Skal jeg lytt til fornuften? Eller samvittigheten? Et virkelig dilemma....!

[AnonymBruker]

Er på nippet til å gjøre det slutt med samboer.

Jeg har tenkt på dette egentlig ganske lenge. Vi har vært mye opp og ned over flere år.

Men så er det at jeg blir så usikker.

Når jeg er sammen med andre eller alene er jeg så skråsikker som overhodet mulig. Er klar over at det vil bli tung tider, siden jeg fortsatt er glad i han. Men det er så mye annet som ikke stemmer med oss som gjør at jeg er nødt til å bryte, for min egen del.

Altså, jeg forbereder hva jeg skal si osv. Og er veldig sikker på mitt valg og at det er det rette.

Men så ringer han, og jeg hinter om at dette ikke funker osv. Han er enig. Men sier han har tenkt masse og ønsker å virkelig gi dette en siste sjans. Dette hr vi begge sagt lenge, vi har slitt så og si fra dag en vi flyttet inn sammen. Han legger seg Langeland og sier unnskyld for alt og at han skal bli bedre på ditt og datt.

Så da blir jeg så lei meg, og får dårlig samvittighet. Hører alt han sier og lover om at ting skal bli bra. Da kommer jeg ikke lengre og ender med å ikke gjøre noe fordi jeg vil ikke såre han. Jeg er glad i hn som sagt men i dette tilfellet er ikke det nok dessverre.

Så hva skal jeg høre på?

Skal jeg lytte til meg selv når jeg er uten han, eller skal jeg lytte til det jeg tenker når han er til stede...?

Det er så vanskelig..

Takk til deg som orker å lese innlegget mitt.

Anonym poster: bcae4da38993ff6f7b5b3796333739b3

[frøkna]

Følte det på akkurat samme måte da jeg var sammen med eksen min og hadde de samme tankene. Kunne bestemme meg for å gjøre det slutt når jeg var alene, men så forsvant de tankene da jeg var med han. Men mot slutten gjorde de jo ikke det, for de tingene jeg ville skulle endre seg endret seg jo aldri,.

Et brudd er aldri lett, men ikke bli bare fordi du ikke vil såre en du er glad i. Det er ikke det beste for noen av dere.

[AnonymBruker]

Følte det på akkurat samme måte da jeg var sammen med eksen min og hadde de samme tankene. Kunne bestemme meg for å gjøre det slutt når jeg var alene, men så forsvant de tankene da jeg var med han. Men mot slutten gjorde de jo ikke det, for de tingene jeg ville skulle endre seg endret seg jo aldri,.

Et brudd er aldri lett, men ikke bli bare fordi du ikke vil såre en du er glad i. Det er ikke det beste for noen av dere.

Nei jeg hater virkelig dette.

Hn gråt på telefonen tidligere ikveld. Og jeg ble helt paff. Han har aldri grått for meg før, og vi har vært sammen i mange mange år.

Jeg får bare så vondt i meg.

Han sier jeg er kvinnen i hans liv, at han vil gjøre alt for at det skal funke, at han nekter å gi opp før han har prøvd alt.

Men tingen er at vi HAR prøvd alt.syns iallefall jeg.

Jeg er alt for tålmodig, og godtar alt for mye.

Jeg er også naiv, tror at ting kan bli bedre hele tiden og tror det aller beste i folk.mgir folk nye sjansen hele tiden.

Jeg er alt for myk. Og alt for snill.

Og akkurat nå så hat jeg det!

Jeg vil kjenne skru av følelsene i meg og bare gjøre det.

Men hvordan bli sterkere...??

Hilsen Ts.

Anonym poster: 85969e7d8642fbb8bf698866ce22ad11