen folk. Allerede på videregående (selv om det til og med var for sent) innså jeg at jeg ikke kunne oppføre meg sånn lengre. Jeg kuttet sakte men sikkert ut de gamle vennene mine og i tredje klasse hadde jeg fått en ny vennegjeng. Jeg angrer på det jeg gjorde og sa på ungdomsskolen og skulle ønske jeg kunne ta det tilbake. Jeg har lenge tenkt på at jeg bør si unnskyld til de det gikk hardest utover (to gutter og ei jente). Han ene møtte jeg på en fest etter jeg hadde begynt på universitetet. Jeg pratet med han og unnskyldte meg for det jeg hadde gjort mot han. Nå har jeg også sett hun jenta rundt på campus et par ganger, men hun har alltid vært med en vennegjeng. Burde jeg gå bort til henne da og spørre henne om jeg kan få prate litt med henne? Unnskylde meg foran vennene hennes (det er ikke sikkert de vet at hun ble mobbet) eller bare vente til jeg ser henne engang hun er alene?

Anonym poster: 0ec63f4c1a99d9e080bb755673997a4f

[Gjest BettyBoop]

Vent til du ser henne alene. Ikke sikkert hun vil at vennene skal vite at hun ble mobba før.

[AnonymBruker]

Vil bare gi deg creds for at du gjør dette her. Syns det er en veldig voksen og ansvarlig ting og de færreste gidder nok å gjøre det. Jeg ble selv mobbet og plaget av en feit idiot i 10 år på skolen, og han kjører den dag i dag rundt i traktor på bygda og mobber og trakkasserer folk fremdeles. Nå nylig var han ansvarlig for at en mann tok sitt eget liv så, ja... All ære til deg:)

Anonym poster: 991cf57adfa0d2983ee803471e1a6c8c

[fruBeist]

Ta det på tomannshånd. Flott at du vil si unnskyld.

[Pria]

Nå nylig var han ansvarlig for at en mann tok sitt eget liv så, ja... All ære til deg:)

Anonym poster: 991cf57adfa0d2983ee803471e1a6c8c

Hvis det er sant, hvorfor er han ikke anmeldt?

[ainna]

Hvis det er sant, hvorfor er han ikke anmeldt?

Det var nå også et spørsmål.... hvis han har mobbet noen så den tok livet sitt, så betyr det vel nettopp det at personen ikke var i stand til å anmelde, men i stedet tok sitt eget liv....

iq

[ainna]

På ungdomsskolen var jeg en drittsekk, jeg var populær og dessverre mobbet jeg også noen folk. Allerede på videregående (selv om det til og med var for sent) innså jeg at jeg ikke kunne oppføre meg sånn lengre. Jeg kuttet sakte men sikkert ut de gamle vennene mine og i tredje klasse hadde jeg fått en ny vennegjeng. Jeg angrer på det jeg gjorde og sa på ungdomsskolen og skulle ønske jeg kunne ta det tilbake. Jeg har lenge tenkt på at jeg bør si unnskyld til de det gikk hardest utover (to gutter og ei jente). Han ene møtte jeg på en fest etter jeg hadde begynt på universitetet. Jeg pratet med han og unnskyldte meg for det jeg hadde gjort mot han. Nå har jeg også sett hun jenta rundt på campus et par ganger, men hun har alltid vært med en vennegjeng. Burde jeg gå bort til henne da og spørre henne om jeg kan få prate litt med henne? Unnskylde meg foran vennene hennes (det er ikke sikkert de vet at hun ble mobbet) eller bare vente til jeg ser henne engang hun er alene?

Anonym poster: 0ec63f4c1a99d9e080bb755673997a4f

Flott! Si gjerne unskyld, og at du forstår at det du har gjort har gjort henne vondt..., og si det gjerne på tomannshånd.

[AnonymBruker]

Hvis det er sant, hvorfor er han ikke anmeldt?

Jo det skal jeg si deg. Fordi sånn er livet på bygda. Politiet så bare et selvmord, en mann som frivillig valgte å ende sitt liv, men gadd ikke/hadde ikke ressurser til å gå dypere inn i saken.

Anonym poster: 991cf57adfa0d2983ee803471e1a6c8c

[Cristella]

Åh, jeg ble skikkelig glad nå! Så bra at du har innsett dette! Det betyr så innmari mye for et mobbeoffer å bli beklaget til. Etter ti år på skolen som det største mobbeofferet har bare en person kommet og sagt unnskyld til meg. Dog var dette også han som var verst. Det gjør virkelig noe med deg. Så som det har blitt sagt over her; all ære til deg!

Ta det på tomannshånd du. Evt. spørs om du kan få et par ord med henne! Lykke til!

[Gjest Eurodice]

På ungdomsskolen var jeg en drittsekk, jeg var populær og dessverre mobbet jeg også noen folk. Allerede på videregående (selv om det til og med var for sent) innså jeg at jeg ikke kunne oppføre meg sånn lengre. Jeg kuttet sakte men sikkert ut de gamle vennene mine og i tredje klasse hadde jeg fått en ny vennegjeng. Jeg angrer på det jeg gjorde og sa på ungdomsskolen og skulle ønske jeg kunne ta det tilbake. Jeg har lenge tenkt på at jeg bør si unnskyld til de det gikk hardest utover (to gutter og ei jente). Han ene møtte jeg på en fest etter jeg hadde begynt på universitetet. Jeg pratet med han og unnskyldte meg for det jeg hadde gjort mot han. Nå har jeg også sett hun jenta rundt på campus et par ganger, men hun har alltid vært med en vennegjeng. Burde jeg gå bort til henne da og spørre henne om jeg kan få prate litt med henne? Unnskylde meg foran vennene hennes (det er ikke sikkert de vet at hun ble mobbet) eller bare vente til jeg ser henne engang hun er alene?

Anonym poster: 0ec63f4c1a99d9e080bb755673997a4f

Det er flott at du har innsett hvor stygt du har oppført deg og vil be om unnskyldning for dette, men du må ha i bakhodet at du kanskje ikke blir tilgitt. Det kommer an på hvor mye dette har gått inn på og ødelagt for denne jenta. Det er ikke så lettvint som at du bare kan komme mange år etter og tro at når du sier unnskyld, kommer alt til å være bra.

[dobri123]

Dette var kjempe fint gjort av det. Flott at du står opp og beklager for hva du har gjort. Syntes du skal si det når dere er alene, det er nok det Beste. All respekt til deg!

[AnonymBruker]

Det er flott at du har innsett hvor stygt du har oppført deg og vil be om unnskyldning for dette, men du må ha i bakhodet at du kanskje ikke blir tilgitt. Det kommer an på hvor mye dette har gått inn på og ødelagt for denne jenta. Det er ikke så lettvint som at du bare kan komme mange år etter og tro at når du sier unnskyld, kommer alt til å være bra.

Helt enig. Selv om det nå er rundt 15 år siden vet jeg ikke om jeg hadde klart å tilgi. Men jeg hadde satt pris på å få høre at hun har skjønt hva hun gjorde.

Anonym poster: 397a587e10ba5cbf31efe4af0021cda1

[Gjest Adriane]

Jeg ble selv mobbet i årevis som barn. For noen år tilbake tok en av mobberne kontakt med meg via Facebook og unnskyldte seg. Det er vanskelig å forklare hvor mye det betydde for meg. Det betydde mye at vedkommende hadde innsett hvor galt det var det som ble gjort den gangen, og hvor viktig det var å si unnskyld, selv langt over 20 år senere. Men det betydde minst like mye for meg at noen fra den tiden anerkjente det faktum at jeg faktisk ble mobbet. At det ikke er jeg som har husket feil, eller overdrevet i mitt eget hode. Jeg ble virkelig mobbet. Hvor merkelig det enn kan høres ut, var det en slags lettelse å få den "bekreftelsen", eller "anerkjennelsen" om du vil.

Vedkommende fortalte at det var VG's fokus på mobbing på det tidspunktet som gjorde at h*n følte det var på tide å manne seg opp og si unnskyld, selv om tanken hadde vært der mange ganger tidligere. H*n innrømte også at h*n antakelig aldri ville gjort det, om det ikke var for den artikkelserien. Veldig ærlig, og veldig ydmyk var vedkommende.

Jeg husker ikke helt hvordan jeg svarte, men jeg tror jeg svarte at jeg "godtok" unnskyldningen, og at barn ikke alltid vet hvor store konsekvenser mobbing kan få. Men jeg fortalte også om hvilke problemer jeg sliter med den dag i dag, hvor preget jeg faktisk er, etter de årene jeg var et yndet mobbeoffer. Jeg fortalte ikke det for å gi dårlig samvittighet, noe jeg også understreket, men for at h*n skulle forstå ringvirkningene av mobbing. Vi er i dag fremdeles Facebookvenner, men det holder med det. Jeg føler ikke noe behov for å møte vedkommende, eller utvikle noen form for vennskap. Til det er sårene for dype. Men høflig "passiar" på Facebook er greit nok. H*n er også et menneske, som angrer dypt på handlingene sine som barn, og som sånn sett på sin måte også er merket for livet.

Nå ble dette mye lenger enn jeg tenkte. Men jeg lar det nå stå. Jeg syns du er modig som har bedt om unnskyldning en gang tidligere, og nå ønsker å be om unnskyldning til denne jenta. Jeg støtter de som sier at du bør snakke med henne alene. Samtidig må du være forberedt på at hun kanskje vil forsøke å unngå nettopp å havne på tomannshånd med deg. Hun husker nok deg minst like godt som du husker henne, for å si det sånn. Og hvis vedkommende som kontaktet meg på Face heller hadde forsøkt å kontakte meg personlig, ansikt til ansikt, så er jeg ikke sikker på om jeg hadde taklet det. Det er en stor sjanse for at jeg ville snudd og gått/løpt en annen vei. Så, alternativt kan du gi henne en lapp/et lite brev, der du skriver at du gjerne vil snakke med henne, fordi du ønsker å unnskylde deg for mobbingen. Så kan hun velge om hun ønsker å snakke med deg eller ikke. Kan være at det er mer riktig fremgangsmåte her.

Ønsker deg uansett lykke til, og respekt fra meg for å være modig nok til å innrømme det du har gjort, og be de utsatte om unnskyldning.

[AnonymBruker]

morshjertet mitt.... sukk... det gråter for barnet mitt... Det er ingen tegn til erkjennelse av noe slag hos de som har mobbet jenta mi. Det er så grusomt, de er så grusome både barna og foreldrene deres oppfører seg helt hjerterått.

Det er veldig bra med en sånn forsoning. Lykke til med unskyldningen, håper du gjennomfører dette.

Anonym poster: cd878fd7c663f170749141a69b66e29b

[Gjest :)]

Gjør det, er helt fantastisk om du tørr!

Jeg ble mobbet i fire år hver dag på vei hjem fra skolen, og først mobberen sa beklager mange år senere. Jeg ble litt redd for å snakke med personen, men gjorde det. Han ba om unnskyldning og det rørte meg! Jeg visste at jeg hadde "vunnet" og at mobberen ga seg. Gjør det! Det vil nok bli en lettelse for både deg og offeret!