Pappa tvinger oss til å snakke språket hans hjemme

[AnonymBruker]

I går klikka han helt, begynte å skjelle ut søstra og broren min fordi de hadde en liten krangel, og han mener at norskspråket gjør at det blir lettere å være frekke og respektløse mot hverandre, fordi vi bruker "jeg" og "du" i stedet for andre uttrykk vi har på språket vårt.

Vi tre søsknene har alltid snakket norsk med hverandre, det er det vi føler er mest komfortabelt og naturlig. Jeg personlig snakker KUN moderspråket med foreldrene og andre voksne fra samme land.

Vi tre søskenene er født i Norge og integrerte, i mitt hode er jeg norsk.

Jeg merker jeg blir dritfornærma når han kjefter på oss hver gang vi sier et norskt ord. Jeg er veldig flink til å kontrollere temperamentet mitt, men at jeg kommer til å sprekke en dag er det ingen tvil om.

Hvorfor tror han at han kan kontrollere oss? Han eier oss ikke. Vi er myndige og har våre egne liv, trenger ingen som skal bestemme over oss hvilket språk vi skal snakke vel?

Jeg har opplevd så mange ganger når jeg holder på å snakke dypt med søsknene mine, eller at vi tuller og har det gøy, også braser han inn på rommet og begynner og kjefte og rope om at vi ikke kan snakke norsk. Stemningsdreper much?

På en måte forstår jeg han også, det er egentlig ikke mye å be om fra oss, han vil jo bare at vi skal beholde den lille kulturen vi har igjen, BUT STILL, jeg er norsk og jeg vil snakke norsk, irriterende at han skal tvinge oss til å gjøre annet!

Hva tenker dere om dette? Urettferdig, eller helt fair?

Anonym poster: 20269456110a1f55b48e6618a4ab3215

[AnonymBruker]

Per...sisk? I så fall kan du hilse han "gochodi" (spis... ja, du vet). Det høres jo så fint ut på språket hans...

Anonym poster: 6e92640cb08143506f6d2ce87446b592

[Gjest Gjest]

Du er nordmann og bor i Norge, her snakker vi som oftest norsk.

[AnonymBruker]

Faren din synes nok det er litt trist å se at hans barn er mer komfortable med norsk enn med hans eget språk. I hans hode blir dere aldri norske, dere er hans avkom og dermed like mye [utenlandsk land] som han er.

(Dere som leser tråden, tenk selv om dere bodde i Kina pga jobb f eks og dermed lot barna vokse opp der. Det er vel heller tvilsomt at dere så på barna deres som kinesiske og ikke norske og dere ville selvfølgelig at barna skulle ha pratet norsk hjemme.)

Men faren løser ikke dette på en god måte. Han burde oppfordret dere til å snakke morsmålet hjemme for å ta vare på deres forfedres kultur, men samtidig sagt at det er fint at dere har blitt så norske og integrert. Foreldrene deres har bosatt seg i Norge. Dere er født og oppvokst her. Hva forventer han? At det norske språket og kulturen er helt adskilt fra familielivet deres? Det er ikke sunt.

Anonym poster: aca5ac2f090a8aaf09b9bd0ec6db6f76

[Apis]

Språk er aldri feil og blir bare mere og mere verdt, du er heldig som har flere språk.

[Gjest pærecider]

Er jo mulig at han ikke er så stø i norsk og føler seg litt utenfor og utilpass fordi han ikke helt vet hva som blir sagt? Blir litt feil å kjefte på dere fordi dere snakker norsk dere imellom, men kan du ikke ta en prat med ham og spørre hvorfor han føler det slik? Har selv en trespråklig oppvekst og bytter på hverdagsspråk alt ettersom hvem som er til stede i rommet. For meg er regelen at jeg gjerne snakker et språk, men kommer det en annen inn og jeg vet at den andre ikke snakker det språket jeg først snakket så godt, så veksler jeg over på hans språk (hvis den jeg snakket med også forstår det) Har fått høre at det er blitt satt pris på, og at de følte seg inkludert umiddelbart.

[AnonymBruker]

Takk til dere som har svart.

Vi snakker selvfølgelig språket hans når han er til stede, under familiemiddagen osv, men når vi snakker oss imellom så blir det norsk. Han var ikke så nazi på det før som han er nå, det hele starta jo etter at søsteren og broren min kranglet, og da ble han så oppgitt av det at han mener at det er norsken som er grunnen til at man krangler, fordi man har ikke så respektfulle fraser for "jeg", "du" osv.

Jeg synes iallfall det er frustrerende å måtte hele tiden passe på å ikke si et eneste norsk ord når jeg snakker til søskene mine, det føles ganske rart og unaturlig.

Men en som sa her at språk er verdifullt, men jeg har egentlig aldri i mitt tilfelle opplevd at språket mitt har vært til noen kjempefordel noen gang? Bortsett når jeg skal f.eks fortelle en hemmelighet som ikke vil at andre skal forstå.

Anonym poster: 20269456110a1f55b48e6618a4ab3215

[Glitnir]

Synes vel egentlig ikke det er så rart at han ønsker dere skal snakke hans språk til han - språk er også kultur, og han vil vel at en del av hans kultur skal følge dere videre. Sannsynligvis vil det være en styrke for dere også å snakke et annet språk flytende.

Når det er sagt er metodene hans uakseptable etter min mening. Tvang og kjefting er ikke særlig sjarmerende, og fungerer sannsynligvis mot sin mening. Dere får jo da neppe gode assosiasjoner til dette språket.

[AnonymBruker]

Engelskmennene har også en fin frase for "du", "you". "You" betyr ikke "du", det betyr "de/dem". Som feks. i "you guys", "dere folkens". Engelsk hadde en gang en "du", "thou", men superhøflige som de er så slo det aldri gjennom. I dag høres "you" like lite høflig ut som "du" på norsk. "De" på norsk viser ikke høflighet, det viser bare at man har et kaldt og kynisk forhold til noen man ikke bryr seg om. Det samme med "Sie" på tysk. "Du" er en høflig frase på norsk. Det viser at man bryr seg, at man har et nærmere forhold til noen.

Anonym poster: 6e92640cb08143506f6d2ce87446b592

[Gjest pærecider]

Takk til dere som har svart.

Vi snakker selvfølgelig språket hans når han er til stede, under familiemiddagen osv, men når vi snakker oss imellom så blir det norsk. Han var ikke så nazi på det før som han er nå, det hele starta jo etter at søsteren og broren min kranglet, og da ble han så oppgitt av det at han mener at det er norsken som er grunnen til at man krangler, fordi man har ikke så respektfulle fraser for "jeg", "du" osv.

Jeg synes iallfall det er frustrerende å måtte hele tiden passe på å ikke si et eneste norsk ord når jeg snakker til søskene mine, det føles ganske rart og unaturlig.

Men en som sa her at språk er verdifullt, men jeg har egentlig aldri i mitt tilfelle opplevd at språket mitt har vært til noen kjempefordel noen gang? Bortsett når jeg skal f.eks fortelle en hemmelighet som ikke vil at andre skal forstå.

Anonym poster: 20269456110a1f55b48e6618a4ab3215

Språk kan være verdifullt selv om det andre språket ditt var et kjempelite språk som snakkes av kun 500 personer eller om det så var et verdensspråk. Det gjør noe med hjernen og språkforståelse generelt. Det kan gjøre det lettere for deg å forstå/snappe opp flere språk. Var i Nederland en periode og fordi jeg kan endel tysk og fransk så lærte jeg meg en god del nederlandsk på kort tid. For noen år siden begynte jeg på russiskkurs, og selv om jeg ikke kan så mye den dag idag, så har jeg likevel hatt stor nytte av det når jeg har vært i land hvor det snakkes språk som er beslektet med russisk.Mitt neste prosjekt nå for tiden er å lære meg litt kinesisk. Nå har jeg ekstrem interesse for språk og kulturer, men som sagt, å kunne flere språk er helt supert. Man får og et lite innblikk i ulike kulturer, som du nevner med din fars språk hvor man har flere høflighetsfraser enn på norsk, det viser en del om den kulturen din far er ifra, og som han vil viderebringe, dette med høflighet overfor andre mennesker. Det som er akseptabelt her i Norge er kanskje ikke akseptabelt i andre land, og ofte gjenspeiles det i de ulike språkenes oppbygning, og det gir et litt videre syn utover den norske kulturen.

Du har en kjempefordel, og burde bruke den for hva den er verdt. Å være bevisst på å snakke ekstra med din far på hans språk kan og gi deg et mye nærmere forhold til ham. Språk er mer enn grammatikk og land, det binder og mennesker sammen.

Endret 17. mars 2013 av pærecider

[Norbertine]

Tråden er ryddet for rasisme.

Alice i Eventyrland, mod

[AnonymBruker]

Men en som sa her at språk er verdifullt, men jeg har egentlig aldri i mitt tilfelle opplevd at språket mitt har vært til noen kjempefordel noen gang? Bortsett når jeg skal f.eks fortelle en hemmelighet som ikke vil at andre skal forstå.

Anonym poster: 20269456110a1f55b48e6618a4ab3215

Det er moro for meg som er halvt norsk. Folk som tror jeg ikke forstår hva de sier når de snakker et annet språk. Jeg forstår språk som en milliard snakker, men ser helt norsk ut. Alltid gøy

Uansett. Jeg har forståelse for at han ønsker å snakke sitt morsmål når han er med i samtalen, men legger han seg virkelig borti hva du snakker til dine søsken når han sitter i ett rom og dere sitter og prater sammen i et annet? Det høres i så fall ganske.. Merkelig ut.

Nei, han må gjerne be dere prate på hans morsmål når han er med i samtalen, men at han legger seg borti hva dere prater internt (i hvert fall om han ikke egentlig er i rommet engang) er urimelig. Og jeg er som nevnt ikke helnorsk selv. Ville for øvrig ikke gjort meg noe om mine barn snakket mandarin (eller kantonesisk, da) til hverandre når jeg ikke var med, så lenge de også behersket norsk.

Selv har jeg alltid snakket norsk hjemme, også med min utenlandske forelder. H*n tok intensivkurs i norsk da jeg var på vei nettopp for å kunne snakke norsk i heimen.

Anonym poster: 62f109e7656a52b17401394117ce9f5b