Blir det verre eller bedre?

[AnonymBruker]

Hei. Jeg må bare få lette litt på trykket.

Jeg har et problem, som kanskje ikke er et problem. Jeg trenger flere synspunkt. Det handler om en gutt/mann som nå vil kommer mer og mer inn i livet mitt, han er søskenbarnet mitt.

Vi har vært ganske fjerne fra hverandre i oppveksten, det var da vi var på ferie sammen for første gang i tenårene at det gikk opp for meg, at her var det noe spesielt Vi hadde en ekstremt levende og god kontakt, selv om det var andre på den turen som aldersmessig hadde vært mer naturlig å henge med, var vi uadskillelige. Da vi skilte lag gråt jeg hysterisk på hotellbadet i panikk av tanken på at vi ikke kom til å se hverandre på lenge. Årene gikk, og vi hadde nesten ingen kontakt, men han var alltid i bakhodet.

Vi har fått en god tone med hverandre via facebook og det som hører til de siste årene, og bestemte oss for å ta en tur sammen. Bare en kort tur for en liten stund tilbake. I vennlig tone, ikke noe mer, ikke noe mindre. Da vi møttes fant vi ut at vi begge var rimelig oppegående mennesker, med mange like personlighetstrekk, selv om vi har vokst opp på to helt forskjellige deler av landet, i helt forskjellige miljø. Han får frem det beste i meg. Jeg merker det i hele meg. Han kan lyse opp dagen, få meg til å prestere. Han viser meg at det er helt OK å være litt rar, argumenterende og optimistisk på en gang. At det er helt OK å være meg. Stabiliteten han utstråler er veldig god å ha rundt seg. Alt var som da vi var på ferie for første gang. Forskjellen nå er at vi begynner å bli voksne, og jeg kan ikke skylde på hormoner, eller dårlig dømmekraft. Men jeg tror jeg er en smule betatt, haha. Jeg vet hva du tenker, for det tenker jeg og, "bad idea, bad idea"

Men det er mer. Vi har planer om å flytte inn sammen. Ja. Faktisk. Huff. Som venner. Fordi, jeg tror, jeg tror, bare tror, at når man har en slik kontakt med et menneske, er det veldig veldig vanskelig å la den personen forsvinne. Han har ingen anelse om mine følelser, og jeg aner ikke hva han tenker. Alt jeg skjønner er at han liker meg godt, som venn, som jeg setter veldig pris på, fordi vi har en god innvirkning på hverandre, og jeg vet at vi kan motstå å kleine det til. Mitt største håp er at når vi kommer nærmere på hverandre og han ikke blir så "close, yet so far", at dette følelsestyret kan endelig gi slipp, at han ikke er alt jeg vil ha i en mann, og at vi bare kan være de beste vennene noensinne. Hva tror du? Er det noe seriøst galt med meg? Noen som klarer å gi alt dette noe mening? Haha. Det er så mange nyanser og lag i denne historien, men jeg kan ikke skrive en novelle, har allerede nådd grensen til et essay jo.

Setter pris på svar.

Anonym poster: 37f49b64b2f6278d8fe0476f06cdbbf3

[AnonymBruker]

Du er klar over at dere ikke har lov å gifte dere. Og får dere barn sammen, er det stor sannsynlighet for at barnet er skadet.

Dette er incest, og ren idioti.

Anonym poster: 7b64b4f99ec461a0ed6012a0a822fddf

[Gjest vaskosi]

Du er klar over at dere ikke har lov å gifte dere. Og får dere barn sammen, er det stor sannsynlighet for at barnet er skadet.

Dette er incest, og ren idioti.

Anonym poster: 7b64b4f99ec461a0ed6012a0a822fddf

Jo, de har lov til å gifte seg.

[AnonymBruker]

Jo, de har lov til å gifte seg.

Ekkelt.

Anonym poster: 7b64b4f99ec461a0ed6012a0a822fddf

[AnonymBruker]

Jo, de har lov til å gifte seg.

Loven ble forandret. Det er nå ikke lov.

Anonym poster: e675d7fa9e256171d2b55a6509136858

[Fiskekake]

Det er ikke noe annet enn sosiale normer som kan hindre dem i å gifte seg. Sjansen for at ungene eventuelt blir molboer er heller ikke så store, selv om det selvsagt er en liten sjanse for det.

Jeg er tilhenger av å følge kjærligheten uansett, og ser ikke noe galt i at disse to kan bli et par, selv om det nok blir mye bråk i slekta.

[plix]

Jeg syntes å huske at det er blitt lovforandringer på dette. I fjor eller forfjor? Forandret til at det nå er for nærme familien for å gifte seg.

En bekjent av søsteren giftet seg rett før lovendringen, ifølge den kilden. Har ingen kilder selv.

[Fiskekake]

Loven ble forandret. Det er nå ikke lov.

Anonym poster: e675d7fa9e256171d2b55a6509136858

Jo, det er lov. Man kan ikke gifte seg oppover i generasjonsrekka, men sidelengs er lov, så lenge det ikke er snakk om noen med samme foreldre.

[Gjest Skogmann]

Søskenbarngiftemål er lovlig i Norge. Ferdig med den saken.

Til TS så er det vel ikke annet å si enn lykke til, uansett hvor dette bringer deg/dere. Det idielle hadde vel vært om dere forble gode venner og ikke noe mer. Men det blir for sært i alle fall for meg å sette meg inn i den situasjonen. Kusinene mine ser ut som morra mi, og er dørgende kjedelige mennesker

[Tidus]

Jeg fantaserte om søskenbarnet mitt når jeg var tidlig i tenårene. Men vi kommer ikke av samme blod, da, så det er vel ikke helt det samme.

Jeg kom over det ved å tenke på onkel og tante en del. Haha. Du kan jo prøve det. Bare sett deg ned og tenk skikkelig på dem.

[Gjest vaskosi]

Loven ble forandret. Det er nå ikke lov.

Anonym poster: e675d7fa9e256171d2b55a6509136858

Jo, det er det.

[AnonymBruker]

Grunnen til at du føler dere er så like er jo at dere har arvet de samme trekkene Akkurat som du sikkert hadde følt deg veldig lik en bror.

Anonym poster: 7b5bf1253b96930f7e3b7309b20d61b5

[Gjest AnonymBruker]

Haha, takk for responsen folkens. Håhå forresten, det er ikke snakk om giftemål her, bare så den saken er klar. Jeg skjønner godt denne stillingen dere har til det, veldig veldig godt. Og dere har jo rett, det er veldig nært i slekt, og "Æsj"-faktoren er jeg jo hundreogti prosent klar over. At vi er like, er litt merkelig å forklare med at vi er i slekt, fordi kontakten mellom søsknene har vært ekstremt liten, og ingen av dem deler livsstil, meninger, eller noe som helst. Kanskje samme nese, haha, men ikke likheter på måten de har oppdratt barna. Da er det jo snakk om arv og miljø-diskusjonen, og det har jeg ikke ork til å dykke inn i. Men det er ikke uvanlig at man fascineres av mennesker som er i slekta (jeg måtte lese litt om det på nettet), som du nesten aldri har møtt. Så får håpe det er en liten fasinasjon, mer enn en forelskelse. Men takk for støtten til de som kom med det, hvis dette blir en håpløs situasjon så burde jeg vel dra ræva mi ut av den, og heller leve med det. Jeg har dog en stor tro på at hvis vi kommer nærmere på hverandre, så vil fasinasjonen går over, haha, og at det ender i det beste, nemlig en super venn.