Slitsom ekskone

[Gjest anonym_betzy]

Nå er jeg veldig rådvill og håper på mange gode tips:-)

Jeg har vært sammen med min samboer i 5 år og bodd sammen i 3.5 av de.Vi har tilsammen 5 barn, men ingen sammen.

Problemet vårt (mitt) har vært hans eks kone som har prøvd å ødelegge for oss siden jeg flyttet sammen med ham. Det må også nevnes at det hadde vært slutt mellom den i nesten 3 år før jeg møtte han og at hun selv hadde( har) samboer.Hun bor mange mil unna oss.

Det startet bare ca en uke etter at vi hadde flyttet sammen med sms fra henne der hun visstnok skulle "advare" meg mot han...men hun hadde selvfølgelig ikke noen konstruktive ting å komme med. Det fortsatte med masse stygge mld der hun kaller meg masse stygge ting ( hun hadde ikke møtt meg ), sender broren sin hit for liksom å treffe ungene deres når de er her bare for å sjekke ut meg. Hun ødelegger ferier for oss med å ta ungene med til de stedene vi har planlagt bare for at de skal få oppleve de med henne først.. så nå kan vi ikke fortelle de hvor vi skal i feriene. Jeg har aldri blitt kalt så mye stygt i mitt liv og jeg har aldri sagt noe til henne eller gjort henne noe...Jeg er snill og grei med ungene og ungene stortrives her. Hun gjør alt hun kan for at jeg skal bli skvisa ut av familien hans, at jeg kommer å "tar" hennes plass tåler hun ikke.

Akkurat nå er det veldig kritisk for eldste gutten deres skal konfirmeres. Vi får ikke ta del i noe av planleggingen , vi skal bare betale. Sønnen ville at jeg skulle lage bordkort , men da fikk min samboer en mail som ikke var særlig hyggelig. Jeg kunne bare drite i å lage noe bordkort fikk jeg høre, om jeg trodde jeg skulle få delta med noe? Hva jeg trodde jeg var som trodde det.... ( det var sønnen sitt forslag ikke mitt..Han hadde blitt sendt på rommet av en rasende mor når han hadde lagt fram sitt forslag) Det eneste jeg kunne få gjøre i den konfirmasjonen var å rydde fikk jeg høre! I mailen stod det også at det var MIN feil at forholdet mellom familiene var så kjørlig. At hun hadde gjort alt hun kan for at vi skulle bli venner og at alt skulle være bra....

En annen side er at min samboer ikke tør å si så mye til henne for han er redd hun skal trenere samvær med barna.... Og han har sagt til meg at hvis jeg svarer henne eller sier fra til henne ( noe jeg virkelig er lysten på å gjøre) og hun nekter ungene å komme, så er det slutt mellom oss..... Jeg føler at han er handlingslammet og feig...... blir en del diskusjoner pga dette.

Hva gjør jeg??? Trenger gode råd nå!!!

[Strixvaria]

Feig er bare fornavnet; dette er hans ansvar, fullt og helt. At han lar denne kjerringa drive på sier dessverre ganske mye om ham - er det virkelig dette du ønsker deg selv, et liv hvor eksen hans styrer alt som skal skje og han velger å stå på pinne for henne 24/7 fremfor å forsvare deg? En mann som ikke en gang tør å stå opp for sine egne unger har jeg fint lite til overs for; da snakker vi om en tafatthet som sitter så dypt inne i sjela at det er meget usannsynlig at det noen gang kommer til å endre seg. Det der hadde jeg aldri giddet. Dog hadde jeg nok troppet opp på døren til eksen og gitt henne a piece of my mind dersom hun hadde prøvd seg på noe sånt mot meg - sånt skal man ikke tolerere. Det er trakassering, og du kan faktisk anmelde henne for det (men ta vare på mailer, meldinger osv. så det kan bevises).

Her ville jeg revurdert hele forholdet - ønsker du virkelig å leve sånn, med en sånn 'mann'?

[AnonymBruker]

Når hun har vært sånn i mange år, så forvent ikke at du får være med i noen planlegging.

Dere har det slik så lenge samboer ønsker det. Han må sette foten ned,

Du skal ikke, og trenger ikke forholde deg til henne i det hele tatt,

Du kan jo begynne med å blokkere henne bort fra din tlf. Både mld og tale,

Din samboer må gi beskjed en gang for alle, at hun kan ringe om det er noe spes med ungene,ikke ellers. Hvis hun prøver seg på en tlf, så vil han blokkere henne også. Hun kan buke mail til han.

Da vil hun skjønne at dere ikke vil ha mere trollskap fra henne. Bare slik kan hun bli folk.

og vær konsekvent

Anonym poster: 1e0688d2e6a643128dc028efb5f261f0

[Nusseli]

Hur gammla är barnen? Om de är över nio år (tror jag, eller är det 13?) så väljer de samvär själva. Då kan inte deras mamma förstöra för deras tid ihop med pappan.

Jag tycker att din man, barnens far, borde sätta ner foten och säga ifrån! Hur är samväret uppdelat? Jag förstår ju om han har riktiga grunder till att oroa sig för att hon ska ta barnen mer, men om hon faktiskt inte har möjlighet till det så borde han vara en bättre äkta man och en bättre förebild för sina barn.

Att låta sig trampas på, på det viset och att visa barnen att det är OK att betee sig så mot någon annan pga att man inte tycker om personen blir helt fel. Föräldrar ska föregå med gott exempel.

Idiotiskt när personliga, usaklige meninger går utöver barnen!

[Gjest Lille-pus]

TS, jeg forstår det du skriver som om din mann egentlig er litt for myk overfor sin tidligere kone.

I min verden er det ham som må stå opp og sette skapet på plass i forhold til hennes rolle i deres liv.

Det samme gjelder mht. hennes forhold til hans familie.

Så lenge han lar henne styre på, og er redd for at hun skal bruke barna og dees samvær med sin far (din mann) som 'ammunisjon' og 'skyts' mot ham så vil det nok desverre ikke bli noen endring overhodet.

[AnonymBruker]

Når hun har vært sånn i mange år, så forvent ikke at du får være med i noen planlegging.

Dere har det slik så lenge samboer ønsker det. Han må sette foten ned,

Du skal ikke, og trenger ikke forholde deg til henne i det hele tatt,

Du kan jo begynne med å blokkere henne bort fra din tlf. Både mld og tale,

Din samboer må gi beskjed en gang for alle, at hun kan ringe om det er noe spes med ungene,ikke ellers. Hvis hun prøver seg på en tlf, så vil han blokkere henne også. Hun kan buke mail til han.

Da vil hun skjønne at dere ikke vil ha mere trollskap fra henne. Bare slik kan hun bli folk.

og vær konsekvent

Anonym poster: 1e0688d2e6a643128dc028efb5f261f0

Hvordan får jeg han til å forstå at han skal sette ned foten? Jeg har prøvd og prøvd.......

Anonym poster: 09fb78ca8f2689316b0e2519dfb3402a

[Betzy21]

TS, jeg forstår det du skriver som om din mann egentlig er litt for myk overfor sin tidligere kone.

I min verden er det ham som må stå opp og sette skapet på plass i forhold til hennes rolle i deres liv.

Det samme gjelder mht. hennes forhold til hans familie.

Så lenge han lar henne styre på, og er redd for at hun skal bruke barna og dees samvær med sin far (din mann) som 'ammunisjon' og 'skyts' mot ham så vil det nok desverre ikke bli noen endring overhodet.

Ja du har helt rett i at jeg synes han er for myk overfor henne. Altfor feig til å forsvare meg, dessverre.

Og så lenge hun føler hun har "makt" forholdet vårt blir det ganske så slitsomt å være sammen med han... Jeg føler nesten at det er jeg som er "inntrengeren" her.

[AnonymBruker]

Eneste jeg tenker er kom deg laaaangt unna....

Kommer ikke til å hjelpe med å sette ned foten, eneste som kan hjelpe er hvis hennes nærmeste hinter... Og lykke til med den.. Hun en hel gjeng med zombies som nikker til det hun sier - og du har ingen sjangs. Hvis din samboer setter ned foten kan du være sikker på at han plutselig mister samværsrettigheter frem til barna er 18 år og kan bestemme selv.

Så len deg tilbake og godta at du og din samboer må leve med dette helt til alle barna han har med denne dama har fylt 18 år.

Ut fra det lille du skriver virker hun som en typisk drittkjerring; som ikke takler at eksen har funnet seg en dame som fungerer bedre sammen med han enn henne selv.

Anonym poster: d5b1abbaa75533d237fe7943e01d57f9

[Athena27]

Hei TS !

Barna er helt klart din manns svake punkt. Dette vet moren til barna. Nå har ikke jeg barn, så jeg er ikke hundre prosent habil på reglene her. Men, ettersom de har vært gift, så har de, som en del av skilsmissen, etablert en ordning hva gjelder samvær med barna. Normalt blir ikke disse avtalene tinglyst, men de er som regel dokumentert med advokatbistand. Etter en gitt alder skal i tillegg barnets mening om hvor barnet vil bo storparten av tiden spille betydelig inn. Er dette tilfelle så kan ikke samboeren din sin eks kone gjøre noe som helst. En avtale er en avtale, og brudd på en avtale kan få konsekvenser. Med andre ord så blir hennes ord bare tomme trusler.

Jeg skjønner at dette med eks konen går innpå deg. Men, en slekning av meg gikk nettopp gjennom samme situasjon som deg. Dette endte med at foreldrene ikke kan snakke med hverandre, all kommunikasjon går gjennom advokater. Grunnen: Eks kona er ekstremt sjalu over eks mannens nye liv med ny kone og to nye barn. Så slo hun seg helt vrang.

Her er det samboeren din som må ta ansvar. Jeg tror alle parter er best tjent med at din samboer og eks kone har en god tone. For din del, så tror jeg at du må svelge noen kameler. Ignorer det som kommer til deg fra din samboers eks, hev deg over det. Skal du si noe, så må du si det til din samboer.

Har du ett godt forhold til din samboers barn, så fokuser på det. Så kan eksen bare oppføre seg så smålig som hun bare orker.

Endret 18. mars 2013 av Athena27

[Gjest Lille-pus]

Ja du har helt rett i at jeg synes han er for myk overfor henne. Altfor feig til å forsvare meg, dessverre.

Og så lenge hun føler hun har "makt" forholdet vårt blir det ganske så slitsomt å være sammen med han... Jeg føler nesten at det er jeg som er "inntrengeren" her.

Det du forteller er en utmattende situasjon.

Standardspørsmålet er om dere begge to oppfatter dette som et problem og en skikkelig utfordring og trussel mot deres samliv ?

Jeg mistenker at han også hadde denne 'stillingen' i det samliv han hadde med henne. At hun var den rèelle overordnede i deres eksteskap, og han var underordnet.

Og den underordnede stillingen er det desverre forferdelig vanskelig å endre.....

Så blir det litt for lett å si at han må skaffe seg en sterkere ryggrad og både tørre og tåle å stå imot henne når hun starter med det jeg kaller for sjikane og trusler for å få viljen sin.

Mulig du og han burde søke hjelp for å skaffe redskap som kan hjelpe dere til å rydde rom til dere ?

[Gjest Gjest]

Feig er bare fornavnet; dette er hans ansvar, fullt og helt. At han lar denne kjerringa drive på sier dessverre ganske mye om ham -

At kvinner kaller mannen feig fordi staten har satt ham helt og holdent i barnemorens vold, og fortsatt ikke ser eller nekter å se den grove kjønnsdiskrimineringen menn er utsatt for i Norge, sier noe svært lite flatterende om norske kvinner.

Det er ikke mannens feil at mor kan knipse med fingrene og sørge for at han i praksis ikke ser barna sine igjen, og at han derfor er tvunget til å føye mors minste lille vink hvis han vil være en del av sine barns oppvekst. Dette vet mannen, og nettopp derfor er mannen det motsatte av feig ved å handle slik han gjør. Han er tvert i mot et mannsforbilde ved å ofre seg selv av hensyn til sine egne.

Nei, du norske kvinne, det er ikke mannen som er feig. Det er du som er feig, du som ikke vil innrømme at det underliggende problemet her er at mor i praksis har all makt over mannens forhold til sine barn.

[Gjest Gjest]

At kvinner kaller mannen feig fordi staten har satt ham helt og holdent i barnemorens vold....

Det er du som er feig, du som ikke vil innrømme at det underliggende problemet her er at mor i praksis har all makt over mannens forhold til sine barn.

Innlegget sier ingenting om disse foreldrenes historikk, ingenting om at han har gjort noe som helst for å sette en stopper for hennes eskapader.

Alle blir overkjørt om de legger seg flate og logrer. Jeg er selv sammen med en skilt far, så jeg bryr meg om fedres og barns rettigheter. Min partner hadde hatt svært lite samvær i dag om han ikke hadde hindret at mor ville flytte til en annen kant av landet, men det nytter å gjøre noe!

Og mannen er feig som henger trusselen om å bli dumpet over trådstarters hode.

[AnonymBruker]

At kvinner kaller mannen feig fordi staten har satt ham helt og holdent i barnemorens vold, og fortsatt ikke ser eller nekter å se den grove kjønnsdiskrimineringen menn er utsatt for i Norge, sier noe svært lite flatterende om norske kvinner.

Jeg er faktisk enig i dette. Jeg er i et forhold selv, der mannen og jeg har et barn hver, og eksen hans lager enormt mye drama. Og jeg ser hvor vanskelig det er for kjæresten min når eksen hans truer med å "kanskje vi må endre samværsordningen" og slike ting, for han vet jo veldig godt at han har lite å stille opp med mot en mor som har hatt hovedomsorgen siden barnet var nyfødt.

Anonym poster: 5490b2e917f225325914091955606439

[Gjest Bandit]

I prinsippet er jeg enig. Mannen bør manne seg opp og sette foten ned. Slik oppførsel fra eksen er uakseptabel, og bør få konsekvenser. Problemet er som nevnt at kvinner i dagens Norge kan true med endring i samværsordning dersom de ikke får det slik de vil. OG sjansen er veldig stor for at de vil få gjennomslag. Ja, mannen kan ta et oppgjør, men om han får se barna sine langt mindre... er det verdt det? Man har fremdeles en stor jobb å gjøre for mannen her i Norge.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner barnefaren, denne eksen har jo tydeligvis ingen problemer med å lyve og manipulere folk, og i en eventuell ny mekling/rettssak om omsorgen for barna så kan hun sikkert finne på å lyve masse så far får redusert samvær eller mister samværet med barna hans. Han elsker sine barn og vil beholde samværet. Men jeg skjønner også at du TS syns at det er surt at han ikke tør å gjøre noe med dette. Var jeg deg så hadde jeg faktisk prøvd å gjøre det beste ut av situasjonen, nemlig å faktisk ikke konfrontere denne eksen selv og la henne holde på så lenge det ikke blir ekstremt, andre vil jo skjønne at det er hun som er problemet. Ta vare på mailer og annet skriftlig fra henne i tilfelle det blir en sak ut av dette. Hvis hun begynner å komme med trusler så kan dere anmelde henne. Kanskje denne broren som spionerer vil skjønne greia etterhvert. Fortsett å vær en snill stemor for hennes barn, ikke gå henne imot når det ikke er noe som er kjempe viktig, sørg for at hun fortsetter å vite at du er snill fordi hun vet det allerede og er derfor sjalu siden du får være sammen med eksen hennes. Husk at du er stemor for barna, ikke for henne!

MEN egentlig så syns jeg at både du og barnefaren burde ta dette opp med henne, dere burde vise henne hvor skapet skal stå og ta henne skikkelig fatt. Men siden barnefaren kan miste samværet så ville jeg dessverre ikke gjort dette Det er ikke enkelt dette! Husk at barna en gang blir 18 år så dette er ikke noe som varer evig.

Masse lykke til uansett hva som skjer!

Anonym poster: 85b59a1fc59d1a36a6e5fd9753b1d109

[AnonymBruker]

Men jeg er ikke enig i at mannfolk blir veldig diskriminert ang samvær med barna og at mødrene bestemmer alt. Jeg har et søskenbarn som i fjor opplevde at samboeren og faren til barna klikket, han slo henne og hun låste seg inne på et rom med barna og ringte politiet, i mellomtiden raserte han leiligheten. Hun flyttet heldigvis ut, men dessverre så får han ha samvær alene med barna, barna ble traumatisert av oppførselen hans i fjor men blir tvunget til samvær. Moren sa i rettssaken at hun ønsket aleneansvaret men ble ikke hørt fordi de mente at faren må jo få se sine barn. I dette tilfellet burde han mistet alt samvær! Og det er mange slike tilfeller der ute dessverre

Anonym poster: 85b59a1fc59d1a36a6e5fd9753b1d109

[Kattugla]

Ugh.. Jeg avskyr folk som skyver barna foran seg på denne måten. For noen ynkelige bøller. Jeg synes også mannen er feig som tillater eksen å høvle slik over dere og barna - for klart denne oppførselen går utover de også. Dessverre så har jeg ikke noen gode råd, for det er ingen tvil om at så lenge din mann ikke er villig til å sette ned foten vil hun fortsette.. For henne har jo drittsekkoppførselen lønnet seg, hun har t.o.m makten over deres forhold, enda hun heldigvis ikke er klar over det..

[Kattugla]

Hvor gamle er barna? Konfirmanten er jo stor nok til å selv velge å komme til dere.

[Gjest anonym_betzy]

TS her....

Jeg er veldig glad for alle svar, tusen takk!!

Og jeg er helt enig i det dere sier angående mødre og deres makt i slike situasjoner. Det er noe riv ruskende galt i det norske lovverket. Loven sier vel noe om hvor gamle ungene skal være når de kan være med å bestemme hvor de vil være? er ikke det 12 år? Da kan hun jo strengt tatt ikke nekte far å se de hvis ungene vil selv??

Her er vi så heldige at ungene elsker å være her hos oss. Konfirmanten vil veldig gjerne at jeg skal få delta på planlegging og div i forhold til den store dagen, men mor sier kontant NEI!

To av barna har også luftet muigheten for å flytte hit sammen med oss, men da har hun servert masse løgner og svertet både far og meg for å unngå dette.. ( Jeg skjønner henne på en måte da dette er veldig sårt for henne, men jeg skjønner ikke skittkastingen..)

Jeg gruer meg veldig til konfirmasjonen for jeg vet liksom ikke hva hun kan finne på og heller ikke om jeg evt får noe backup fra min samboer hvis hun kommer med noen grusomheter denne dagen...

Men aller mest tenker jeg på barna og særlig konfirmanten som kan bli veldig lei seg hvis mor finner på noe.... bør jeg dra?

[Gjest Gjest]

Det du forteller er en utmattende situasjon.

Standardspørsmålet er om dere begge to oppfatter dette som et problem og en skikkelig utfordring og trussel mot deres samliv ?

Jeg mistenker at han også hadde denne 'stillingen' i det samliv han hadde med henne. At hun var den rèelle overordnede i deres eksteskap, og han var underordnet.

Og den underordnede stillingen er det desverre forferdelig vanskelig å endre.....

Så blir det litt for lett å si at han må skaffe seg en sterkere ryggrad og både tørre og tåle å stå imot henne når hun starter med det jeg kaller for sjikane og trusler for å få viljen sin.

Mulig du og han burde søke hjelp for å skaffe redskap som kan hjelpe dere til å rydde rom til dere ?

TS her:-)

Hun hadde nok all makt når de var gift også, og den makten akter hun ikke å miste.. Derfor ble nok jeg en veldig stor trussel når jeg flyttet sammen med barnefar.

Jeg er redd at han ikke ser dette som noe særlig trussel, han er litt blåøyd og tror det skal være sånn antageligvis. Iallefall mener han at dette er bagateller og at jeg bare må godta at det er sånn. Jeg må på en måte kjempe for å få han til å forstå mine følelser ang dette. ( jeg har også barn og har et supert forhold til min eks nye kone. Jeg har all respekt for henne og så lenge hun behandler mine barn bra så er jo jeg kjempeglad:-) Jeg har aldri lagt meg borti noen av deres valg og hun deltok med matlaging i min sønns konfirmasjon. Noe jeg setter veldig stor pris på. )

Alt dette gjør meg veldig sliten og frustrert. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre.....