Vi trenger hjelp

[AnonymBruker]

Jeg er 35, har vært sammen med mannen i ti år, og vi har tre barn sammen.

De siste månedene har vi hatt det tøft. Mannen min har i lengre tid vært utsatt for sterke påkjenninger på jobben, noe som førte til at han ble sykemeldt etter nyttår. Selvtilliten hans er på bunn, han føler seg som en taper og ser ikke hvordan veien skal gå videre. Han har en utdannelse innenfor et meget smalt felt, og det er hard konkurranse om jobbene. De få jobbene som finnes går til de offensive relasjonsbyggerne, og mannen min er ikke slik, han er mer den stillferdige typen som liker å holde på i fred. Jobben han nå er sykemeldt fra er en jobb han tok for å ha en jobb, den er ikke faglig relevant.

Han ble satt i kontakt med en psykolog av fastlegen, men har sluttet å gå dit fordi han mener mer snakking ikke hjelper. Han er en taper og ferdig med det, han får bare holde ut, mener han.

Så kom han på at han kunne utdanne seg til noe helt annet. Det blir i så fall hans tredje utdannelse, da han har "startet på nytt" en gang tidligere. Jeg er i tvil om det er riktig. Jeg tror ikke man bør ta så drastiske beslutninger i den fasen han er nå. Og han er 40 år og har aldri uttrykt noen som helst slags interesse for dette faget, dette handler mest om at det er et fag der man lett får seg jobb. I forrige uke sa jeg det til ham, at han ikke burde bestemme seg nå og om han hadde tenkt over konsekvensene. Hiver han seg på skolebenken i flere år nå betyr det minimum 800 000 i tapt lønn. Etter at jeg sa det har han ikke villet snakke til meg på fire dager.

Før i dag. Hvor han sa at hadde det ikke vært for disse tre barna han har, så hadde han gått og hengt seg på fredag. Jeg synes det er så grusomt på så mange måter. For det første at han føler det sånn. For det andre at jeg har sagt noe som har fått ham til å ville reagere slik. For det tredje at jeg tydeligvis heller ikke er blant grunnene hans til å ville leve.

Nå svarer han mekanisk på alle spørsmål og er så lite tillitsvekkende som man kan få blitt. Ja, dette skal gå bra, kjære. Det ordner seg.

Jeg synes det er så vanskelig, men aner ikke hva jeg skal gjøre. Han vil ikke gå til psykologen mer. Vi skal leve helt som vanlig. Snakking er det ingen vits i. I kveld skal vi ha familieselskap, så det er bare å gå på kjøkkenet og bake den kaken som planlagt.

Har noen noen ideer i det hele tatt for oss? Jeg frykter for ham, for forholdet og for barna våre nå.

Anonym poster: 9ec0f58b256b459ad7cc1b310ecaf5e2

[Gjest Dina]

Hei,

Jeg tror det kan være viktigere for dere å snakke sammen enn ha stress med familieselskap. Unntaket er hvis det er ungene som har fødselsdag. Da må det gjennomføres, og ta snakkingen i morgen eller i helgen. Sørg for å få barnevakt til ungene og sett dere ned for å ta en ordentlig prat. Det er nok litt viktig at han slutter å være så opptatt av seg selv. Han oppfører seg egoistisk og det burde han få beskjed om. Du må formidle til ham at det ikke er lett å være deg, når han reagerer på denne måten. At han nå er sykmeldt for en jobb han kun har tatt for å ha en jobb og den i tillegg medfører sterke påkjenninger, kan jo få enhver til å få psykiske problemer. Allikevel er det viktig å få ham til å dreie fokuset vekk fra seg selv, forstå at de fleste mennesker har påkjenninger i livet og ikke alltid har jobben de har utdannet seg til, men at det egentlig er et luksusproblem.

Nå tror du kanskje at jeg ikke forstår problemet her, men det er faktisk slik at de som er veldig opptatt av seg selv, i stedet for å se seg selv i et større perspektiv, som familien, vennskapskretsen og samfunnet, blir veldig navlebeskuende. Du kan heller ikke forstå ham ihjel. Du har også dine behov, trenger å bli litt tatt vare på og føle deg elsket i familien din. Han bør forstå at livet går i bølgedaler og at det er håp hvis han heller blir litt konstruktiv og ser over kanten av brønnen. At han vil ta en ny utdannelse for 3dje gang, forstår jeg at du finner vanskelig. Det blir jo du som må bære den økonomiske belastningen for det. Er det virkelig helt umulig for ham å finne en jobb som kan ha elementer av utdannelsen hans som arbeidsoppgaver? Prøv å få ham til å være mer konstruktiv - altså tenke på jobber som kan gi ham mer tilfredstillelse og mindre påkjenninger enn den han har.

Jeg har selv vært i uutholdelige situasjoner i livet mitt, hvor jeg ikke kunne se noen løsninger. Heldigvis hadde jeg en venninne som var nådeløs på en omsorgsfull måte. Hun fortalt meg at jeg måtte være mitt ansvar bevisst, ta meg sammen og se at det kun er èn løsning og det er å se fremover. Hun regelrett sparket meg ut av huset, tvangsdusjet meg og tvang meg til trening. Mentalt gav hun meg en ærlig tilbakemelding på min selvopptatthet. Den var slett ikke urimelig. Jeg har vært utsatt for tøffere påkjenninger enn noen jeg vet om, men det er ingen grunn til å sette seg ned og synes synd på seg selv. Ellers får jeg håpe din mann ikke er psykisk syk, da trenger han kanskje behandling. Må legge til at jeg ble tilbudt dette av lege, men takket nei til medikamentell behandling. Det er jeg veldig glad for idag. I tillegg til dette, kan du støtte din mann ved å si at dette er dere 2 om. Du stiller deg bak ham og er der så lenge han trenger det. Sett opp alle de tingene han kan glede seg over. Barna, deg, venner og familie. Han er smart osv. At det hadde vært mye verre om dette var problemer man ikke kan gjøre noe med. For meg var det en trøst å tenke på de positive tingene i livet mitt. Jeg hadde barn og venner. Å få en ny jobb i Norge idag uten å ta nytt utdanningsløp burde ikke være det aller vanskeligste. Uansett lykke til og husk på at du ikke utsletter deg selv og forstår ham ihjel. Han trenger en wake-up call.

[Gjest fjellhamster]

Hvis han faktisk har vurdert selvmord ville jeg ha koblet inn profesjonell hjelp... Familieterapi, som dere kan gå i sammen?

[AnonymBruker]

Jeg blir provosert over at han nekter å gå til psykolog. Jeg er vokst opp med en psykisk syk mor som også nektet å gå til behandling, og det unner jeg ingen andre.

Dra ham etter ørene inn på kontoret til den psykologen, om de ikke har kjemi får han heller bytte.

Anonym poster: a6805a58eefdeba025b01309801bf1b3

[AnonymBruker]

TS her.

Ja, vi burde snakke, men han vil ikke snakke og jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg føler ikke jeg når fram, og i tillegg er jeg redd for at jeg bare legger sten til byrden av å stille krav. Nå har han tydeligvis mer enn nok med seg selv, og da føles det egoistisk av meg å dreie fokuset over på hvordan jeg har det. Samtidig skjønner jeg ikke hvordan jeg skal klare å la være. Men nå ser jeg for meg at denne samtalen vil bli lite konstruktiv, at han oppfatter meg som slitsom og at jeg ikke får noe ut av det fordi han svarer ja og ha og jatter med.

Det er ikke umulig for ham å få en annen jobb. Men det er ikke lett å ta seg sammen og være offensiv når man har det slik.

Også er det disse barna våre. Jeg er bare så redd for hvor dette bærer. Jeg vet ikke hvem jeg skal få hjelp av. Han blir rasende hvis jeg snakker med hans familie. Min familie tror jeg vil bebreide ham og heller skape trøbbel. Min far er også veldig bekymret av seg av natur, og da blir det masing i evigheter om hvordan det går. Og profesjonell hjelp vil han ikke ha.

Anonym poster: 9ec0f58b256b459ad7cc1b310ecaf5e2

[Gjest Dina]

Hei igjen. Dette var vrient. Klart han finner det vanskelig om du snakker med noen i familien om dette, men du må faktisk få lov til å sette noen krav. Hvis dere ikke kan snakke sammen, så må du få lov til å snakke med noen om dette. Kanskje det kan få ham på banen. Han oppfatter det tydeligvis ikke slik at han har en psykisk lidelse, det vil si at han har vanlige livsproblemer. Noe de fleste kommer opp i, men takler forskjellig. Antakeligvis er han ikke en typisk optimistisk person og det kan være en utfordring for deg. Nå er det slik at det bare er han som kan ordne opp i sine egne problemer. Han må forstå at dette kan løses av han selv, han er problemeieren, men du er så glad i ham at du vil hjelpe ham på veien. Sikkert vanskelig for ham å sette pris på deg akkurat nå, men ved å si det på denne måten, vil han forstå at din støtte ikke kommer uten kostnad. Nemlig at du også trenger påfyll og at han er litt positiv mot deg for at du skal gi ham den støtten han trenger. Jeg er ingen psykolog, men kjenner en del fra innsiden. Jeg tror på litt press, at han må anstrenge seg litt, ikke bare stirre tomt i luften og tro at løsningen skal komme til ham. Han må ansrenge seg. For jobb, for deg, for barna. Ikke gi ham det gratis, si aty du er veldig glad i ham, men også i deg selv og for at a7s familien skal fungere, så må han gi sitt bidrag.