Jeg konfronterte min mor så lo hun bare rått..

[AnonymBruker]

og sa jeg var hårsår, også lo hun enda mere.. jeg har alltid følt meg som en liten dritt når slikt skjer og det har det tidvis gjort i hele min oppvekst, at hun ler av mine følelser...

men denne gangen tok jeg igjen , blitt voksen nå og bestemte meg for å ikke la meg ydmyke lenger, noe psykologen også har rådet meg til å ikke la henne få lov til lenger..

Situasjonen var som følger..jeg ringte henne, noe jeg ikke gjør særlig ofte, min far er syk og jeg ville høre hvordan det sto til...

Jeg: "hei hvordan går det?"

Hun:"Jo det går bedre nå men du vi snakkes senere fordi jeg har besøk av XXXXXX (min søster)

Jeg: "Men du vet du hva jeg har noe viktig jeg må si...

Hun: avbryter.."ja men vi snakkes senere du.." som i et tonefall til en fremmed

Jeg : "Ja men ...du vet du hva....jeg...?"

Avbrutt av hei då og la på..

Da jeg var der i går , min søster ringer og hun snakker med henne en time, tar seg god tid selv om jeg er der. Fortrolighet og varme preger stemmen..

Etterpå ble jeg sittende helt taus og se på henne og lure på hvorfor hun alltid var sånn.

Så konfronterte jeg henne og hun begynte å le hånlig og sa hvis jeg reagerte på det så...var jeg rar..

I tillegg omtaler hun meg til andre som sårbar og tander men det er ikke sant!

Jeg sa til henne at min reaksjonsevne var helt normal at det var henne det måtte være noe med som kunne opptre slik og i tillegg alltid gjort det siden jeg var barn..

Da hisset hun seg opp og jeg dro derfra..

Jeg orker ikke omgås dem noe særlig siden de suger kreftene utav meg , min søster lovpriser henne og min mor blunker lurt til henne..

Min mor er så opptatt av å formidle at hun alltid behandler oss likt, men det gjelder bare utad og ikke når det kommer til det følelsesmessige........

Med ord og fakter slår hun meg i bakken gang på gang!!

Hvordan kan en mor være så ond????!

Anonym poster: 4248196322f7b42f827988a6b939d0e5

[AnonymBruker]

Omsider sprakk jeg og da jeg konfrontrerte henne med følelsenen mine sa hun at jeg var hårsår, også lo hun enda mere.. jeg har alltid følt meg som en liten dritt når slikt skjer og det har det tidvis gjort i hele min oppvekst, at hun ler av mine følelser...

men denne gangen tok jeg igjen , blitt voksen nå og bestemte meg for å ikke la meg ydmyke lenger, noe psykologen også har rådet meg til å ikke la henne få lov til lenger..

Situasjonen var som følger..jeg ringte henne, noe jeg ikke gjør særlig ofte, min far er syk og jeg ville høre hvordan det sto til...

Jeg: "hei hvordan går det?"

Hun:"Jo det går bedre nå men du vi snakkes senere fordi jeg har besøk av XXXXXX (min søster)

Jeg: "Men du vet du hva jeg har noe viktig jeg må si...

Hun: avbryter.."ja men vi snakkes senere du.." som i et tonefall til en fremmed

Jeg : "Ja men ...du vet du hva....jeg...?"

Avbrutt av hei då og la på..

Da jeg var der i går , min søster ringer og hun snakker med henne en time, tar seg god tid selv om jeg er der. Fortrolighet og varme preger stemmen..

Etterpå ble jeg sittende helt taus og se på henne og lure på hvorfor hun alltid var sånn.

Så konfronterte jeg henne og hun begynte å le hånlig og sa hvis jeg reagerte på det så...var jeg rar..

I tillegg omtaler hun meg til andre som sårbar og tander men det er ikke sant!

Jeg sa til henne at min reaksjonsevne var helt normal at det var henne det måtte være noe med som kunne opptre slik og i tillegg alltid gjort det siden jeg var barn..

Da hisset hun seg opp og jeg dro derfra..

Jeg orker ikke omgås dem noe særlig siden de suger kreftene utav meg , min søster lovpriser henne og min mor blunker lurt til henne..

Min mor er så opptatt av å formidle at hun alltid behandler oss likt, men det gjelder bare utad og ikke når det kommer til det følelsesmessige........

Med ord og fakter slår hun meg i bakken gang på gang!!

Hvordan kan en mor være så ond????!

Anonym poster: 2d22321d0e88d16318953605abc31012

[AnonymBruker]

Har det litt på samme måten. Bare at jeg har så og si kuttet kontakten. Etter å ha vært gjennon drøssevis med konfrontasjoner og massevis av episoder som tappet meg helt for overskudd og energi, så måtte jeg bare la ho surre med sitt. Så nå tenker jeg mor og søss lever lykkelig og kjatrer om den sære og vanskelig meg. Be my guest!

Hvis du ikke når inn til henne ved å prøve å snakke med henne, bør du kjenne etter om du kanskje har det bedre uten henne i livet ditt. Er ikke noe lett valg, det vet jeg alt om, men noen ganger må man ta hensyn til seg selv.

Anonym poster: 3ce209b0e2ec8ed5ae00efbf2d974ed9

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke moren din høres ond ut i det hele tatt. Vil det ikke være mer konstruktivt for deg å bruke timene hos psykologen til å finne ut av hvorfor du opplever det på den måten? Jeg skjønner at du føler det som du føler det, likevel synes jeg det fra utsiden ser ut som om du er nettopp skjør og tander, og det er ikke noe jeg sier for å være ekkel. Jeg bare synes ikke det er noe å reagere på her.

Blås i å konfrontere moren din! Bruk heller tiden og kreftene dine på å gjøre det som skal til for at du skal ha det godt

Lykke til

Anonym poster: ca20523d35f8866e04f98d25f1de3117

[Klatt]

Jeg syntes det høres ut som om moren din har et mer anstrengt forhold til deg enn til søsteren din. Du skriver at du ikke ringer så ofte - kanskje hun rett og slett bare klikker bedre med din søster? Folk er forskjellige, også mødre og deres barn.

Forøvrig skal det sies at jeg aldri hadde godtatt det der. Å være på besøk hos noen som prater i telefon opptil en time (så sant du ikke overdriver her), spesielt når du i en helt hundre prosent lignende situasjon faktisk ble avbrudt midt i en setning? Jeg hadde nok latt være å snakke med moren min på en god stund hvis det der hadde skjedd meg.

Jeg syntes kanskje hun høres destruktiv ut. Kanskje ikke ond, men kanskje litt hensynsløs og lite observant? At hun rett og slett ikke forstår at det hun gjør og sier til deg påvirker deg. Det er ikke noe svakt med det. Er absolutt ikke enig med ABen over meg.

[Gjest Gjest]

Ikke noe å reagere på?? jeg reagerte på det sidne jeg også opplever forskjellsbehandling. har alltid gjort og det er der ennå.

Hele greia er at de ser det ikke selv, og de TROR de behandler oss alle likt.

det som hjalp var å vite at man kan ikke forandre voksne mennesker, se på henne som et umodent barn som lever i sin egen boble, og hev hodet og gå igang med ditt eget liv. Slike folk kan man treffe i familieselskap, og kun det.

Knyt bånd til noen andre, en venninne etc og bruk tid sammen med mennesker som gir deg noe.

[Gjest Gjest]

Men kan ikke behandle søsken helt likt for de er jo forskjellige mennesker!

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke moren din høres ond ut i det hele tatt. Vil det ikke være mer konstruktivt for deg å bruke timene hos psykologen til å finne ut av hvorfor du opplever det på den måten? Jeg skjønner at du føler det som du føler det, likevel synes jeg det fra utsiden ser ut som om du er nettopp skjør og tander, og det er ikke noe jeg sier for å være ekkel. Jeg bare synes ikke det er noe å reagere på her.

Blås i å konfrontere moren din! Bruk heller tiden og kreftene dine på å gjøre det som skal til for at du skal ha det godt

Lykke til

Anonym poster: ca20523d35f8866e04f98d25f1de3117

Wow. For det først: ikke noe å reagere på? Hun har besøk av datteren sin og bruker tiden på telefonen. Dette er jo langt over streken for normal adferd. Man kan legge til at når det motsatte skjedde, la moren på, midt i en setning. Dette er i aller høyeste grad noe å reagere på, og det tror jeg de fleste vil være enige om.

For det andre: TS går i terapi. Psykologen har rådet henne til å konfrontere mor, men du vet bedre? Det handler ikke om at mor går over streken, men at TS er tander? Ikke er du psykolog og ikke kjenner du TS sin situasjon, og likevel tillater du deg å si noe slik? At det er mulig, du brude skamme deg.

TS: du har åpenbart en mor som ikke er en god mor for deg. Det er ikke din feil, og ikke la noen fortelle deg noe annet. Det er ikke sikkert konfrontasjon vil endre noe for moren din, men det vil kanskje være bra for deg å si ifra, flott at du tok til motmæle sist du var hos henne! Hvordan føles det?

Til den siste gjesten: det handler ikke om at hun vil ha just det samme, heller at de skal bli behandlet med lik verdi og respekt. Eksempelet TS siterer viser at det er mye som skorter på det.

[Gjest Tiks]

Ta igjen med samme mynt. Ikke ring henne eller reis dit. Ringer hun deg så er du bare kald tilbake.

[AnonymBruker]

Problemet til min mor er at hun klarer ikke å snakke om følelser og hun er livredd psykologer.

Da jeg kom til å nevne hvilken hyggelig psykolog jeg hadde rodde hun og rodde helt vilt for å finne et annet samtaleevne.

Mens jeg er jordnær og avbalansert, tåler den dype samtalen er det bare trygt for henne å prate om været og praktiskrelaterte ting og hun avbryter meg når jeg har noe på hjertet fordi emnet er skummelt for henne men helt legitimt for folk flest.

Spør jeg henne "hadde du smerter under fødselen", "Nei hun kjente ikke noe spesielt" ok, nei men hvordan var det da? "Nei jeg husker igrunn ikke" "Skal du ha mere å drikke,repliserer hun?" Oj.. Det var den samtalen gitt.

"Hva føler du nå?",kan jeg spørre (for å sette det på spissen her )nei hun kan ikke svare for alt er bra, ingen nyanser.

Og enten er man med henne eller man er mot henne om man har andre meninger.

Oi jeg er en skummel datter som våger å nevne følelser i min mors nærvær, og ikke minst jeg snakker om følelser som noe helt naturlig(ikke fødsler til vanlig da men eksempelvis her bare)

Min mor slo meg under hele oppveksten og jeg har gått tre år til psykolog for i det hele tatt klare å føle ordentlig. Hvem er jeg som person. Jeg har lov å mene annet enn min mor uten å bli klandret av den grunn.osv....

Psykologen anser meg nå for å være ferdigbehandlet og at jeg har fått en MYE bedre selvtillit enn da jeg begynte der men jeg kjenner alt forverrer seg når jeg er med henneofet\re enn en gang i måneden. Ikke bra når de også maser om at jeg besøker dem så sjelden...

Jeg har det utrolig bra mentalt nå, men skal leve med å forholde meg til dem og jeg merker forverringen biter meg bare jeg nærmer meg henne .

Det er hun som trenger behandling men den må hun ordne med selv og kommer neppe til å gjøre det.

I mellomtiden kommer jeg til å si fra , høflig men kort hver gang hun ikke oppfører seg akseptabelt overfor meg.

Ts

Anonym poster: 4248196322f7b42f827988a6b939d0e5

[AnonymBruker]

Nå kan ikke jeg være sikker, og jeg vil ikke gi din mor en diagnose. Men gå inn på denne nettsiden, og se om du kjenner deg igjen

http://www.daughtersofnarcissisticmothers.com/golden-child-scapegoat.html

Anonym poster: 6c4fea75a2f407419d8f814c2b784aee

[AnonymBruker]

Hei TS.

Hva med å la moren din smake sin egen medisin?

Begynn å behandle henne som dritt heretter

Ringer hun deg, sier du bare at du ikke har tiden til å snakke med henne.

Og er du i besøk hos henne, må du gjerne slå på tråden til noen og prate 1 time eller 2 du også..

Du kan selvsagt begynne å demonstrere overfor henne i besøket, og bare forlate huset dersom moren din begynner med denne drittringingen til favorittdatteren sin igjen.

Tror moren din har psykopatiske trekk, noe som gjør at hun bae er ute etter å såre deg, TS.

Ja, du er hårsår, men dette har sin opprinnelige årsak i en barndom hvor de bare rakket ned på deg med psykisk mobbing..

Jeg forstår uansett hvordan du har det, og støtter deg i alt du sålangt har foretatt deg

Bare ikke la disse vemmelige menneskene knekke deg i to!

i virkeligheten tror jeg det er moren din det er noe steikende rart med, og at hun har et krampeaktig behov for å psyke ned andre (for at hun selv skal føle seg bedre).

Prøv å være mest mulig borte fra dem, og bruk heller tiden på mennesker som bygger deg opp, framfor ned.

Anonym poster: 68a906234f606731da2dc7ee3be56ce4

[Gjest .-L-.]

Hadde mamma holdt på slik hadde jeg bedt henne dra til ... Slikt gidder ikke jeg i alle fall. Hun er heldigvis veldig herlig da

[Avalon]

Hadde min mor vært slik ville jeg nok holdt avstand!

[AnonymBruker]

Nå ringte hun meg i sted og lot som ingenting, bare fortalte i korte trekk hvordan helsetilstanden til min far var...og etter 4 minutter sa hun , men nå har jeg vel pratet lenge vel...........(dvs lengre enn sist) og jeg nølende jaaa.... før hun med seier i stemmen spurte hvordan det sto til med meg da.. Jo bra..

Jeg; "Si ifra om dere trenger noe hjelp da.." Hun: "Jamen du har vel nok med deg selv vel?" Før hun sa hei og la på.

Og når jeg har noe på tunga har hun avbrutt meg idet jeg sier det første ordet. Får aldri tid til å tenke men enn "giv akt!"...blir jeg mye med henne så er jeg redd jeg kunne bli som henne!

Dere snakker om å vende og vri altså? Som om jeg var problemet.

Bare for å ha sagt det. LIvet er IKKE slitsomt når jeg ikke er med henne.

Nå har hun meg liksom inne i varmen igjen og kan håne og håne meg og velge når hun vil bygge meg opp igjen som med telefonen nå.

Splitt og hersk. det blir ekstra tydelig når min far er syk fordi da spiller hun på det at han vil se meg samtidig som hun avviser eller er vennlig mot meg etter eget forgodtbefinnende. Vet aldri når de bitende ord kommer.

Hvor sjelden kan jeg dra dit uten at det virker unormalt? Vil høre deres mening..

Holder jeg meg fullstendig borte sprer hun ekstra stygge rykter om meg ser dere.... "Stakkars meg som er syk osv"

Måtte ringe mental helse etter jeg hadde besøkt henne og den vennlige damen der sa at hun nok brukte meg som et slags skjold for å beskytte sitt eget usikre seg. Å den tanken skulle jeg holde fast ved sa hun.

Men også kanskje rådet hun meg til å fortsette hos psykolog for at min mor ikke skulle klare å ødelegge det som nå er blitt bygget opp hos meg.(da til en offentlig psykolog for den private var veldig dyr for meg)

Anonym poster: 4248196322f7b42f827988a6b939d0e5

[AnonymBruker]

Prater du kun om helsetilstanden din når dere snakker sammen? Da kan jeg vel skjønne at hun er litt lei. Hvis man skal får referat av diagnoser og legetimer hver eneste gang så blir det litt vel negativt.

Anonym poster: 4e7a026e69cd9a03581a20a2eda51e2b

[AnonymBruker]

Prater du kun om helsetilstanden din når dere snakker sammen? Da kan jeg vel skjønne at hun er litt lei. Hvis man skal får referat av diagnoser og legetimer hver eneste gang så blir det litt vel negativt.

Anonym poster: 4e7a026e69cd9a03581a20a2eda51e2b

Nei jeg bringer sjeldent på bane min helsetilstand. Det er mest når jeg skal begrunne hvorfor jeg kommer til dem så sjeldent at jeg lar grunnen være min fysiske helse.

Det gjør mindre skade enn en time med henne for hodeverk får jeg jo da og har kunnet ha en grunn for å ikke komme.

men nå begynner de å bli innpåslitne.

Kanskje fordi mine unger også har satt foten ned og ikke vil dit lenger.

Anonym poster: 4248196322f7b42f827988a6b939d0e5

[AnonymBruker]

Nei jeg bringer sjeldent på bane min helsetilstand. Det er mest når jeg skal begrunne hvorfor jeg kommer til dem så sjeldent at jeg lar grunnen være min fysiske helse.

Det gjør mindre skade enn en time med henne for hodeverk får jeg jo da og har kunnet ha en grunn for å ikke komme.

men nå begynner de å bli innpåslitne.

Kanskje fordi mine unger også har satt foten ned og ikke vil dit lenger.

Anonym poster: 4248196322f7b42f827988a6b939d0e5

Jeg bare syns du skrev at du fortalte om helsa di i denne samtalen og den forrige.

Anonym poster: 4e7a026e69cd9a03581a20a2eda51e2b

[Gjest Eurodice]

Slettet, feil.

Endret 18. mars 2013 av Arabella

[AnonymBruker]

Problemet til min mor er at hun klarer ikke å snakke om følelser og hun er livredd psykologer.

Da jeg kom til å nevne hvilken hyggelig psykolog jeg hadde rodde hun og rodde helt vilt for å finne et annet samtaleevne.

Mens jeg er jordnær og avbalansert, tåler den dype samtalen er det bare trygt for henne å prate om været og praktiskrelaterte ting og hun avbryter meg når jeg har noe på hjertet fordi emnet er skummelt for henne men helt legitimt for folk flest.

Spør jeg henne "hadde du smerter under fødselen", "Nei hun kjente ikke noe spesielt" ok, nei men hvordan var det da? "Nei jeg husker igrunn ikke" "Skal du ha mere å drikke,repliserer hun?" Oj.. Det var den samtalen gitt.

"Hva føler du nå?",kan jeg spørre (for å sette det på spissen her )nei hun kan ikke svare for alt er bra, ingen nyanser.

Og enten er man med henne eller man er mot henne om man har andre meninger.

Oi jeg er en skummel datter som våger å nevne følelser i min mors nærvær, og ikke minst jeg snakker om følelser som noe helt naturlig(ikke fødsler til vanlig da men eksempelvis her bare)

Min mor slo meg under hele oppveksten og jeg har gått tre år til psykolog for i det hele tatt klare å føle ordentlig. Hvem er jeg som person. Jeg har lov å mene annet enn min mor uten å bli klandret av den grunn.osv....

Psykologen anser meg nå for å være ferdigbehandlet og at jeg har fått en MYE bedre selvtillit enn da jeg begynte der men jeg kjenner alt forverrer seg når jeg er med henneofet\re enn en gang i måneden. Ikke bra når de også maser om at jeg besøker dem så sjelden...

Jeg har det utrolig bra mentalt nå, men skal leve med å forholde meg til dem og jeg merker forverringen biter meg bare jeg nærmer meg henne .

Det er hun som trenger behandling men den må hun ordne med selv og kommer neppe til å gjøre det.

I mellomtiden kommer jeg til å si fra , høflig men kort hver gang hun ikke oppfører seg akseptabelt overfor meg.

Ts

Anonym poster: 4248196322f7b42f827988a6b939d0e5

Men hvorfor respekterer du ikke at hun ikke vil snakke om følelser? Forsøker du å få vennene dine til å snakke om ting de ikke liker å snakke om? Det kan jo ikke bli noen god tone mellom dere når du ikke tar hensyn til henne heller. Det er samspillet det er noe i veien med, ikke nødvendigvis henne eller deg.

Altså, det er helt åpenbart noe galt med henne som slo deg! Siden det virker som om du likevel ønsker å ha kontakt med henne, tror jeg det ville vært lettere om du hadde gått inn i det med en større grad av gjensidighet. En relasjon mellom voksne mennesker krever litt gi og ta, også mellom mor og datter. Jeg får så veldig følelsen at du vil bli respektert og forstått for den du er og det du trenger, uten å gi det samme tilbake. Det er ikke så lett å få til et godt samspill da.

Jeg forstår ikke hva du mener når du sier at psykologen din mener at du er ferdigbehandlet. Det er jo ikke opp til psykologen å avgjøre det, det er du som vet om du er ferdig eller ikke. Og det virker som om du fortsatt har et stykke å gå, i og med at du blir så lei deg over dette

Jeg er ikke på moren din sin side her, jeg sier bare hvordan jeg synes samspillet dere i mellom ser ut fra utsiden, fra mitt perspektiv.

Jeg håper det blir lettere for deg, det er lett å se at du har det vondt med dette!

Anonym poster: ca20523d35f8866e04f98d25f1de3117