Hvordan få guts til å gjøre det slutt?

[AnonymBruker]

Jeg har en kompis som jeg are blir så sinnsykt godt humør av å være sammen med. Hver gang vi treffes blir jeg bare glad, smiler bredt og lyser opp. Dette har mine venninner også merket.

Jeg og min kompis, la oss kalle han for Ole. Når jeg og Ole er sammen har det skjedd ting. Vi har hatt sex oppti dere ganger, jeg har overnattet hos han flere ganger men ikke alltid det har hendt noe. Vi har en utrolig god kjemi som jeg aldri har kjent maken til. Praten går alltid, ingen pinlige stillheter. Og er det stille mellom oss så er det likevel greit, ingen dårlig stemning. Vi ler masse sammen, har samme humor, og er egentlig ganske like.

I helgen traff jeg han tilfeldigvis på en bar i byen. Og jeg skulle tro etter fire-fem år at følelsene skulle være vekke, men der tok jeg feil. Jeg føler fortsatt det samme. Ble helt Mo i knærne, kaldsvettet og skalv på hendene da jeg så han og ga meg "det" smilet. Jeg smiler selv bare ved tanken.

Jeg lå over hos han i helga. Jeg var ikke utro. Det var nasj, og jeg ble liggende på sofaen. Men jeg lot han flørte med meg og jeg flørtet tilbake. Han så meg inn i øynene og sa jeg var så sinnsykt søt, at han hr savnet å være med meg, at han hadde lyst til å kysse meg, osv. Holdt hånda mi og bare var god, like god som han alltid var vært mot meg.

Jeg har aldri i mitt liv følt noe slikt for noen andre. Men jeg har aldri hatt guts til å fortelle han det. Jeg har blitt fort glad i han. Men dette skremmer meg sånn. Og det er en hake. Jeg er sammen med en annen. En jeg aldri burde vært sammen med.

Vi sliter så sinnsykt. Og jeg har tenkt å gå fra han lenge men greier ikke gjøre det pga at jeg syns synd i han fordi han blir dumpet.

Jg skal ikke gå i detaljer men han er kontrollerende, stoler ikke på meg, vi er totalt ulike, vi krangler hele jævla tiden. Det e også noe følelsesmessig som mangler mellom oss, ihvertfall fra min side. Jeg hadde aldri sommerfugler i magen når jeg skulle treffe han før. Jeg blir aldri særlig glad når han kom hjem etter jobb. Jg tenker bare "ja okei...". Jeg er ikke like glad i han som han er i meg.

Det høres helt forferdelig ut at jeg er sammen med han uten å elske han skikkelig. For dette vet han ikke om.

Det er en grunn til at jg er sammen med han. Vi har et barn sammen. Han er snart fire år. Og jeg begynner å stresse. Jo lenger jeg venter, jo verre blir det å gjøre det.

En ting som sliter på meg er det at han aldri gjør noe hjemme. V har bodd sammen i snart fem år, og vi har slitt siden dag 1.

Jg skjønner ikke at jeg lot meg selv få barn sammen med han.

Har fortalt han at han må skjerpe seg for jeg kommer til å gå fra han hvis ikke. Dette har jeg sagt i snart fem år, og han sier han skal skjerpe seg men ingenting skjer.

Hver helg jeg er ute så blir han sint hvis jeg drar på nasj eller på fest utn å si fra til han. Jeg har altså med andre ord meldeplikt.

Nå er det ikke sånn at jeg vil der skal fortelle meg hvem av disse jeg skal velge, for jeg ikke ikke gjør det slutt for å bli sammen han andre.

Men bare tanken på at det faktisk er mulig å få "den følelsen" med noen, gjør noe med meg. Nå har jg fått bekreftelse på det. Om jeg ender opp med han eller ikke er uvesentlig akkurat nå.

Min samboer gjorde det slutt med meg nå i høst, men kom tilbake etter en uke. Akkurat da var jeg bare knust og lei meg fordi jeg fortsatt hadde følelser for han, men var så dum å ta han tilbake etter en uke.

Jg har også vært på nippet til å gjøre det slutt, men han har greid å fiske meg tilbake. Gang på gang.

Men hvordan få guts til å gjør det slutt?

Jeg hr sagt mange ganger at jeg skal gjør det, men jeg kommer ikke så langt at jg sier noe. Fordi jeg syns synd i han.

Help me? Anyone ?

Anonym poster: 59fe9ee4e8cbad27d969201124670d8b

[AnonymBruker]

så du var redd for å være alene og lagde et barn i et dårlig forhold til en mann du viste det ikke fungerte med.

Så isteden for å slå opp tidligere så vil du slå opp nå som du vet du har en annen mann og slipper å være alene

Det er vel hele posten din kort oppsummert?

Mitt råd er å slå opp og ikke involvere barnet ditt med han nye til det har gått et år og du er sikkert på at forholdet vil fungere.

Anonym poster: bb497bf9ebc05e5028e8b18c81c8e302

[AnonymBruker]

Det er stygt å si det men min samboer direkte suger all glede ut av meg,

Jeg er aldri lykkelig sammen med han. Vi ler ikke sammen, gleder meg ikke spesielt til å treffe han eller komme hjem til han etter jobb. Sånn har det alltid vært, ikke noe som har kommet nå i det siste.

Han blir sint for ting han ikke burde bli sint for, og når han er sint da er jeg faktisk litt redd han. Han har en veldig sterk personlighet, er fryktelig høyrøstet og er alt for flink til å snakke for seg. Jeg greier aldri å få det siste ordet, og om jg gjør det kommer han bare med "og igjen så snur du det slik at jeg ender opp som den store stygge ulven". Altså han ser ikke at det faktisk hender at jeg også har rett.

Jeg føler meg som en ballong kom luften har gått ut av.

Jeg trengte virkelig en skikkelig "boost" av lykkefølelse, og jeg kunne ikke fått en bedre helg enn det jeg fikk nå med å treffe på min gamle flamme.

Anonym poster: 75872b782cf3603854d8c09c7457100c

[AnonymBruker]

Anonymbruker, nei jeg sa ikke det. Jeg sa at om jeg kommer til å bli sammen med min gamle flamme er uvesentlig. Men at nå har jeg fått bekreftelse på at "den følelsen" finnes ikke bare på film.

Jg har gått i trua på at det er slik som jeg har hatt det nå disse årene, at det er helt normalt og at alle har det sånn i sine forhold.

Men der har jeg tatt feil.

Ts.

Anonym poster: 75872b782cf3603854d8c09c7457100c

[Gjest Gaea]

Det er litt begrenset hvor mange råd man kan komme med, det er jo så enkelt som at du må gjøre det slutt. Alt det du beskriver tilsier at dere har prøvd på nytt litt for mange ganger, og nå har det gått så langt som at han ''suger all glede ut av deg'', som du sier. Du kan ikke tenke at det er synd på han om du gjør det slutt - det er synd på han om han tilbringer resten av sitt liv med en som ikke setter pris på han!

Og en liten kommentar angående meldeplikt... Jeg hadde blitt rimelig sur om min kjæreste hadde stukket fra meg og vårt fire år gamle barn (har ikke selv, men teoretisk sett) for å dra på fest uten å si i fra. Tror de fleste føler det samme angående det, så det er greit å huske på om du eventuelt får et nytt forhold...

[AnonymBruker]

Det er litt begrenset hvor mange råd man kan komme med, det er jo så enkelt som at du må gjøre det slutt. Alt det du beskriver tilsier at dere har prøvd på nytt litt for mange ganger, og nå har det gått så langt som at han ''suger all glede ut av deg'', som du sier. Du kan ikke tenke at det er synd på han om du gjør det slutt - det er synd på han om han tilbringer resten av sitt liv med en som ikke setter pris på han!

Og en liten kommentar angående meldeplikt... Jeg hadde blitt rimelig sur om min kjæreste hadde stukket fra meg og vårt fire år gamle barn (har ikke selv, men teoretisk sett) for å dra på fest uten å si i fra. Tror de fleste føler det samme angående det, så det er greit å huske på om du eventuelt får et nytt forhold...

Hei. Jeg har ikke stukket hjemmefra utn å si fra. Jeg skreiv det kanskje litt feil.

Men mannen jobber ikke hjemme, men offshore. Så det e ikke alltid like lett å få tak i han pga dekning osv.

Ungen har jeg jo skaffet barnevakt til.

Men han mener at jg skal ringe til han på jobb, for å si fra at jeg drar på fest. Ringe han midt på natta for å fortelle han at nå drar jeg på nasj, og hvem jeg drar sammen med.

Mener du at det er et krav som er ok?

Han stoler jo ikke på meg.

Anonym poster: 75872b782cf3603854d8c09c7457100c

[Gjest Gaea]

Hei. Jeg har ikke stukket hjemmefra utn å si fra. Jeg skreiv det kanskje litt feil.

Men mannen jobber ikke hjemme, men offshore. Så det e ikke alltid like lett å få tak i han pga dekning osv.

Ungen har jeg jo skaffet barnevakt til.

Men han mener at jg skal ringe til han på jobb, for å si fra at jeg drar på fest. Ringe han midt på natta for å fortelle han at nå drar jeg på nasj, og hvem jeg drar sammen med.

Mener du at det er et krav som er ok?

Han stoler jo ikke på meg.

Anonym poster: 75872b782cf3603854d8c09c7457100c

I utgangspunktet nei, men han kan vel ha sine grunner. Du skriver jo selv at du har overnattet hos en fyr du er i forelsket i, som flørter med deg, og som du flørter med tilbake. I mine øyne er det like mye utroskap som det sex er, men det er en annen diskusjon... Om han har merket at noe er galt, eller har merket at det kanskje kan være noe mellom deg og han andre fyren, kan det være en grunn til at han føler at han må ''passe på''. Det er jo ikke bra, hverken for deg eller han at han føler at han må ha kontroll over deg til en hver tid.

Det virker uansett som om tillitsproblemet er at av mange flere problemer dere har, så for begges skyld burde du nok gjøre det slutt.

[AnonymBruker]

I utgangspunktet nei, men han kan vel ha sine grunner. Du skriver jo selv at du har overnattet hos en fyr du er i forelsket i, som flørter med deg, og som du flørter med tilbake. I mine øyne er det like mye utroskap som det sex er, men det er en annen diskusjon... Om han har merket at noe er galt, eller har merket at det kanskje kan være noe mellom deg og han andre fyren, kan det være en grunn til at han føler at han må ''passe på''. Det er jo ikke bra, hverken for deg eller han at han føler at han må ha kontroll over deg til en hver tid.

Det virker uansett som om tillitsproblemet er at av mange flere problemer dere har, så for begges skyld burde du nok gjøre det slutt.

Jeg lå på sofan til denne mannen, delte ikke seng..

Samboer vet ikke om han her. Og jeg har ikke tenkt å si det heller.

Men kan si det sånn at det er grunner til at følelsene har falmet og at jeg ikke er lykkelig sammen med han.

Kort sagt så er han en latsekk som ikke orker løfte en finger med mindre han får belønning for det.

Jeg blir for flau av ting han sier og måten han er på, virkelig flau.

Han sier han skal skjerpe seg men jeg har enda til gode å se forbedring.

Han fins ikke huslig. Gjør ikke en dritt utn at jeg må gjøre han oppmerksom på det. Og gjerne flere ganger må jeg si det. (Hjelper ikke å la det ligge heller, for han driter i at det er skittent og rotete.)

Han er høyrøstet og ofte fruktelig barnslig.

Utrolig sexfiksert. Gidder ikke vaske klær, det overlater hqn til meg, men sex det han ha.

Det er så mye som skurrer jeg kunne sikkert skrevet en roman om hele forholdet hvis jeg hadde giddet.

Jeg er så drit faens lei av hele mannen at jeg vil bare spy.

Men er likevel litt redd for å angre.. Skjønn det den som kan..

Anonym poster: 75872b782cf3603854d8c09c7457100c

[Gjest anonym]

I utgangspunktet nei, men han kan vel ha sine grunner. Du skriver jo selv at du har overnattet hos en fyr du er i forelsket i, som flørter med deg, og som du flørter med tilbake. I mine øyne er det like mye utroskap som det sex er, men det er en annen diskusjon... Om han har merket at noe er galt, eller har merket at det kanskje kan være noe mellom deg og han andre fyren, kan det være en grunn til at han føler at han må ''passe på''. Det er jo ikke bra, hverken for deg eller han at han føler at han må ha kontroll over deg til en hver tid.

Det virker uansett som om tillitsproblemet er at av mange flere problemer dere har, så for begges skyld burde du nok gjøre det slutt.

Jeg er veldig enig i dette. Synes du ts virker som du vil fraskrive deg ansvar her. Du har et barn, men drar på fest og overnatter hos en gammel flamme...sikker på at det ikke skjedde noe? Enig med samtlige her som sier at det virker som du er redd for å være alene, og er det en bra ting? Du legger all skylda di på samboer, men du har og et ansvar! Du valgte faktisk å få barn med han. Du har og valgt å være i dette forholdet. Hva gjør DU selv for å få forholdet til å funke? Tror du at du vil smile hver dag med en ny når hverdagen kommer?

Og helt ærlig : vet ikke om jeg hadde stolt på deg i måten du beskriver du er på...Synes det er rimelig at man kan si ifra hvis man drar på nach..virker jo som du liker å flirte bak ryggen hans, og når du nå har fått den bekreftlesen du søker kan du gjøre det slutt ? Synes helt ærlig ikke så mye om sånne folk.

Jeg var nylig sammen med en som mente jeg var kontrollerende, noe jeg overhode ikke var, men jeg hadde tillitsproblemer fordi han var nettopp var som du selv beskriver, gjør hva man vil når man vil...hvis ikke er den andre "kontrollerende"...

Synes du bør gå litt inn i deg selv. Man er to i et forhold, og hvis man vil jobbe for forholdet, må DU jobbe med deg, så kan evt han andre jobbe med seg. Jeg sier ikke at du skal bli i forholdet, men det er ikke alltid barebare å hoppe inn i et nytt med en gang forholdet skranter, spesielt når det er barn i bildet..

[leirbål]

Jeg er ikke enig i at samboeren din høres så fryktelig ut.

Dere sliter, det er tydelig, men jeg vil ikke legge hele skylden på ham.

Jeg synes det er en selvfølge å gi beskjed når du drar på fest. Det er så enkelt som å si ifra når du skaffer barnevakt. Er du redd han sover, så send en melding.

Det samme om du ønsker å dra på nachspill.

For meg er det du gjorde utroskap. Når du synes det er greit forstår jeg at samboeren din ikke stoler på deg.

Når det gjelder husarbeid så er det utrolig mange som rett og slett ikke ser rot.

Terskelen deres for hva som er for rotete er utrolig høy.

Du sier at han gjør sin del når du sier ifra at noe må gjøres. Det er jo bra.

Noen ganger må du si ifra flere ganger. Forlanger du at han må gjøre det med en gang du ønsker det?

Hvis noen vil at jeg skal gjøre noe sier jeg gjerne ja. Men om de bestemmer at jeg må gjøre det på det tidspunktet som passer dem best kan jeg bli vrang.

Det er min sak om jeg bretter tøyet om ettermiddagen eller midt på natten, sålenge jeg gjør det uten å plage noen.

Når det gjelder krangler og diskusjoner tror jeg dere hadde hatt godt av å gå på et samlivskurs for å lære å snakke med hverandre. Lytte til hverandre.

For jeg ser ikke at dere respekterer hverandre.

Kanskje noen samtaler på et familierådgivingskontor hadde vært en idè?

Du er betatt, kanskje forelsket i denne andre mannen. Det får samboeren din til å virke ekstra ille.

Men alle forhold går i bølgedaler uten at det betyr at det er på tide å bryte opp av den grunn.

Spesielt når det er et barn med i bildet. Undersøkelser viser at barn av skilte foreldre vanligvis sliter veldig mye etter en skilsmisse.

Vennene mine må ikke leve med de dårlige egenskapene mine. Det gjør mannen min.

Derfor vil de nok beskrive meg som som mere "perfekt" enn han vil.

Sånn er det med "Ole" også.

Så istedenfor å se om gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet, så ta ansvar for dine egne valg, og kjemp for dem.

Du har valgt samboeren din. Du valgt å få barn med ham. Du sier jo rett ut at du er redd for å angre om du gjør det slutt. Jeg tror du er glad i ham, innerst inne.

Veldig mange fantastiske ekteskap har aldri hatt den stormende forelskelsen.

Men det har mange mislykkede ekteskap hatt. Du kan elske en person svært høyt uten å ha vært forelsket.

Du skriver en god del om hans feil som han ikke gjør noe med. Hva med dine feil?

Hva gjør du for å rette på dine feil?

Å fokusere på den andres feil og mangler fører kun til en ting. Økende misnøye.

Rett blikket mor deg selv, og din egen oppførsel. Det er kun deg du kan endre på.

Og jeg er overbevist om at hvis du begynner å oppføre deg annerledes mot ham vil forholdet deres blomstre.

Du sier at dere ikke ler sammen. Så ta initiativ til å gjøre morsomme ting sammen.

Når dere er uenige så gå vekk til følelsene har roet seg. Snakk sammen om det senere om det fremdeles er viktig.

Når du vil at han skal gjøre noe, så spør ham. "Vil du støvsuge gulvene i dag? Det er så skittent her."

Spør i samme tonefall som om du spør en venninne om noe. Det er ikke særlig motiverende å bli møtt med et anklagende tonefall når du skal utføre en oppgave.

Kort oppsummert: vær mot ham som du ville vært mot "Ole". Fokusèr på egen oppførsel, ikke hans.