Vet ikke hva jeg skal gjøre nå.

[AnonymBruker]

Jeg har bodd sammens med min kjæreste i noen måneder. Vi har et bra forhold, og jeg har blitt gravid. Jeg er ikke mere enn 19 år gammel, men jobber og han er snart ferdig med lærlingtiden sin og har fått fast jobb etter det. Vi driver også å leter etter ny leilighet, og alt er egentlig greit.

Jeg er veldig imot abort, og er helt sikker på at det er et valg jeg ikke tar. Så litt til problemet mitt da. Jeg er den første jenta min samboer har bodd sammens med, vært i et forhold med og hatt samleie med. Nå er jeg redd han ikke vil klare og holde seg til bare meg resten av livet. Jeg vil også kunne gi et barn en skikkelig oppvekst og syntes et familie liv er viktig, altså at foreldre holder sammen. Vi har ikke verdens beste økonomi, men nok til at vi klarer oss og kan klare og forsørge et barn. Jeg er bare redd han dropper han.

Jeg ringte hans mor istad for å fortelle nyheten, og jeg trur hun ble ganske skuffet. Det hørtes sånn ut. Hun ba meg titte på mulighetene for abort, men jeg sa at det ikke var et alternativ for meg. Deretter sa hun at jeg burde vurdere å titte på mulighetene for og adoptere det bort.

Han har også tidligere sagt at han syntes det er for tidlig og få barn nå.. Men ja..

Anonym poster: da37191fea36d931349221b0eda8cd7d

[AnonymBruker]

Hva jeg vil frem til med dette er at moren ber meg se på alternativene adoptere og abort, og det er ikke så lenge siden han sa at han ikke var klar for noe barn enda. Virker som ingen er på min side, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... Vil jo ikke såre noen

Anonym poster: f078898bf6c10e50f287f1842f642f92

[Testosteron]

Drit i hva moren hans sa! Du lever ditt liv, og hun har levd sitt liv.

Hvorfor er du usikker på at han skal forbli hos deg? Greit nok at dere er unge, men alder er ingen garanti for evig lykke enten man er gammel eller ung.

Jeg syns du skal gjøre som du alltid har tenkt. Bær fram barnet! Kos deg og nyt det å bli mamma!

[AnonymBruker]

Du skal ikke la deg overtale til å gjøre noe du ikke føler deg komfortabel med.

Dere har ikke verdens beste utgangspunkt, ingen tvil om det. Men noen krystallkule har heller ikke de som har vært sammen lenge og er eldre når de får barn. Ingen kan vite hva som skjer. Så, du må forholde deg til her og nå. Sånn er situasjonen. Sett deg nøye inn i alle alternativer og tenk godt etter hva du vil gjøre. Se også langt fremover i tid. Vei for og imot. Hva er viktigst for deg, hvilken situasjon vil du være i helst - nå og om 2 år, 5 år, 10 år, 20 år?

Å få barn forandrer absolutt hele livet, på godt og vondt. Ingenting blir som før.

Føler du at abort/adopsjon er verre enn å ha ansvar for et menneske i minst 18 år fremover?

Hvis svaret er ja, når alle tanker er sortert, så skal du stå på ditt og si klart ifra til dine nærmeste at du forventer at de respekterer ditt valg og støtter deg. Mest sannsynlig går det seg til, når "realiteten synker inn" hos de rundt deg. Men vær også forberedt på at du kan bli skuffet.

Klem til deg

Anonym poster: 8e24f2ded46ff4d38d23c2223e8777e4

[AnonymBruker]

Ja, dere er unge. Det er vel tidlig å få barn.

Ingen av dere kan spå om framtiden. Ingen av dere vet om det blir dere og et stabilt forholdt.

Det eneste dere kan gjøre er å ta stilling til her og nå. Sånn jeg ser det så er ikke det å adoptere bort et alternativ. Da gjenstår det kun abort eller å beholde. Valget er deres. Bare sørg for at valget er riktig for deg også. Det er så lett for at en utenforstående å si at abort er ok, men det er du som skal gjennom det.

Hilsen en som hadde en abort som 18-åring og fikk barn som 24-åring i et relativt ferskt forhold. Verden er ikke svart/hvitt.

Anonym poster: 50f3bbf9dd386fe654f5c125cffb6437

[AnonymBruker]

Har nå snakket med min samboer. Han sa at om jeg beholder dette går han ifra meg, han ville ikke ha noe med meg å gjøre om jeg skulle ha et barn i livet mitt også. Forholdet vårt var ikke verdt det. Jeg bare la på telefonen, visste ikke hva jeg skulle si. Siste melding jeg fikk var slik: Mamma kommer og henter tingene mine etterpå, jeg gidder ikke dette mer. Du for velge mellom det og meg, men jeg er ikke klar for å ødelegge livet mitt allerede. Du er tydeligvis aldri fornøyd, må alltid ha mer mer mer mer mer.. Det gidder ikke jeg! Du får styre ditt eget liv. Si ifra når du har valgt! PS: Bli kvitt noen kilo,tjukka.

Jeg har ikke svart han på meldingen. Heller er jeg vel ikke så tykk, men alt han skrev der var ganske sårende. Moren prøvde og komme hit nå, men jeg har låst døren. Sendte han en melding og sa at skulle han ha tingene sine fikk han være en mann og hente det selv slik at vi får muligheten til å snakke litt om dette, det går ann og sette seg ned å reflektere over en sak som to modene mennesker og ikke oppføre seg slik.. Moren truer nå med og kontakte politiet.. Jeg er helt satt ut..

Anonym poster: f078898bf6c10e50f287f1842f642f92

[AnonymBruker]

Drit i hva moren hans sa! Du lever ditt liv, og hun har levd sitt liv.

Hvorfor er du usikker på at han skal forbli hos deg? Greit nok at dere er unge, men alder er ingen garanti for evig lykke enten man er gammel eller ung.

Jeg syns du skal gjøre som du alltid har tenkt. Bær fram barnet! Kos deg og nyt det å bli mamma!

Tusen takk for en fint svar. Dette var godt og høre nå. Jeg er usikker på at han forblir med meg fordi jeg er redd han ikke klarer og holde seg til bare meg ut livet.. Har hørt alle disse skrekk historiene om guttene som var jomfru i starten av forholdet og bare stakk for å oppleve mer etterhvert..

Vil også takke for de andre fine og utfyllende svarene. Det er godt og hjelpende i en litt vanskelig brå situasjon..

-ts

Anonym poster: f078898bf6c10e50f287f1842f642f92

[Gjest Gjest]

kødder du? Dette er jo sinnsykt..

[lulle]

Vet du... Det er ikke lurt å få barn under disse omstendighetene. Ut fra det du skriver er dere alt for unge og umodne. Tenk på barnet, har du en reel milighet til å gi barnet det du ønsker?

[AnonymBruker]

Jeg tror og håper jeg har en god mulighet til og gi mitt kommende barn det beste. Jeg flyter vel kanskje ikke i penger, men jeg har nok til at jeg kan forsørge oss, og jeg har mer enn nok av kjærlighet. Samtidig har jeg en veldig støttende og forståelsesfull familie. Mamma tilbydde seg nettopp at jeg kunne flytte hjemme til de, og det samme gjorde min far. Så jeg vet de vil stille fullt opp, og jeg håper jeg klarer det..

-ts

Anonym poster: f078898bf6c10e50f287f1842f642f92

[Anciol]

Flott flytt hjem til foreldrene dine, det er de du trenger når du er i en slik situasjon som du har kommet i:) Dine foreldre støtter deg, det er det viktigste, du kan klare det, ja du er ung, og du har en jobb til å gå til. Du blir en flott mor og må kose deg masse med babyen:)

[LadySinatra]

Det er ingen tvil om at du er ung og at å få barn under disse forutsetningene bilbelte vanskelig. MEN om du ikke ønsker abort kan ikke han eller moren hans tvinge deg. De fleste som blir gravide unge modnes og vokser inn i foreldrerollen. Du kan klare dette! Jeg synes de er slemme mot deg og skaper unødig byrde til deg som har mer enn nok å tenke på. Har du familie eller vennersom kan støtte deg? Du trenger hjelp nå! Oppsøk gjerne et sånt kontor som gir råd til unge gravide, eller be om hjelp på helsestasjonen! Jeg fikk så vondt av deg. Du må bare sende meg en pm om du vil ha en å snakke med!. Lykke til!

[Testosteron]

Jeg har ikke svart han på meldingen. Heller er jeg vel ikke så tykk, men alt han skrev der var ganske sårende. Moren prøvde og komme hit nå, men jeg har låst døren. Sendte han en melding og sa at skulle han ha tingene sine fikk han være en mann og hente det selv slik at vi får muligheten til å snakke litt om dette, det går ann og sette seg ned å reflektere over en sak som to modene mennesker og ikke oppføre seg slik.. Moren truer nå med og kontakte politiet.. Jeg er helt satt ut..

Jeg skjønner godt at du er satt ut av oppførselen hans og moren hans, for de oppfører seg jo helt sykt.

Jeg er enig med deg: han får hente tingene sine selv. Hvorfor skal moren hans blande seg inn? Er han fortsatt en liten gutt som lar mamma bestemme alt?

[Testosteron]

Jeg synes de er slemme mot deg og skaper unødig byrde til deg som har mer enn nok å tenke på.

Helt enig. De er rett og slett stygge.

[Gjest navnelapp]

Kjære deg, eg forstår at du er i ein fortvilt situasjon. Og når ein stadig les om og ser på tv meir eller mindre romantiserte framstillingar av unge mødres glamorøse tilværelse. Det er ein enorm jobb, og du må sette deg sjølv og dine eigne behov til side i lang, lang tid framover. Når barnefaren attpåtil opptrer så barnsleg og uansvarleg så kan du heller ikkje rekne med noko støtte derfrå.

Eg er ikkje i tvil om mitt råd til deg; det er å prioritere di eiga utdanning og framtid, og ta abort. Få barn med ein mann som vil ha barn på eit tidspunkt som passar langt betre enn no. Nitten år og åleinemor? Det er faktisk ingenting å trakte etter på verken den eine eller den andre måten.

[AnonymBruker]

Tydeligvis er han det.. Han er 22 år gammel, og jeg trudde han var mer moden enn dette. Moren sier det er tyveri av hannes ting, men jeg snakket med pappa som er jurist og fikk beskjed om at så lenge kontrakten står i mitt navn slipper jeg inn de jeg vil slippe inn. Han mente jeg burde la de hente tingene, og har gitt beskjed om at hvis det skal være slutt får han hente tingene sine etterpå ellers går de på søpla på slutten av uken.

Jeg har gitt han alternativene om at enten kommer han hit og snakker på en ordentlig måte om hva som har hendt og hva som vil skje fremover, ellers kan han dra og ikke se seg tilbake. Da er han ikke verdig min tid..

-ts

Anonym poster: f078898bf6c10e50f287f1842f642f92

[Miss moneypenny]

Mitt råd til deg er å reflektere over dette nøye, også velger du det som føles mest riktig for deg. Og den dama ville jeg latt smake sin egen medisin! Lykke til, og sender deg en god klem herfra, ingen lett situasjon..

[Strixvaria]

Jeg ser at det er mange veldig positive innlegg her (og det er jo.. bra..?), så jeg får da komme med et som er litt på den andre siden av skalaen. Først og fremst; du er bare 19 år og knapt voksen selv, du sier selv at du har dårlig råd, barnefaren og hans familie er overhodet ikke interessert i verken deg eller ungen, og kommer heller ikke til å bidra med mer enn de absolutt må. Det du nå bør tenke grundig gjennom, er om du - helt alene - kommer til å klare å gi et barn alt det krever, ikke bare økonomisk, men også i form av alt det andre som et barn trenger. Legg bort "you can do it"/"det ordner seg alltids"-spiriten et lite øyeblikk og sett deg ned med tall og harde fakta; hvordan står det til ute i den virkelige verden? Hva gjør du for eksempel hvis det viser seg at ungen er kronisk syk, er utviklingshemmet eller er mye syk som liten? Er du i stand til å hjelpe barnet med lekser når den tid kommer? Klarer du, med din ene inntekt, å forsørge et barn, også når det blir eldre? Har du råd til å betale for fritidsaktiviteter, SFO og barnehageplass? Hva gjør du hvis du blir oppsagt, blir syk selv eller ender opp som ung ufør - har du da råd til å ta vare på dette barnet på en forsvarlig måte? Har du noen anelse om hvor mye en pakke bleier, en barnevogn og andre slike ting koster? Hva gjør du dersom du begynner å krangle med foreldrene dine; har du økonomi til å leie en leilighet som er stor nok for deg og ungen, har du egenkapital og oppsparte midler?

Eksen din (for det er dét han er, la oss være ærlige her, selv om det svir veldig akkurat nå - fyren vil ikke ha noe med verken deg eller den eventuelle ungen å gjøre, og det er hans valg (bortsett fra barnebidrag o.l., det er ikke valgfritt)), han er omtrent på samme alder som deg, snart ferdig med lærlingtida og har hele livet sitt foran seg. Prøv å sett deg i hans ståsted: Hvorfor i all verden skulle han ville sette livet sitt på vent allerede nå? Hvorfor skulle han ønske seg en unge i en alder av 22 år? Hva får deg til å tro at han skal ville binde seg så tidlig til ett menneske, en familie og ett 'liv', særlig når du er den første han har 'hatt' (eller hva jeg skal kalle det)? Hva med drømmene hans, planene og ønskene - hva får deg til å tro at han bare ville feie det til side for det første som dukket opp? Mener du at det er legitimt å forvente noe slikt av et annet menneske?

Jeg synes det er verre å kosemose en tenåringsgraviditet opp i skyene uten å ofre en tanke på hvilket enormt ansvar det her faktisk er - ungen er her (sannsynligvis) til lenge etter at man selv er død og begravet; man sitter med det hele og fulle ansvaret for dette individet til det er minst 18 år gammelt, og det er ikke noe glamorøst med å være teen mom.

Endret 18. mars 2013 av Strixvaria

[AnonymBruker]

Jeg må få takke for alle svarene jeg har fått her. Jeg setter like stor pris på alt jeg får av svar! Nå har mamma og jeg snakket mye om dette, jeg har en ganske ung mor. Hun er ikke mer enn 37, og en ung stefar på samme alder. Vi snakket litt om adopsjon, og da sa min stefar og mamma at de kan bli som fosterforeldre for den lille når den tid kommer. Slik at jeg får avlastning, hjelpen jeg trenger og klarer dette på best mulig måte. Det er jo noe vi må se videre på, men det var noe vi alle var villige til og forsøke.

Han har prøvd å ringe, sende meldinger og skriver egentlig bare dritt. Det samme gjør hun, jeg er alt fra en løs jentunge til en horebukk for øyeblikket. Men jeg svarer ikke, ga han streng beskjed om at han har fått to alternativer. Nå er det opp til han, men det valget han tar nå for han stå for også. Moren og broren har nå vært her to ganger den siste timen. Banken på, ringt på, ropt og kjeftet.. Fikk en venninne til og komme ned nå, og kommer de igjen nå kontakter hun politiet. Jeg orker bare ikke.

Heller vil jeg ikke dra herifra nå, med tanke på at jeg ikke vet hva de er villige til å gjøre med leiligheten om jeg ikke er tilstedet.

Anonym poster: f078898bf6c10e50f287f1842f642f92

[AnonymBruker]

Jeg lover deg: Dere kommer ikke til å vare, så det trenger du egentlig ikke tenke på en gang. Dere kommer forhåpentligvis til å få noen fine år sammen, men forholdet vil ryke.

Anonym poster: f0e75dd3ddcd5a9ccad8045f537fe7a3