Noen her som har vært utro og ikke blitt avslørt?

[AnonymBruker]

Er det noen her som lever i et fast forhold, men som har vært utro og ikke blitt avslørt?

Hvordan påvirker dette samlivet? Er det vanskelig å leve med denne løgnen? Vil det i det hele tatt være mulig å leve resten av livet på en slik løgn og ta den med i grava (forutsatt at man ikke blir avslørt?)

Jeg for min del har ikke vært utro, men jeg kan rett og slett ikke forestille meg hvordan det er mulig å leve med seg selv hvis man ikke forteller det til sin partner, selv om det f.eks. "bare" var et engangstilfelle og et gedigent feiltrinn i flatfylla.

Skylder vi ikke partneren såpass mye respekt at det er han/henne som skal avgjøre om det er grunnlag for å fortsette i forholdet eller ikke? Jeg ser for meg at partneren etter kanskje 20-30 års samliv avslører dette. Sviket vil jo da måtte føles uendelig mye tyngre enn om det hadde blitt avslørt raskere?

Tanker om dette?

Anonym poster: d268cc8c685a418d7dfb9daa131420c0

[AnonymBruker]

Var notorisk utro i et dårlig forhold. Ble aldri oppdaget. Har også vært bare engangs utro i et annet forhold som aldri ble oppdaget.

Ingen av mine utroskaper har blitt avslørt

Anonym poster: d1228e1a7bd1874fe0b4f8c158fc5038

[AnonymBruker]

Var nylig i et langvarig forhold hvor jeg var utro flere ganger med samme person etter 2 år og slo opp 3 år senere. At jeg hadde vært det påvirket meg aldri, mest sannsynlig fordi forholdet egentlig var dødfødt uten at noen gadd å gjøre noe. Har ikke problemer med å ta med meg dette til grava.

Kommer ikke til å skje med nåværende da jeg vet godt faresignaler man skal ta tak i før det kan gå for langt, + jeg er ikke så ung lenger at det er verd å rote vekk et prakteksemplar av en kjæreste. Man lærer så lenge man lever.

Anonym poster: f76a1bbd65c7ba79b999272557ef7c49

[AnonymBruker]

Var utro. Ble aldri avslørt. Det ødela meg innvendig og jeg avsluttet samboerskapet uten å fortelle det til han som var bedratt. Han ble knust nok over at jeg dro, vet ikke om han hadde tålt utroskap i tillegg. Har prøvd å tilgi meg selv i alle år siden. Det er 10 år siden nå og jeg kan fremdeles ikke tro og akseptere at JEG kunne gjøre noe sånt.

Anonym poster: c0201d037999cbf2ea6339de7144bfcc

[AnonymBruker]

Dette med å fortelle om utroskap eller ikke er et toegget sverd. På den ene siden bør man alltid bestrebe seg på å være ærlig med den man deler livet med, også om feiltrinn man har gjort. På den annen side kan et lite feiltrinn som man angrer dypt og inderlig på, ødelegge ikke bare et forhold, men også (minst) to mennesker for alltid. Jeg er for å være ærlig, men jeg har også levd såpass lenge at jeg har innsett at det er noe i uttrykket "det man ikke vet har man ikke vondt av".

For å presisere: er man notorisk utro med forskjellige personer, eller man har et (eller flere) langvarig(e) forhold til en annen enn partneren, så bør man definitivt legge kortene på bordet, bekjenne sine synder, og innse at forholdet man har etter alt å dømme nok er over.

Har man derimot hatt et svakt øyeblikk én gang, et svakt øyeblikk som man angrer så på at man blir dårlig, og aldri, aldri, aldri vil finne på å gjøre igjen? Da heller jeg mer mot at det gjør mer skade enn gagn å fortelle det. Da forteller man for å lette sin egen samvittighet, ikke for å være "snill" og ærlig mot partneren. Jeg hadde ikke ønsket å få vite det hvis min samboer tråkket feil én eneste gang, og han var sikker på at han ikke ville gjøre det igjen. Om han derimot skulle gjøre det igjen, eller få trangen til å ha et seksuelt forhold til en annen, så hadde jeg ønsket - og forventet - at han fortalte meg dette. Hvem vet? Kanskje hadde vi da vært på et sted i forholdet hvor jeg kunne forstå hans behov? Kanskje hadde jeg til og med samme behov selv? Ikke at jeg ser for meg at jeg noensinne ville være klar for et åpent forhold der begge kan kose seg på hver sin kant, men samtidig innser jeg at man forandrer seg som menneske.

Jeg er en av de som ikke automatisk tenker "kroken på døra" ved utroskap. Jeg ville ikke tatt det imot med åpne armer heller, misforstå meg rett. Men siden jeg tross alt kjenner min kjære, ville jeg visst at det lå noe mer bak en eventuell utroskap. Så jeg ville forsøkt, sammen med ham, å komme til bunns i hva som førte til at han var utro. Jeg ville sett på meg selv, om jeg tildels kunne ha skjøvet ham inn i det osv osv. Ikke fordi jeg har så liten tro på, eller respekt for, meg selv - men fordi jeg kjenner ham. Jeg vet at han ikke ville risikert det vi har for enkel sengekos med en annen kvinne. Da måtte det ligge noe mer bak. Enten noe i vårt forhold som ikke fungerer som det skal, eller at han rett og slett har gått hen og forelsket seg i en annen kvinne. Noe som garantert kommer til å skje minst én gang i løpet av et langt samliv - spørsmålet er bare hva han gjør (eller ikke gjør) med det.

Beklager at dette ble et mye lengre svar enn planlagt, og at det fløt ut litt ifht temaet.

Til slutt vil jeg si at jeg tror det er fullt mulig å være utro, ikke fortelle noe til partneren, og leve godt med den løgnen - helt til graven, som du sier. Ikke nødvendigvis fordi man er egoistisk og har liten respekt for partneren, snarere tvert i mot vil jeg si. Jeg tror fullt og helt på at enkelte lar være å fortelle om sidesprang nettopp av respekt for partneren, fordi de vet at å fortelle vil være knusende vondt, mens... som sagt tidligere... det man ikke vet, har man ikke vondt av.

PS: Jeg har vært utro én gang, da jeg var pur ung. Jeg angret så ille at jeg ble fysisk syk, og valgte å avslutte forholdet jeg var i. Allikevel fortalte jeg ham ikke om utroskapen, fordi jeg visste at det ville knust ham fullstendig, og det ville tatt ham enormt lang tid å få troen på kjærligheten igjen. Det var jeg som gjorde en feil, og det føltes ikke riktig at det var han som skulle betale prisen for det.

Anonym poster: 7874e7eaef35ca0b80885fe2152492c8

[Ole_andre]

Hei jeg er en mann som for ikke så lenge siden har blitt betrodd av min kone at hun har hatt et forhold til en annen i noen måneder, jeg har valgt og "tilgi" henne og vi prøver og leve et tilnærmet normalt familieliv vi har kun felles barn og og vert sammen i 20 år.

Hun har holdt dette skjult for meg i ca et år etter forholdet til denne mannen ble avsluttet før hun fortalte meg sannheten, jeg for min del ville helst ikke vist dette jeg hadde klart meg uten all denne informasjonen, etter dette er kommet frem er livet mitt nesten ødelagt, så jeg håper tiden gir meg fred og at jeg inni meg klarer og tilgi selv om viljen min nå har sakt at den skal gjøre det.

Dere som er utro bør tenke på at slike sidesprang kan ødelegge partneren.

Skal ikke skrive så mye her om hvilke konsekvenser dette at fått for meg personlig, hen husk et menneske kan bli fullstendig ødelagt og kanskje aldri fungere normalt resten av livet.

Tenk dere om.

[Gjest Hank]

Er det noen her som lever i et fast forhold, men som har vært utro og ikke blitt avslørt?

Ja, har vært utro i 2 år

Hvordan påvirker dette samlivet? Er det vanskelig å leve med denne løgnen?

Nei

Vil det i det hele tatt være mulig å leve resten av livet på en slik løgn og ta den med i grava (forutsatt at man ikke blir avslørt?)

Ja

Jeg for min del har ikke vært utro, men jeg kan rett og slett ikke forestille meg hvordan det er mulig å leve med seg selv hvis man ikke forteller det til sin partner, selv om det f.eks. "bare" var et engangstilfelle og et gedigent feiltrinn i flatfylla.

Skylder vi ikke partneren såpass mye respekt at det er han/henne som skal avgjøre om det er grunnlag for å fortsette i forholdet eller ikke? Jeg ser for meg at partneren etter kanskje 20-30 års samliv avslører dette. Sviket vil jo da måtte føles uendelig mye tyngre enn om det hadde blitt avslørt raskere?

Det tror jeg er bare tull. Sviket føles sterkere jo nærmere det er i tid.

Tanker om dette?

Anonym poster: d268cc8c685a418d7dfb9daa131420c0

[Gjest Gjest]

Var nylig i et langvarig forhold hvor jeg var utro flere ganger med samme person etter 2 år og slo opp 3 år senere. At jeg hadde vært det påvirket meg aldri, mest sannsynlig fordi forholdet egentlig var dødfødt uten at noen gadd å gjøre noe. Har ikke problemer med å ta med meg dette til grava.

Kommer ikke til å skje med nåværende da jeg vet godt faresignaler man skal ta tak i før det kan gå for langt, + jeg er ikke så ung lenger at det er verd å rote vekk et prakteksemplar av en kjæreste. Man lærer så lenge man lever.

Anonym poster: f76a1bbd65c7ba79b999272557ef7c49

Du var egoist da du var utro, og du er egoist nå da du ikke er utro. For hvordan begrunner du det at du ikke er utro nå? Jo, ved at du ikke vil "rote vekk et prakteksemplar av en kjæreste". Det er altså ikke fordi du ikke vil såre ham at du er trofast, eller fordi det er illojalt mot en du er glad i. Neida, det er fordi du har en bra kjæreste og du har glede av ham. Det er fremdeles hensynet til dine interesser som råder grunnen her, ikke forpliktelsene eller omtanken til dem du burde bry deg om.

TS: grunnen til at noen lever godt med hemmeligheten om at de har vært utro er at noen, som personen jeg svarer nå, ikke ser noen grunn til å handle moralsk. De ser ingen grunn til å handle på en måte som ikke skader eller sårer andre. Før sa man at de var dårlige mennesker, nå sier man at de er syke, dvs. har en slags kognitiv eller affektiv svekkelse som gjør at de ikke er i stand til å respektere andre mennesker. Jeg vet ikke hvilken av disse forklaringene som har mest for seg, men jeg vet at det å være menneske er uløselig forbundet med det å kunne handle moralsk.

Mennesker som personen jeg nå svarer betrakter jeg ikke som fullverdige mennesker, mer som et mellomstadium mellom andre avanserte pattedyr slik som sjimpanser eller hunder, og mennesker. Det er intet umoralsk i å betrakte dem slik, siden jeg ikke ville gjort det med mindre de har handlet som de gjorde.

[Steinar40]

Du var egoist da du var utro, og du er egoist nå da du ikke er utro. For hvordan begrunner du det at du ikke er utro nå? Jo, ved at du ikke vil "rote vekk et prakteksemplar av en kjæreste". Det er altså ikke fordi du ikke vil såre ham at du er trofast, eller fordi det er illojalt mot en du er glad i. Neida, det er fordi du har en bra kjæreste og du har glede av ham. Det er fremdeles hensynet til dine interesser som råder grunnen her, ikke forpliktelsene eller omtanken til dem du burde bry deg om.

TS: grunnen til at noen lever godt med hemmeligheten om at de har vært utro er at noen, som personen jeg svarer nå, ikke ser noen grunn til å handle moralsk. De ser ingen grunn til å handle på en måte som ikke skader eller sårer andre. Før sa man at de var dårlige mennesker, nå sier man at de er syke, dvs. har en slags kognitiv eller affektiv svekkelse som gjør at de ikke er i stand til å respektere andre mennesker. Jeg vet ikke hvilken av disse forklaringene som har mest for seg, men jeg vet at det å være menneske er uløselig forbundet med det å kunne handle moralsk.

Mennesker som personen jeg nå svarer betrakter jeg ikke som fullverdige mennesker, mer som et mellomstadium mellom andre avanserte pattedyr slik som sjimpanser eller hunder, og mennesker. Det er intet umoralsk i å betrakte dem slik, siden jeg ikke ville gjort det med mindre de har handlet som de gjorde.

Problemet med moral er at den må læres.

Når da mange folk ikke får oppdragelse under oppveksten i dagens Norge; kan vi da forvente at disse skal oppføre seg moralsk?