Angst og uvirkelighetsfølelse.

[AnonymBruker]

Jeg har den siste tiden vært mye plaget med panikkangst, uro og depresjon. Samtidig med dette, har jeg havnet i en tilstand som jeg opplever som vanvittig skremmende. Føler at alt rundt meg er uvirkelig, og jeg grubler på om jeg selv egentlig eksisterer osv. Har funnet en del info om dette på nettet, og har forstått at dette heter derealisasjon.

Jeg er ikke psykotisk, og har ikke noen annen alvorlig psykiatrisk diagnose enn panikkangst og depresjon. Jeg har oppled denne tilstanden tidligere også, og det har med tid og stunder gått over. Likevel er jeg vettskremt og redd for at det ikke skal gå over denne gangen. Føler jeg mister kontrollen over meg selv.

Nå har jeg hatt denne følelsen i flere uker, så nå begynner jeg å bli utrolig sliten. Har kontakt med psykiatrien osv, men ønsker å høre om det er noen her inne som har opplevd dette? Vi gjerne høre deres historie.

Anonym poster: e7b501eae93db0188feb9f788767b352

[Gjest bolle]

Jeg har opplevd både panikkangst og derealisasjon, og begge deler gikk over for meg heldigvis. "Hemmeligheten", hvis man kan kalle det det, var for meg å forstå hva det var og hvorfor jeg hadde det slik.

Når det gjelder angstanfallene mine så gjaldt det for meg og forstå at hver gang jeg merket at jeg begynte å få et anfall, så måtte jeg rett og slett ta meg selv i nakken og tenke på at det er helt tullete og meningsløst å få et anfall når det ikke er noe å være redd for. Det er jo kun meg selv som kan stoppe eller starte et anfall. Jeg måtte bare skjerpe meg og tenke på at det faktisk ikke er noe som helst galt med meg, og at det bare er noe jeg tror og forestiller meg. Da gikk det etterhvert mye bedre og jeg har ikke hatt noen anfall på mange år nå.

Sier ikke at det er likt for deg, eller at dette nødvendigvis vil virke for deg, men jeg håper det hjelper deg litt at jeg forteller hvordan det var for meg ihvertfall.

Når det gjelder derealisasjonen, så hjalp det for meg at jeg fant ut at dette også kommer av angsten min, og at det mest sannsynlig ville gå over av seg selv. Og det gjorde det jo som sagt for meg. Og her også hjelper det å ta en runde med seg selv hvor en tenker at det kun er i hodet det ligger, og at man selv faktisk har full kontroll på hvordan man vil føle det. Det er jo lettere sagt enn gjort for noen, men det virket for min del.

Og det som hjelper godt på de fleste angstrelaterte problemer for min del er å fylle dagene og tankene med positive ting. Det er kanskje en klisje ting å si, men det hjelper faktisk! Det er mye jobb å prøve å snu tanker om til det motsatte av hva en er vandt med, det kan jeg skrive under på, men det skader ikke å holde på å fortsette å prøve å være positivt selv om en kanskje faller tilbake noen ganger.

Ønsker deg ihvertfall masse lykke til, og håper du blir bedre med tiden!

[AnonymBruker]

TS her. Tusen takk for flott svar. Jeg opplever dette som så skremmende, at jeg nærmest blir paralysert av skrekk. Prøver å si til meg selv, at dette har med angsten å gjøre. Men jeg klarer liksom ikke å tro på at dette skal gå over. Føler at jeg har null kontroll. Følelsen kommer ikke som anfall, men er mer eller mindre tilstede hele tiden, med litt varierende styrke. Som om jeg går konstant i min egen verden, at jeg sitter i en boble.

Hadde du gjest "bolle", denne følelsen av uvirkelighet mer eller mindre hele tiden, eller kom den bare når du fikk panikkanfall? Nå har jeg hatt denne føleslsen i over en mnd, og begynner jo å lure på hvordan jeg skal komme meg igjennom dette. Er helt fortvilet

Anonym poster: e7b501eae93db0188feb9f788767b352

[Gjest Raggy]

Les om dissosiasjon så kanskje du kjenner deg igjen. Be om hjelp til å lære hvordan du kommer deg ut av tilstanden og hvordan du kan lære å kjenne igjen syptomer på dissosiasjon slik at du på sikt kan lære deg å ikke havne i det.

[AnonymBruker]

Les om dissosiasjon så kanskje du kjenner deg igjen. Be om hjelp til å lære hvordan du kommer deg ut av tilstanden og hvordan du kan lære å kjenne igjen syptomer på dissosiasjon slik at du på sikt kan lære deg å ikke havne i det.

Har lest masse om dissosiasjon, og jeg kjenner meg igjen. Men likevel er jeg livredd, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Føler jeg ikke er tilstede, at jeg ikke er her. Som om alt er en illusjon. Det er en helt forferdelig følelse Har bl.a snakket med en psykiatrisk sykepleier om det, men hun har ingen erfaring med dette. Har kontakt med dps, og har varierende erfaring med dem, alt ettersom hvem jeg snakker med der.

Anonym poster: e7b501eae93db0188feb9f788767b352

[Gjest Raggy]

Har lest masse om dissosiasjon, og jeg kjenner meg igjen. Men likevel er jeg livredd, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Føler jeg ikke er tilstede, at jeg ikke er her. Som om alt er en illusjon. Det er en helt forferdelig følelse Har bl.a snakket med en psykiatrisk sykepleier om det, men hun har ingen erfaring med dette. Har kontakt med dps, og har varierende erfaring med dem, alt ettersom hvem jeg snakker med der.

Anonym poster: e7b501eae93db0188feb9f788767b352

Jeg har hatt mye av det i sammenheng med ptsd. Det som hjelper meg er at jeg sier gang på gang at jeg er her, her og nå. Jeg slår meg selv på kroppen som for å vekke den samt at jeg går/løper i skogen for å få igang kroppens system/puls, svette. Og jeg prøver å mobilisere sinne, blir forbanna for at det er sånn, for sinne har en sterk kraft, sterkere enn frykt!

Hvordan du skal løse det hvet jeg ikke men det værste du kan gjøre er å sitte i ro og å kjenne etter, beveg deg. Også er det ikke farlig det er bare skikkelig guffent Du vil nok bli mindre redd for det etterhvert som du finner måter å komme ut av det på, sett i gang å prøv! Jeg heier på deg

Også må jeg jo nevne at jeg ikke kan vite akkurat hva du har, men at det høres ut som dissosiasjon.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Det hjelper meg. Ja, det verste er å sitte i ro. Følelsen er spesiellt sterk etter at jeg har våknet om morgenen. Men den vedvarer utover resten av dagen også. Går rundt og tenker på at jeg kommer til å miste meg selv nesten hele tiden. Av og til er ikke følelsen så sterk, og da slapper jeg litt av for en liten stund. Men så skyller den over meg igjen, og jeg blir livredd. Det føles som om jeg er i ferd med å forsvinne.

Har som sagt lest om dissosiasjon, og dette går vel innunder det. Men jeg føler ikke at jeg har en splittet personlighet, bare at jeg har en sterk uvirkelighetsfølelse. TS

Anonym poster: e7b501eae93db0188feb9f788767b352

[Gjest Raggy]

Tusen takk for svar. Det hjelper meg. Ja, det verste er å sitte i ro. Følelsen er spesiellt sterk etter at jeg har våknet om morgenen. Men den vedvarer utover resten av dagen også. Går rundt og tenker på at jeg kommer til å miste meg selv nesten hele tiden. Av og til er ikke følelsen så sterk, og da slapper jeg litt av for en liten stund. Men så skyller den over meg igjen, og jeg blir livredd. Det føles som om jeg er i ferd med å forsvinne.

Har som sagt lest om dissosiasjon, og dette går vel innunder det. Men jeg føler ikke at jeg har en splittet personlighet, bare at jeg har en sterk uvirkelighetsfølelse. TS

Anonym poster: e7b501eae93db0188feb9f788767b352

Kjenner igjen det at morgnene kan være tøffe. Bruk positive ord helt bevisst, snakk til deg selv på en positiv måte, det pleier å løfte stemningen selvom det kanskje kan virke litt komisk en humorvideo på youtube funker også, så enkle er vi å lede enten inn i det tunge/triste eller inn i det positive/glade. Det finnes mye en kan bruke i hverdagen for at det skal føles bedre, en må bare være beredt på å ta i et tak for det selv. Skyt blink!

[Gjest Bolle]

Bolle her igjen. Ja, jeg hadde en langvarig følelse av det også, som varte rundt et par uker.

Som sagt over her hjelper det å for eksempel se på noen humorvideoer, en koslig film og bare være litt ekstra snill med deg selv ved å "tenke glade tanker". Finn noe som gjør at du føler deg trygg og glad. Utenom det kan du jo prøve å snakke ut om det til en venn og forklare hvordan du har det, kanskje du rett og slett trenger at noen på en måte gjør det klart for deg at du er "tilstede" på en måte.

Vet veldig godt hvor skremmende følelsen er. Skummelt å føle at man mister kontakt med virkeligheten. Kanskje det også kan virke for deg å prøve å ikke fokusere så mye på at du føler deg i en boble. Når du får de tankene så kast dem bort og tenk på noe morsomt du har lyst til å gjøre e.l. isteden. Gjelder å prøve å ta kontroll over tankene selv om det er fryktelig vanskelig.

Skulle ønske jeg kunne hjelpe mere. Igjen, håper at du føler deg bedre snart og at den uvirkeligetsfølelsen forsvinner.