hvordan er livet som aleneforeldre? ...

[AnonymBruker]

Eg lurer på det fordi at jeg er i ferd med å gjøre det slutt med samboer og barnefar.

Så jegbare lurer på om noen kan fortelle meg hva jeg har i vente?

Både rent praktisk og økonomisk og følelsesmessig.

Jeg er forberedt på det verste.

Anonym poster: 9747fbefe4ad539db7f1c112e7798341

[AnonymBruker]

Det er mange tråder om temaet fra før også. Kjekt å lese der. Går utifra relativt små barn her. (?)

Største sorger:

Barna vil for all tid være fra et brutt hjem. risikerer uheldige erfaringer med ste-ditt og datt.

Ingen å dele gleden over barna med på samme måte som med Pappaen. Stor risiko for konflikter.

Gleder:

Frihet fra par-konflikter. Disponerer tid og penger fritt. Lettere å ha et selvstendig voksenliv.slipper forventninger som ikke bli innfridd.

Anonym poster: 39aa3208538eb311ded07bb00588e545

[AnonymBruker]

Jobber du fullt og har en grei inntekt?

Det er ofte der det kan bli vanskelig for kvinner som er på vei ut av forhold. Hvis du har en trygg og stabil jobb der du trives, og tjener nok til å forsørge deg og barna, så blir ting veldig mye lettere.

Den første fasen er uansett tøff, selge felles bolig, kjøpe nytt, kanskje det blir krangel rundt samvær og detaljer rundt barna. Forbered deg på litt rough sailing, men for de aller fleste går det seg til etterhvert, selv om man må svelge en kamel eller ti.

Negativt: fullt og helt ansvar alene når barna er hos deg. Trangere økonomi. Mulige krangler med eks om alt mulig rart, hvis det ligger an til det (skilsmisser er jo veldig forskjellige, noen går greit, andre fører til mye konflikt)

Positivt: fullt og helt fri når barna er hos pappa (som aleneforelder, særlig hvis dere deler relativt likt på tiden, har du faktisk mer fritid enn du har nå). Ingen krangling og voksenkonflikter som ødelegger tiden med barna. Hvis parforholdet har hanglet og vært veldig dårlig, så får du antagelig mer overskudd og blir mer tilfreds.

Lykke til i alle fall. Og når det er tøft, så tenk på at det meste går over når du bare gir det litt tid!

Anonym poster: e554d445812564f9cae795aca2de7a18

[Sign]

Det kommer vel litt an på grunnene til at du skal forlate han, både rent følelsesmessig og annet. Hvordan man samarbeider etter et samlivsbrudd har mye å si for hvordan man har det. Du sier ikke noe om antall barn, alderen på dem, hvilken økonomisk situasjon du er i (jobb/student/hjemmeværende), etc slik at det er vanskelig å komme med noen konkrete råd. Men jeg kan si litt ut fra mitt ståsted hvordan jeg har hatt det og hvilke utfordringer jeg har hatt.

Økonomisk

Her avhenger det av om du jobber eller ikke, alderen på barnet/barna, hvilken fordeling dere skal ha når det gjelder samvær. Jeg har ingen anelse om hvilke type støtteordninger som er aktuell, men det finner du på NAV eller på utallige tråder her på KG. Vi valgte å selge huset vårt, vi gjorde opp alt økonomisk ifm eiendeler etc slik at jeg var i stand til å kjøpe meg et hus. Rent økonomisk har jeg inntekt fra jobb, barnetrygd for et barn mer enn jeg har + skatteklasse II. That's it. Ikke noen stønader, ikke noe bidrag. Går helt fint.

Følelsesmessig

Kommer helt an på hvorfor du skal forlate han. Hvis det ikke er på grunn av f.eks vold eller noe slikt vil jeg tro at du vil føle en form for sorg selv om du er over han følelsesmessig. Aner ikke hvor lenge dere har vært sammen, men man planlegger jo en framtid sammen, en framtid som ikke ble slik man trodde. Kanskje mister du kontakten med hans familie, venner?

For min det hadde jeg det tungt på dette området. Min x var utro, ble fersket, lovet bot & bedring, men fortsatte forholdet til elskerinnen. Det førte til et utrolig vondt og opprivende brudd som gjorde at samarbeidsklimaet ikke var det beste i begynnelsen. Alle framtidsplanene lå brått i grus, nesten over natten mistet jeg den framtiden jeg trodde var min. Det var vondt, sinnsykt vondt. Og jeg brukte mye tid på å bearbeide sorgen, sinnet og det som var i ferd med å bli bitterhet. Selv når jeg var over "kjærlighetssorgen" om jeg kan si det slik, var det vondt. Jeg savnet familien hans, jeg savnet å være en familie, jeg savnet ungene noe voldsomt de dagene de var hos faren. Tanken på at en annen person hadde tatt "min" plass hos mine tidligere svigerfamilie var nesten uutholdelig, husker at første påsken etter bruddet var ungene hos faren og jeg visste de var på familiehytta til foreldrene hans sammen med hans søsken og deres familier. Normalt skulle jeg vært der, nå satt jeg å tenkte på at han hadde med en annen, at en annen var med på skirennet, på letingen etter påskeegg... Den påsken tilbrakte jeg hjemme, for det meste oppløst i tårer. Kort sagt var det en vondt tid.

Men det går over, det tar bare tid. I dag har jeg det veldig bra, faktisk bedre enn jeg hadde det da vi bodde sammen.

Praktisk

På en måte var det en lettelse å bli alene når det gjaldt det praktiske. Min x og jeg hadde totalt ulike syn på f.eks roting/rydding, planlegging, økonomi etc. Etter jeg ble alene var det en lettelse å kunne styre økonomien helt selv, å ha et ryddig og organisert hus hvor jeg til enhver tid vet hvor ting er, jeg slipper å få overraskelser på verken det ene eller det andre.

Det jeg synes er tungt er å være alene voksen i forhold til ungene de ganger det er konflikter og diskusjoner. Det å ikke å ha en partner å lene seg til, å ikke kunne få avlastning er tungt. Det å måtte ta kampene alene, stå alene når det stormer som verst er utrolig ensomt. Det krever utholdenhet, det krevet at man teller til 10 inni seg utallige ganger og at man ikke gir seg, at man er konsekvent. Også når det skjer hyggelige ting er det noen ganger litt ensomt å ikke ha noen å dele det med.

En annen ting jeg noen ganger har syntes har vært tungt er å bevare "hverdagen" med ungene. Lysten til å kose litt ekstra, til å ikke ta alle kampene siden jeg ikke har alle dagene med dem har absolutt vært til stede. Her har jeg forsøkt å ha i tankene at ungene trenger struktur, forutsigbarhet og at hver dag kan ikke være en fest. Likevel hender det jeg unnlater å ta fighter dagen før de skal til faren, eller at jeg lager noe ekstra godt å spise.

Uansett hvorfor du skal forlate din mann og hvordan din nye hverdag blir - lykke til.

[AnonymBruker]

En annen ting jeg noen ganger har syntes har vært tungt er å bevare "hverdagen" med ungene. Lysten til å kose litt ekstra, til å ikke ta alle kampene siden jeg ikke har alle dagene med dem har absolutt vært til stede. Her har jeg forsøkt å ha i tankene at ungene trenger struktur, forutsigbarhet og at hver dag kan ikke være en fest. Likevel hender det jeg unnlater å ta fighter dagen før de skal til faren, eller at jeg lager noe ekstra godt å spise.

Det er et veldig godt poeng som jeg helt glemte, men vet at mange kjenner igjen.

Med en 50/50-deling kan det nesten bli for mye av det gode. Etter en uke med masse alenetid, savn etter barna, overtidsjobbing og sosiale greier er man veldig, veldig klar for å være mamma igjen, og det kan nesten bli i overkant mye blid supermamma som lager masse kos. Samme med ferier, når både mamma og pappa vil kose seg maksimalt med barna, som blir flyende fram mellom ferier og opplevelser på høygir hele sommeren. Og med gaver, ikke minst. Så i den sammenhengen kan det være nødvendig å være bevisst på å begrense seg litt og holde fast ved normalen, både til hverdags og i ferier. Og håper på at eks-mannen også ser behovet for dette...

Ellers veldig fyldig og godt svar fra Sign!

Anonym poster: e554d445812564f9cae795aca2de7a18