Ikke så sikker lenger..

[Gjest Anonymous]

Jeg er 23 år gammel.

Har levd sammen med det jeg har antatt var mannen i mitt liv i et halv år nå.. mesteparten av tiden har vi hatt det flott, men forholdet har vært dramatisk med flere stor opprivende krangler og mange store skår i gleden. Likevel har det sjelden falt meg inn at det ikke skal være oss to i fremtiden. Før nå.

Jeg har plutselig blitt så usikker på allting. Det har ikke sammenheng med at jeg føler at jeg først nå har blitt skikkelig kjent med ham - jeg føler ikke at jeg kjenner ham bedre nå enn jeg har gjort en stund. Jeg har heller ikke truffet en annen. Men jeg føler en trang til å være fri, til å bare være meg, samtidig som tankene om all kranglingen og redselen for mer krangel forfølger meg.

Vi har mye å gjøre hele tiden begge to. Jeg vurderer meg selv som en veldig selvstendig person, som liker å ha en kjæreste som jeg kan dele alt med. Han er mer av den typen som har forholdet som et "fundament" i livet, og krever vanvittig mye av meg. Føler av og til at jeg går på nåler for å tekkes ham. Slites litt mellom et ønske om å gjøre ham fornøyd, og en frustrasjon over at han forventer ting av meg som det kjennes unaturlig for meg å gi. Vi er så ulike. Forventningene og redselen har ført inn et sterkt stressmoment i forholdet. Det tærer.

Ulikheten har kanskje vært drivkraften i forholdet til nå. Jeg er veldig fascinert av kjæresten min og hans måte å gjøre ting på. Jeg har masse respekt for ham.

Jeg vet at han forguder meg, og ville tatt et brudd ufattelig tungt. Derfor ønsker jeg ikke at min usikkerhet skal vises for ham, jeg vil at han skal være trygg i forholdet, og jeg vil ikke foregripe noe.

Merker at jeg kanaliserer mer og mer av mine følelser for ham gjennom sex. Sexlivet vårt er flott. Men å kanalisere på denne måten, har jeg negative erfaringer med fra tidligere forhold som har gått mot slutten. Det blir slik for meg når jeg blir ordløs og usikker.. :cry:

Jeg frykter ensomheten etter et evt. brudd. Den har jeg opplevet før, og den rev meg nesten i stykker. Det skal i denne sammenheng nevnes at det alltid er jeg som har gjort det slutt med tidligere kjærester/ samboere, og at de antakelig har vært vel så triste som jeg. Forventer jeg for mye? Vingler jeg? Jeg vil absolutt ikke såre noen. Og jeg vil absolutt ikke ha det vondt selv heller.

Jeg følte så sterkt at jeg hadde funnet den rette.. så for meg ham som far til mine barn og var så veldig lykkelig..

Jeg er så fortvilet nå, og det er ingen jeg kan snakke med om dette. Er det noen som har vært i samme/ lignende situasjon, som har noen råd å gi?

[Svez]

Jeg har ikke vært i samme situasjon, men kanskje jeg kan bidra litt. Du bør kanskje ta deg en prat med mannen? Syns du beskriver situasjonen din bra her, og om du klarer å gjøre det samme for han, så kanskje han forstår deg.. Et forhold er alltid snakk om å gi og ta. Dette gjelder begge parter, og når du muligens føler at dette ikke balanserer så bør du ta det opp med han.

Lykke til :-)

[Gjest Kjenner meg igjen]

Jeg har vært akkurat der du er nå..

Jeg orker ikke ikke å gå i detalj nå, men kan si følgende:

det sunneste for meg som person og menneske var rett og slett...å gå. Jeg tror du allerede har sagt hva som skal sies her...du vet egentlig svaret selv (magefølelse).

Jeg var fryktelig redd for "ensomheten" selv, men vet du hva? Den tåler du. Dessuten er det ikke en evigvarende følelse.

Du bygger deg opp igjen :-) ...og tåler mye mer enn du tror.

Lykke til!

[vilja]

Hei!

Du er som meg.

Kjenner meg utrolig mye igjen!

Men jeg har rukket å bli 28 år.

Det er ikke sikkert han mener det så hardt det han sier. Iallefall ikke han jeg er sammen med. Han kan si de utroligste ting, men han sier at han ikke mener det når jeg spør han etterpå.

Så jeg har blitt mye mer hardfør, men det sårer å høre på usaklige setninger om det ene og andre, han skal flytte etc. + at man går på persononligheten.

Så jeg sa det at neste gang han sier han skal flytte, så kan han gjøre det.

-Det er mer et truende og frustrerende for han at han må få det ut på en eller annen måte med oss.

Jeg og sambo kranglet hver eneste uke i fjor. Men i år har vi hatt en eller to krangler. Tror han har vokst og utviklet seg mer. Eller jeg håper på det.

Man håper altid, vet du!

Men gi litt mer faen, og gjør en ting hver dag som skremmer deg. Da utvikkler du deg selv også.

Om han er slik som min, så mener han det ikke. Han blir så frustrert over ting som har hopet seg opp, som dere ikke får ryddet opp i.

Klem