Hvordan komme meg ut av dette ekteskapet?

[Gjest Gjest]

Jeg er i en fryktelig vanskelig situasjon og vet ikke hva jeg skal gjøre. Saken er den at min mann og jeg har et elendig forhold som jeg har prøvd å komme ut av de siste par årene. Flere år med samlivsterapi har ikke hjulpet oss. Hans behandling av meg, og til tider vårt barn på fem år, er ikke til å holde ut. Ingen fysisk vold.

Mannen min vil at vi skal være sammen for enhver pris. Han ser ikke hvor skadelig vårt forhold er for barnet. Han nekter å samarbeide om flytting og han sier han vil ha minimum 50% omsorg for barnet. Barnet har fått en diagnose som er lett å forstå kommer av det dårlige forholdet vi foreldre har, og jeg mener at min mann er ansvarlig. Pga farens dårlige innsikt i hvordan han påvirker barnet negativt har jeg ikke gått med på 50%. Jeg er redd barnet vil få det værre uten meg som støtte når faren kjefter og klager. Barnet er skjørt nok som det er og en skillsmisse vil være en stor belastning. Jeg har ingen ønsker om at far og barn ikke skal treffes, ønsker heller at han skal bli tvunget til å innse at hans oppførsel er skadelig og få hjelp til å lære hvordan man håndterer barn.

Problemet er altså at vi kan ikke bo sammen, både barnet og jeg tar skade av det. Vi kan heller ikke flytte da barnet vil stå alene mot far i perioder. Dette sliter på meg dag og natt, jeg føler jeg er på randen av et sammenbrudd.

Hva i all verden gjør jeg??

[Gjest Gjest]

Dersom du er fast bestemt på å gjøre dette så må dere nok gå rettens vei. Via mekling først. Mange menn bruker dette med 50% samvær bevisst for å skremme moren. Ta kontakt med ett familievernkontor, og snakk med de alene. Forklar situasjonen din, og be dem om råd. Ta gjerne også kontakt med fastlegen din og forklar også h*n din situasjon. Dersom du mener at barnet ditt lider under dette, så ikke vent med å ta affære. Du skal også vite at ved en eventuell rettsak så blir aldri dommen delt omsorg. Domstolen kan gi utvikdet samvær, men kun en av dere vil få hovedomsorgen. I de aller fleste tilfeller tilfaller denne mor, spesielt dersom barnet har vært mest knyttet til deg. Men det er viktig at du tar kontakt med lege og familievernkontor først (dette kan komme godt med siden).

[Gjest Gjest]

Dersom du er fast bestemt på å gjøre dette så må dere nok gå rettens vei. Via mekling først. Mange menn bruker dette med 50% samvær bevisst for å skremme moren. Ta kontakt med ett familievernkontor, og snakk med de alene. Forklar situasjonen din, og be dem om råd. Ta gjerne også kontakt med fastlegen din og forklar også h*n din situasjon. Dersom du mener at barnet ditt lider under dette, så ikke vent med å ta affære. Du skal også vite at ved en eventuell rettsak så blir aldri dommen delt omsorg. Domstolen kan gi utvikdet samvær, men kun en av dere vil få hovedomsorgen. I de aller fleste tilfeller tilfaller denne mor, spesielt dersom barnet har vært mest knyttet til deg. Men det er viktig at du tar kontakt med lege og familievernkontor først (dette kan komme godt med siden).

Takk for tips.

Vi har vært på mekling, mannen min viker ikke en tomme, til tross for at mekleren sa det samme som deg ang utfall av en rettsak. Han vil likevel gå rettens vei da han mener det er hans eneste sjanse. Tror egentlig han truer meg, men jeg er redd for at han blir desperat nok til å gjøre det, uten tanke på belastningen for barnet. Han er ikke interessert i å høre om "til barnets beste", han er bare opptatt av egne interesser.

Jeg har også vært alene på familievernkontoret, men fikk liten forståelse for situasjonen der. Rådgiveren bare snakket om viktigheten av at far og barn må ha et godt forhold.

Jeg tror ikke legen min er rett person å gå til, men jeg har snakket med helsesøster, som råder meg til å evt kontakte barnevernet for råd, noe jeg er svært skeptisk til.

Jeg føler jeg sitter i klisteret, alle proffesjonelle sier jeg må gå, men samtidig sier de at jeg kan ikke ta barnet med meg, og heller ikke la barnet være igjen hos faren.

Mannen min vil jo, som sagt at vi skal holde sammen. Hvis jeg vil flytte må jeg enten la barnet være igjen hos han, eller så må vi bli enige om barnefordelingen før vi kan flytte fra hverandre, sier han. Jeg har sagt at da få han sette igang den rettsaken han vil ha, men han løfter ikke en finger for å gjøre det. Han sitter og håper jeg ikke har mot eller ork til å kjempe videre. Og jeg må innrømme at hver dag blir fortvilelsen sterkere når jeg ikke kommer videre med denne saken.

[AnonymBruker]

Jeg kan dessverre ikke gi deg noen råd, bare gi deg en god klem og si at du er ikke alene! Jeg har vært der du er, bortsett fra at far ikke viste sitt sanne jeg før etter at jeg hadde flyttet og 50% var skrevet under på. Min sønn lider så veldig, på skolen og ellers også. Alle ser det men jeg kan ikke bevise hvor problemene stammer fra da far aldri viser disse sidene av seg til andre. Jeg har snakket med de jeg kan snakke med, og de tror og støtter meg helt til de har snakket med far. Han vrir alle rundt lillefingeren og snur på alt sånn at det er jeg som blir den store ulven. Jeg er så fortvilet og kan ikke gjøre noe. I mens er jeg bare tilskuer til at barnet mitt sliter. Jeg gjør mitt ytterste for han og støtter det jeg kan når han er hos meg, men det hjelper så lite når han blir manipulert til de grader når jeg ikke er der.

Som sagt kan jeg ikke gi deg noen råd, jeg har jo havnet i den situasjonen du frykter å havne i. Søk advokathjelp, sett deg inn i lovverket selv og ikke inngå avtaler uten at advokat må være det eneste.

Lykke til og god klem fra meg

Anonym poster: 372cc43e92419d092207fe2f4154bfd0

[Gjest Gjest]

Dersom du er fast bestemt på å gjøre dette så må dere nok gå rettens vei. Via mekling først. Mange menn bruker dette med 50% samvær bevisst for å skremme moren. Ta kontakt med ett familievernkontor, og snakk med de alene. Forklar situasjonen din, og be dem om råd. Ta gjerne også kontakt med fastlegen din og forklar også h*n din situasjon. Dersom du mener at barnet ditt lider under dette, så ikke vent med å ta affære. Du skal også vite at ved en eventuell rettsak så blir aldri dommen delt omsorg. Domstolen kan gi utvikdet samvær, men kun en av dere vil få hovedomsorgen. I de aller fleste tilfeller tilfaller denne mor, spesielt dersom barnet har vært mest knyttet til deg. Men det er viktig at du tar kontakt med lege og familievernkontor først (dette kan komme godt med siden).

Dette svaret sier jo det meste om hvor mannsfiendtlig det norske samfunnet er, og hvor langt det egentlig er igjen før menn kan oppnå likestilling.

[Kontormus]

Dette svaret sier jo det meste om hvor mannsfiendtlig det norske samfunnet er, og hvor langt det egentlig er igjen før menn kan oppnå likestilling.

Barnet er bare 5 år, ikke så rart at relasjonen mellom mor og barn er sterkere enn relasjonen mellom far og barn.

Og fedre som behandler barnets mor (og barnet) dårlig skal ikke ha omsorgen!

Prøv og se tilfellene her for hvordan de blir beskrevet, og slutt med den derre "stakkars-far-propagandaen din!

Menn svikter langt oftere enn kvinner som forelder. Sånn er det bare!

[Gjest Gjest]

Barnet er bare 5 år, ikke så rart at relasjonen mellom mor og barn er sterkere enn relasjonen mellom far og barn.

Kvinnesjåvinistisk tøv! Menn kan være like gode omsorgspersoner for barna som kvinner, og det er heller ingenting i veien for at menn kan være bedre omsorgspersoner for barna enn kvinner.

Når så norsk rett nærmest utelukkende gir kvinner hovedomsorgen for barnet, sier det alt om hvor langt det er igjen før menn kan oppnå likestilling i Norge.

[Kontormus]

Kvinnesjåvinistisk tøv! Menn kan være like gode omsorgspersoner for barna som kvinner, og det er heller ingenting i veien for at menn kan være bedre omsorgspersoner for barna enn kvinner.

Når så norsk rett nærmest utelukkende gir kvinner hovedomsorgen for barnet, sier det alt om hvor langt det er igjen før menn kan oppnå likestilling i Norge.

Mannssjåvinistisk tøv at menn ikke har oppnådd likestilling på det området. Hva norsk rett gjør har vi diskutert før. Der er utfallet 50%.

Det er fra naturlig at mor som har maten tar vare på barnet når det er lite. Og slik er båndet allerede sterkt når barnet vokser opp.

Og hvorfor i all verden skulle menn være BEDRE omsorgspersoner???????

Og hvorfor i huleste heiteste maser du om rettsvesenet og barnelova hele tiden når denne mannen er en dust? Har du så vondt for å akseptere at menn ikke er fullkomne? Hvorfor forsvarer du disse idiotene i de forskjellige trådene?

[slask]

For at noen skal kunne hjelpe TS i denne sammenhengen så må man nok bli mer overbevist om at TS faktisk har rett.

Det hjelper ikke at TS mener at hun har rett ved å påstå at faren har negativ innvirkning på barnet. Heller hjelper det ikke at andre debattanter kaller faren for en dust, basert på så enkle/vage fremstillinger fra TS.

[AnonymBruker]

Nå må du tenke på barnet ditt her. Ta kontakt med familevernkontoret en gang til slik at du har det registrert at du har vært der og uttrykt din bekymring for hvordan far behandler barn. Ta kontakt med advokat og flytt. Du skylder barnet ditt at du drar. Når du har flyttet så kan du ta kontakt med barnevernet ang far og barn.

Anonym poster: 3d5baf048b5fe6b8e2cfd2d032ddec38

[Gjest Gjest]

Dette svaret sier jo det meste om hvor mannsfiendtlig det norske samfunnet er, og hvor langt det egentlig er igjen før menn kan oppnå likestilling.

Menn kan aldri oppnå likestilling på dette området. Da må de først få en livmor så de kan føde barn...

[Gjest celine]

Når så norsk rett nærmest utelukkende gir kvinner hovedomsorgen for barnet, sier det alt om hvor langt det er igjen før menn kan oppnå likestilling i Norge.

Sakset fra statistikkens verden: "Dr.Philos Kristin Skjørten fant at far fikk omsorgen i 44,2 % av sakene og mor fikk omsorgen i 48,8 % av sakene. I 7 % av sakene ble søskenflokken delt. Følger vi disse sakene tilbake til lavere rettsinstans, ble det besluttet at barna skulle bo hos mor i 39,5 % av disse sakene, og hos far i 54,3 % av sakene. I resten av sakene ble søskenflokken delt, og i én av sakene kom spørsmålet om fast bosted først opp ved lagmannsrettsbehandlingen."

Sånn før du sprer desinformasjon nok til at det virkelig blir pinlig for deg..

http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2008/nou-2008-9/5/7/3.html?id=508173

[Gjest Gjest]

Du forutsetter en hel del ting her. For det første så kan det godt være at far og barn får et helt annet forhold til hverandre (og deg) om dere skiller dere. Det er ikke gitt at far vil være skadelig for ungen, heller ikke gitt at han gidder å HA ungen så lenge, selv om han bruker det for alt det er verdt i dag. (Det virker jo for å holde på deg) Slik jeg har erfart det så er det ofte slik at de menn som bråker mest om dette, er de som kjapt finner ut at det ble for mye jobb når det kom til stykket...

Dessuten, det er flere enn deg som har øyne i hodet. Og en unge med diagnose blir fanget opp raskt både i barnehage, skole og fritid. Det er ikke slik at far kan holde det gående med ungen som han vil. Dersom ungen lider overlast vil du bli informert og PPT, Bup, barnevern osv vil bli kontaktet for å HJELPE.

For det tredje kan det være at det er bedre for ungen å ha ETT sted som er trygt og fungerer, (hjemme hos deg når dere er skilt) fremfor å ha bare ett sted hvor det utspiller seg drama hele døgnet. Med barnet i sentrum for kampen.. (slik det er nå)

Barn er ikke barn for evig. De blir plutselig 15 år og rager et hode over deg, veier 20 kilo mer og har egne meninger.. så lett man glemmer akkurat det..

[Gjest Gjest]

Takk for alle svar

Som sagt kan jeg ikke gi deg noen råd, jeg har jo havnet i den situasjonen du frykter å havne i. Søk advokathjelp, sett deg inn i lovverket selv og ikke inngå avtaler uten at advokat må være det eneste.

Lykke til og god klem fra meg

Takk, håper virkelig vi slipper å komme dit dere er og håper dere også finner en løsning.

Diskusjonen om kvinner eller menn er like gode omsorgspersoner eller ikke for barna sine spiller ingen rolle for min problemstilling. Her er det far som er altfor ustabil og lite forutsigbar i sin håndtering av barnet. Han er lite interessert i barnets problemer og er bare opptatt av hva som er best for han selv til enhver tid. Han sutrer og kjefter når han ikke får viljen sin.

Heldigvis er fagpersoner inne i bildet og har nok fått en viss forståelse av situasjonen.

For at noen skal kunne hjelpe TS i denne sammenhengen så må man nok bli mer overbevist om at TS faktisk har rett.

Det hjelper ikke at TS mener at hun har rett ved å påstå at faren har negativ innvirkning på barnet. Heller hjelper det ikke at andre debattanter kaller faren for en dust, basert på så enkle/vage fremstillinger fra TS.

Jeg ønsker ikke å komme med detaljerte beskrivelser av situasjonen, av åpenbare grunner. Jeg har noe dokumentasjon på min manns oppførsel, som faktisk er svært avslørende, i tillegg til vitner til enkelte episoder.

Nå må du tenke på barnet ditt her. Ta kontakt med familevernkontoret en gang til slik at du har det registrert at du har vært der og uttrykt din bekymring for hvordan far behandler barn. Ta kontakt med advokat og flytt. Du skylder barnet ditt at du drar. Når du har flyttet så kan du ta kontakt med barnevernet ang far og barn.

Det er dette som er så vanskelig. Jeg stoler ikke på familievernkontoret, de har skuffet flere ganger. Men bl.a BUP er inne i bildet og viser stor forståelse, jeg håper de kan være en støtte underveis. Å flytte er vanskelig, vi må selge huset for at noen av oss kan kjøpe nytt, vi eier halvparten hver og ingen av oss kan beholde huset alene. Og mannen min nekter å selge før vi har funnet noe nytt. Det er ikke flust av boliger i min prisklasse her, og å leie har jeg ihvertfall ikke råd til.

Tror jeg skal kontakte en advokat, men har jo ikke råd til å betale en...

Du forutsetter en hel del ting her. For det første så kan det godt være at far og barn får et helt annet forhold til hverandre (og deg) om dere skiller dere. Det er ikke gitt at far vil være skadelig for ungen, heller ikke gitt at han gidder å HA ungen så lenge, selv om han bruker det for alt det er verdt i dag. (Det virker jo for å holde på deg) Slik jeg har erfart det så er det ofte slik at de menn som bråker mest om dette, er de som kjapt finner ut at det ble for mye jobb når det kom til stykket..

Jeg forutsetter mye, ønsker å være i forkant. Jeg er jo den som ser hvordan faren er når han ikke får viljen sin. Jeg håper at det skal bli lettere for han å oppføre seg når jeg ikke er der, men jeg vet at ved den minste motgang blir han frustrert og lar det gå utover de nærmeste rundt seg, inkludert barnet. jeg håper jo ikke at han skal bli lei av å ha barnet hos seg alene. Barnet har jo et slags forhold til faren sin, på godt og vondt, og jeg håper for barnets del at faren skal få selvinnsikt, lære av sine feil og bli en bedre far. Men til det må han ha hjelp.

For det tredje kan det være at det er bedre for ungen å ha ETT sted som er trygt og fungerer, (hjemme hos deg når dere er skilt) fremfor å ha bare ett sted hvor det utspiller seg drama hele døgnet. Med barnet i sentrum for kampen.. (slik det er nå)

Det er min tanke at barnet trenger ett trygt hjem for å takle samvær med far i kortere perioder. Så kan samvær evt utvides til 50% hvis/når far viser at han kan takle det på en god måte for barnet.

Til tross for at jeg har god oversikt over lover, rettigheter, støtte av fagfolk, vitner og dokumentasjon kan jeg ikke flytte ut på gata og ta med meg barnet. Da har jeg jo ihvertfall ingen god sak.

[Gjest regine]

Du har rett i at du ikke kan flytte på gata - men da flytter du rett og slett på krisesenter. Det kan du - med barnet.

hvis situasjonen er så ille som du forteller, så driver far med psykisk vold, både mot deg og mot barnet. Det regnes som like ille som fysisk vold, og du OG barnet har samme krav på beskyttelse.

Samtidig: barnet er ditt ansvar - inkl. å beskytte barnet. Det gjør du ikke så lenge du blir der dere er.

Det nytter ikke å si jeg har ikke råd til ditt eller datt. Her kreves handling, for BARNETS del. Jo før, jo heller. Og det er bra med alt "bevismateriale" du har, ta vare på det. Fortsett også å dokumenter hva som skjer.

Og så tror jeg du må slutte å tro på julenissen, dvs. at far skal "få" selvinnsikt og endre seg. Det skjer med de færreste. Du må forholde deg til sånn som han er - ikke sånn som du håper han kan blir.Han kommer til å fortsette å være som han er. Du sier jo selv at han overhode ikke viker når han får høre på famvernkontoret at slik og sånn bør ting gjøres, han står på sitt, uansett. Forøvrig enig med deg i å ikke stole på famvernkontoret, de er ikke nødvendigvis opptatte av barnet.

Tar du med deg ungen på krisesenter så gjør du noe aktivt, som igjen vil sette igang en prosess også hos din mann. Da kan du og gå igang med hussalg og arbeid med en samværsavtale, ingenting av dette er mulig så lenge dere bor sammen og han bruker uthalingstaktikken. Gjør ikke han noe, så må faktisk du gjøre det.

sender deg en klem og ønsker lykke til!

[Gjest Tuva]

Jeg tror jeg ville forsøkt å dokumentere hvordan far virkelig er, når det ikke er andre til stede. Og du ønsker det, så fins det flere måter; lyd/bilde opptak. Da har du "bevis" å bruke i en evnt rettsak, så det ikke bare blir ord mot ord.

Et alternativ er å vente noen få år med å flytte, til din sønn er stor nok til å bli hørt - og han kan sette mer ord på sine følelser? Det vil antagelig falle til din fordel, dersom far er slik du beskriver. Så kan du beskytte han så godt som mulig frem til da?

Dersom du kontakter barnevernet, så vil de søke informasjon fra andre. Fins det mennesker rundt dere som kjenner familien godt nok til å ha sett fars virkelige jeg? Du burde isåfall høre om de kan stille opp for deg og din sønn. Kanskje barnehagen har observert eller hørt ting?

Må legge til at dette er tips jeg gir, uten å ha noen som helst peiling på hva som er rett og galt for dere, jeg kjenner jo overhode ikke til situasjonen i deres hjem.

Ønsker dere alt godt

[AnonymBruker]

Kvinnesjåvinistisk tøv! Menn kan være like gode omsorgspersoner for barna som kvinner, og det er heller ingenting i veien for at menn kan være bedre omsorgspersoner for barna enn kvinner.

Når så norsk rett nærmest utelukkende gir kvinner hovedomsorgen for barnet, sier det alt om hvor langt det er igjen før menn kan oppnå likestilling i Norge.

Skikkelig kvinnehater du, Hehe...prøv å pust rolig til sinnet har lagt seg litt, deretter søk hjelp for å lære å tilgi den kvinnen som tydeligvis har gjort deg urett å fått deg til å hate alle kvinner.

Anonym poster: aee442bce370aefb42a99de655480ac4