Forlatt i 2 uker som 2 åring

[Gjest krist]

Noen som vet noe om sånt, hvilke følger det får for et barn?

Når jeg var 2 år ble jeg skadet, jeg lå 2 uker på sykehuset, og min mor var ikke der sammen med meg. Hun sier at hun hadde fått beskjed om at det var best at hun ikke kom, fordi jeg ble så opprørt når hun gikk.

Som jeg forstår det er dette veldig alvorlig for et så lite barn, at det kan bli et stort trauma som følger resten av livet.

Personlig vet jeg at man visste såpass på slutten av 70- tallet, særlig etter erfarinbger etter 2. verdenskrig, at barn ikke skal bli latt alene i ukesvis på sykehus. At det er veldig skadelig.

Jeg lurer også på om man kan få se på sine gamle journaler, eller finnes de kanskje ikke 36 år etterpå?

Takk for svar, om noen har!

[AnonymBruker]

Men føler du at du har fått noen traumer pga det da? Det beste du gjør er å glemme det å gå videre. Uansett, en mor som omtrent ikke besøker barnet sitt på to år iløpet av to uker på sykehus er neppe en særlig omsorgsfull og kjærlig mor i utgangspunktet så det er ikke sikkert at det er de to ukene som har gjort at utslaget på at du føler du har fått for lite kjærlighet.

Anonym poster: e24d7ea19801e972cec0283d482e9c50

[Gjest TS Krist]

Først nå har jeg forstått, eller tror, at dette har skadet meg.

Jeg kan huske at min mor brukte å snakke om dette opp gjennom oppveksten, jeg følte alltid fryketlig ubehag når det kom opp. Halsen snørte seg sammen og jeg ville bare bort fra situasjonen. Jeg forstod ikke helt hvorfor det vekte så mye i meg, jeg husket jo ikke dette og visste heller aldri at det var noe "galt" som hadde skjedd meg da.

Ikke før jeg var på et foredrag med en psykiater, som fortalte om en lignende situasjon, altså småbarn mellom 0-2 år, og hvor alvorlige konsekenser dette kunne ha. Posttraumatisk stressyndrom ble nevnt, at senfølger kunne bli like alvorlige. Det fikk meg til å tenke på denne sårheten jeg alltid hadde følt når det var snakk om dette, en følelse jeg ikke forstod meg på, bare fant ubehagelig.

Jeg ser nok at jeg hele mitt liv har slitt etter dette, og som kanskje ligger om kortene, dette var ikke den eneste gangen jeg følte meg sveket av min mor, men ikke før nå har jeg tenkt på at noe av de vonde og utrygge følelsene jeg har kommer av dette.

På sykehuset hadde de sagt "sier hun" at om hun ikke kunne være der sammen med meg hele tiden var det bedre at hun ikke kom, jeg hadde visst skreket sånn de gangene hun dro at hun hadde hørt meg flere etasjer ned, og det var ikke bra for hodet mitt (jeg hadde en hodeskade etter fall)

[Gjest Tirkes]

Dersom det er en sårhet du føler når emnet kommer opp, men ikke ellers, kan det ha sammenheng med måten moren din har snakket om dette på? Kanskje hun angret, og har tydelig følt behov for å forklare (at personalet rådet henne til å holde seg unna) og kanskje hun angrer og føler det var utrolig sårt å forlate deg. Om hun har snakket om dette fra du var liten, så har du kanskje følt på hennes negative følelser... at hun har "svartmalt" det litt for deg?

Jeg er absolutt ingen terapaut, men jeg trodde post traumatisk stress og senskader skulle hatt effekt utover kun de rene minnene eller når en episode fra fortiden blir brakt på bane. Det er godt mulig jeg tar feil, for dette er et emne jeg ikke kjenner til. I det hele tatt.

Men forå sjekke om det er noe i journalen din, kontakt fastlegen, evt kontakt sykehuset der du var innlagt direkte og be om å få innsyn.

[Gjest TS Krist]

Altså, gamle traumaer, slik jeg forstår det, får det til å handle irrasjonelt, selv når du vet bedre, det er noe man vanskelig kan styre, selv om man vil og vet at man reagerer ufornuftig.

Jeg tror ikke at hun la det i meg med det hun sa, jeg vet at hun sikkert hadde vondt av det og innerst inne følte at det ikke var riktig, og at hun derfor følte behov for å nevne det noen ganger. Men den sårheten var noe annet, det er det som har forundret meg sånn, at "kroppen" min kunne huske noe jeg ikke husket selv.

[Gjest jnlnlæ]

"Fosterhjem

I "Casey Family Northwest Alumni"-studien, fant man at frekvensen av PTSD hos voksne som var i fosterhjem ett år i alderen 14-18 var høyere enn hos krigsveteraner som var eksponert for kamper. Opptil 25 prosent av de i studien oppfylte de diagnostiske kriteriene for PTSD sammenliknet med 12-13 prosent av veteraner fra Irak-krigen, 15 prosent av krigsveteraner fra Vietnam, og 4 prosent i den generelle befolkningen. Tilfriskningsraten for de som hadde vært i fosterhjem var 28,2 % i motsetning til 47 % i den generelle befolkningen.^[38][39]"

Hentet fra Wikipedia... Tenker at en 2 ukers periode med adskillelse for en 2- åring er en traumatisk opplevelse...

[Gjest Gjest]

Men føler du at du har fått noen traumer pga det da? Det beste du gjør er å glemme det å gå videre. Uansett, en mor som omtrent ikke besøker barnet sitt på to år iløpet av to uker på sykehus er neppe en særlig omsorgsfull og kjærlig mor i utgangspunktet så det er ikke sikkert at det er de to ukene som har gjort at utslaget på at du føler du har fått for lite kjærlighet.

Anonym poster: e24d7ea19801e972cec0283d482e9c50

Tidligere fikk foreldre ikke lov til å besøke barna på sykehuset. Dette er neppe noe TS mor dikter opp, selv om det kan være mer behagelig å tro at helsepersonell alltid har rett.

[Ariele]

Nå var det slik på norske sykehuset at foreldre ikke fikk lov til å være med når barnet var innlagt på sykehuset. Foreldrene leverte barnet ved døren, og så ble de hentet igjen når de ble utskrevet.

Selvsagt vet vi bedre i dag, men vil tro at mange sykehus holdt på denne ideen lenge etter at det ble lovlig for foreldre å være tilstede ved sykehusopphold.

Hadde en foreleser som fortalte at hennes bror ble innlagt, var vel 2 år gammel han også. Da moren kom og hentet han etter 2 uker, sier sykepleieren at de hadde benyttet anledningen til å avvenne han med sutt også..

Tror det bare er å la dette være altså, vil tro du blir mer skadet av å ta dette opp med moren din. Vil tro det var veldig traumatisk for henne også..

[Gjest Gjest]

Lillebror hadde tilstander som måtte utredes som nyfødt, og han fikk bare få besøk, ikke ha foreldrene hos seg. På den tiden ga de heller ikke babyer skikkelig smertestillende, fordi de mente at babyer ikke hadde velutviklet smertesans. Foreldrene hadde lite de skulle ha sagt før, og fagpersoner hadde mye mindre kunnskap om småbarn. Dette var 1980.

[Gjest Sure]

Jeg vet ikke om hvor langt tilbake dere snakker om, kanskje 50-tallet, etter det var det ikke vanlig i det hele tatt at foreldrene forlot ungene på sykehuset. Etter 50- tallet visste man hvor skadelig det var for barn å bli skilt fra foreldrene over tid, og det var meget uavnlige situasjoner som om det ble sånn. Å ikke være der med dem hele tiden er jo noe helt annet enn å f eks ikke komme på besøk engang på 2 uker. Det er et esktremtilfelle at man forlater ungen sin og ikke besøker den på 2 uker. Det er LANGT fra normalt eller vanlig, selv på 50- tallet. Det hadde overhode ikke vært så traumatisk for et barn å bli forlatt om barnet fikk daglig/ofte besøk, å være helt uten noen kjente så lenge trenger man ikke være rakettforsker for å forstå at det er meget ugunstig for et lite barn. Tenk det som stpår over her om 14-18 åringer, det var snakk om å være i fosterhjem et år, at risikoen for posttraumatisk stressyndrom (PSTD) var høyere enn hos krigsveteraner. Tanken på en 2 åring helt uten besøk, når man er så liten, forstår mindre, man kan ikke bruke språket skikkelig for å forklare eller forstå. Jeg tror det har vært ekstremt tungt for denne lille jenta og jeg synes det er flott at TS vil prøve å jobbe litt med dette.

At alle sier, la det være, er så korttenkt. Traumer er alvorlige saker som kan hemme oss mye i livet vårt, om TS føler at hun plages er det bare fint at hun tar tak i dette og kanskje prøver å lege noen sår. Hun sier jo selv at hun merker at hun plages etter dette. Hva skal man bare la være å høre på seg selv å gå videre og late som ingenting? Det er så norsk, ikka ta tak i saker, bare feie under teppet.

TS trenger jo ikke plage sin mor selv om hun tar seg selv på alvor.

[Gjest Sure]

Dere leser ikke hva TS skriver, moren sa at de hadde sagt "det var best om hun ikke kom, fordi TS ble så opprørt da hun gikk".

[Gjest TS Krist]

Takk for svar dere :-)

Ja, jo, det var sånn at de nok helst så at hun var der hele tiden. Derfor hadde de sagt at det var best hun var hos meg hele tiden, fordi jeg ble så opprørt når hun gikk. Hun sier at hun ikke kunne være der på grunn av mine søsken.

Jeg vet at hun resite andre steder og forlot både meg og søsken hos familie, så hvorfor hun ikke kunne gjøre det denne gangen skjønner jeg ikke.

Hun kan ikke si noe mer fra eller til på dette, men selv har jeg lyst til å se på journalene, kanskje få noen flere svar.

[xinnia]

Var mye på sykehus som barn på 70-80 tallet.. og mine foreldre fikk ikke være der hele tiden. Det var kun i visittiden..

Selv om min mor gjerne ville være der... Tidligste minnene mine fra den tiden er veldig vage ved 3 års alderen- men enda mer fra ca 5 års alderen.

[Gjest TS Krist]

Jeg tror nok det hadde vært annerledes for meg om jeg fikk besøk i visittiden, jeg fikk jo ikke besøk på 2 uker.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om hvor langt tilbake dere snakker om, kanskje 50-tallet, etter det var det ikke vanlig i det hele tatt at foreldrene forlot ungene på sykehuset. Etter 50- tallet visste man hvor skadelig det var for barn å bli skilt fra foreldrene over tid, og det var meget uavnlige situasjoner som om det ble sånn.

Tvert imot. Det var helt normalt. Selv etter dette var det i Norge lange avstander og relativt tøffe tider. Om ts ikke bodde i "storbyen" er det trolig at foreldrene nettopp fikk beskjed om å ikke komme på besøk. Om h*n i tillegg hadde hodeskade og ble hysterisk (som 2-åringer gjerne blir når mamma går) så vil jeg tro du får høre om mange flere tilfeller.

Kan det ha påført ts traumer? Selvsagt. Men h*n har levd med dette i 38 år, og enkelte ganger virker det som om folk graver i gammel møkk mer som en hobby, uten å være klar over at de kan finne mye ubehagelig og direkte vondt som kan være vansksligere å leve med enn vissheten om å ha vært 2 uker alene på sykehus som 2-åring.

Anonym poster: 25102ed601897f661da54698df1867ad

[xinnia]

Jeg tror nok det hadde vært annerledes for meg om jeg fikk besøk i visittiden, jeg fikk jo ikke besøk på 2 uker.

Om din mor ikke hadde fortalt deg dette i ettertid.. hadde du tenkt over det da?

Det er ikke koselig barndoms minner : å sitte på fanget til mamma'n min og si natti natt kvelden før man skal inn til operasjon...

Men dette kan jeg jo ikke klandre min mamma for.. slik var det jo bare...

[Ellevill]

Tror du virkelig dette har gitt deg alvorlige skader som voksen? Jeg synes det høres ut som om du er veldig opphengt i dette og leter etter svik fra din mors side.

Og jeg synes det er litt rar lesning av statistikk her. At barn i fosterhjem lider av posttraumatisk stress tror jeg så gjerne. Men hvorfor havnet disse barna i fosterhjem? Kan traumene være mer sammensatt enn at de oppstår fordi de lever i fosterhjem?

[Gjest Surrehodet]

Jeg tror at dine følelser omkring dette henger mer sammen med din mors behov for å snakke om hennes følelser gjennom hele oppveksten din (puuhh det var en lang setning)

For du ville nok ikke ha husket disse dagene om ikke din mor snakket om det.

Og hva skal du lese journalene etter? For å få bekreftet hva din mor sa? Ikke regn med at det står i papirene at pleierne ba henne ikke være der.

Og er det kanskje andre årsaker til at du ikke har det helt bra nå? Ikke let etter traumer, det finnes nok av "reelle" ting du kan henge deg opp i fra oppveksten din.

[Hulderen]

Jeg var innlagt på sykehus på midten av 70-tallet, og da fikk ikke mine foreldre være der. De bare leverte meg, og hentet meg etter en uke. Jeg husker at jeg delte rom med mange andre barn, om heller ikke fikk besøk. Det var sånn det var på den tiden. Ingen vits i å klandre din mor.

[AnonymBruker]

Jeg var alene i 1 uke på sykehus da jeg var 5 år. Husker de andre ungene hadde en mamma som leste for dem, mens jeg ikke hadde noen. HUsker jeg gråt meg i søvn hver natt

Anonym poster: 00cb3928619fab04d884edd5d5bd4a99