Da blir jeg alene med 3 barn

[Gjest snuppa]

Etter 10 år sammen og nr 3 på tur har samboer funnet ut han ikke vil mer og dratt fra meg.

sitter med en grusom følelse i kroppen og føler med så langt nede man bare kan komme.

Han er avisende og driter fullstendig i meg, han lever sitt liv sammen med kompiser og sine ting mens jeg er 100% mamma og føler ALT er så grusomt fortiden.

Fikk tlf sist helg om at han var observert ute med en annen dame, noe han nekter på.

Kan man oppleve noe mer grusomt?

spm mitt er: Noen andre som er alene med 3 barn og klarer glede seg i hverdagen??

føler min sorg går utover mine 2 barn og jeg gleder meg overhode ikke over barnet som er på tur.

drømmen om familielivet er spolert og jeg har mistet han jeg elsket som mest hær i verden.

[absinthia]

Jeg var alene med 3 barn og klarte meg fint de årene jeg var alene med dem. De to eldste var 10 og 12 da nr 3 ble født, mens jeg var aleneboende.

Må si at det hjalp godt på å ha besteforeldre ikke så alt for langt unna, som stadig spurte om å få ha besøk av barnebarn, da min mor bodde over 100 mil unna. Ga meg en pust i bakken og litt voksentid der jeg fikk være bare meg selv, sammen med venninner. Da nest minste ble født, tok farmoren ham på en times trilleturer ganske tidlig, en gang i uka, så da kunne jeg ta meg en lur, lese i fred og ro eller spille litt høy musikk.

Lykke til, det kommer til å gå fint!

[AnonymBruker]

En venninne av meg opplevde det samme, han forlot henne mens hun var gravid med deres tredje barn. Eller dvs. han ble avslørt, da han hadde et forhold til en annen dame. Prioriter barna og deg selv, ikke kast tiden bort på ham.

Anonym poster: 52b5d2f8a0fe33344cb136d3050ffe9e

[Gjest Surra]

Stor klem til deg

[Cordelia]

[Rotemor]

Jeg har også tre Barn alene.

Vi har det fint!

OG: jeg har et selvstendig voksenliv ved siden av.

Du er en tigermor! Du klarer fint å beskytte og ivareta dine barn. De tilpasser seg dette ganske raskt skal du se.

Men den skuffelsen og sorgen du nå er i har jeg vondt av deg for...

Jeg håper du ganske raskt kommer dit at du ser livet er bedre uten den mannen.

Pust med magen, lykke til. Varme tanker til deg..

[Gjest Gjest]

Jeg er alene med 3 barn. =) det fungerer helt fint =)

jeg har ingen familie som bor ner nok til å hjelpe meg med noen ting. Jeg klarer alt alene og jobber 100%

Jeg stresser ikke med husarbeidet,det lar jeg ligge til sist! Barna er blitt flinke til å hjelpe til =)

Jeg har aldri tid til meg selv,men tenker at jeg ikke ble mor ung opg har opplevd det meste før barna kom til.

Far har nå samvær 2 hver helg,men det er mye styr og barna liker ikke å være der.Gleder meg veldig til dei kommer hjem om søndagene og jeg har brukt tiden på å savne dei,sove og spise ting barna ikke liker!

Gled deg over barna dine !!

[Gjest snuppa]

tusen takk for fine svar <3 trur og en dag jeg blir og glede meg mer over rollen som alenemamma og mine vakre barn.

Men tanken på og sende barna til han byr meg i mot og jeg kjenner et stort hat til han pga av måten jeg er blitt behandlet på.

skal være den fineste tiden i livet mitt nå med et voksende nurk i magen, men det driter han i og bare overser meg fullstendig :'(

Heldigvis sitter jeg med huse, gode venner og en fantastisk familie som jeg vet vil stille opp når det trengs.

elste jenta er snart 9. så får nok mye hjelp i henne og <3

Næi må vel bare gråte meg ferdig og komme meg vidre... VET at det er han en dag som vil angre, og da er det forsent!!

[Gjest Gjest]

Men tillat deg selv å sørge. Du gjennomgår en stor sorg nå, en sorg over familielivet som endrer seg og drømmen som brast. Det er viktig å la sorgen komme også og ikke stenge den inne (og få magevondt eller hjerteproblemer i stedet).

Men du vil klare deg, de aller fleste gjør jo det. Livet endres, ikke nødvendigvis til noe bedre, men det kan bli godt nok. Det blir så godt som man gjør det til. Kos deg med barna dine og pris deg lykkelig for at du har barn. Å bli forlatt i voksen alder uten barn tror jeg er enda verre. Du har noe å leve og jobbe for.

Ønsker deg lykke til med en god klem!

[AnonymBruker]

Min mann gikk fra meg da jeg gikk gravid med barn nummer tre. Da var eldstemann 13 og mellomste 9. Den første tiden var veldig tung, det kan jeg ærlig innrømme. Men etter en stund lærer man å akseptere forholdene, og man venner seg til situasjonen. Jeg er kjempeglad i alle barna mine, og føler vi (særlig gjelder dette de to eldste) har fått et helt spesielt bånd vi ikke hadde fra før, som følge av hendelsene.

Det er nå slutt mellom mannen min og kvinnen han forlot meg for, og det blir aldri det samme mellom ham og barna. Han har endet opp som taperen.

Et annet aspekt som kan være tungt, er det økonomiske. Jeg leier nå en leilighet, for vi ble dessverre nødt å selge huset vi eide sammen da vi skilte oss. Skulle så gjerne kjøpt et rekkehus eller lignende, men får ikke nok lån.

Uansett: vil bare sende deg en stor luftklem! Jeg føler med dere i denne tunge tiden. Husk at det vil bli bedre!

Anonym poster: cfdddaf1453d981b015f6bb2a4feaf0d

[Marsipan]

Men tanken på og sende barna til han byr meg i mot og jeg kjenner et stort hat til han pga av måten jeg er blitt behandlet på.

(...)

elste jenta er snart 9. så får nok mye hjelp i henne og <3

Jeg tviler ikke på at du har det fælt nå, og jeg føler virkelig med deg, men det er et par ting du bare er nødt til å legge fra deg.

For det første: Dine dårlige følelser ("hat" er forøvrig et tåpelig ord i denne sammenheng) skal ikke stå i veien for at du legger til rette for samvær. Du skal ikke straffe ungene for at du er sint på faren.

For det andre: Niåringen skal ikke behøve å ta noe ekstra ansvar fordi du er blitt forlatt! Hun skal ikke behøve å ta hensyn til dine følelser, det er ditt ansvar som mamma å ta hensyn til hennes. Hun har også fått sin verden snudd på hodet!!

Det er tydelig at dine følelser vokser over hodet på deg akkurat nå, men du bør konsentrere deg om å ivareta barna dine i stedet for å bruke energien på å synes synd på deg selv.

[Gjest Rose]

Klem

[tingeling]

Jeg tviler ikke på at du har det fælt nå, og jeg føler virkelig med deg, men det er et par ting du bare er nødt til å legge fra deg.

For det første: Dine dårlige følelser ("hat" er forøvrig et tåpelig ord i denne sammenheng) skal ikke stå i veien for at du legger til rette for samvær. Du skal ikke straffe ungene for at du er sint på faren.

For det andre: Niåringen skal ikke behøve å ta noe ekstra ansvar fordi du er blitt forlatt! Hun skal ikke behøve å ta hensyn til dine følelser, det er ditt ansvar som mamma å ta hensyn til hennes. Hun har også fått sin verden snudd på hodet!!

Det er tydelig at dine følelser vokser over hodet på deg akkurat nå, men du bør konsentrere deg om å ivareta barna dine i stedet for å bruke energien på å synes synd på deg selv.

Synes det var et unødvendig krast svar til en dame som er i en dyp krise. Skjønner godt at TS hater mannen, jeg hadde ønsket ham død og begravet hvis det var jeg som opplevde det TS har opplevd. Det er lov å være sint, fortvilet og knust. Selv mødre er mennesker, selv om enkelte på KG ikke mener det. Og angående niåringen: barn har godt av å få litt ansvar. Det kan det mellomste barnet også få. Det er bare vi foreldre nå som curler barna hele veien gjennom barndommen i den tro at det gjør oss til snille foreldre, mens resultatet antagelig blir hjelpeløse voksne om noen år.

TS: dette kommer til å gå bra. Bruk nettverket ditt og ikke vær redd for å be om hjelp. Alliere deg med andre og planlegg avlastning til babyen kommer. Mannen kommer til å sitte igjen som taperen her, du kan trøste deg med det.

Stor klem!

[Marsipan]

Synes det var et unødvendig krast svar til en dame som er i en dyp krise. Skjønner godt at TS hater mannen, jeg hadde ønsket ham død og begravet hvis det var jeg som opplevde det TS har opplevd. Det er lov å være sint, fortvilet og knust. Selv mødre er mennesker, selv om enkelte på KG ikke mener det. Og angående niåringen: barn har godt av å få litt ansvar. Det kan det mellomste barnet også få. Det er bare vi foreldre nå som curler barna hele veien gjennom barndommen i den tro at det gjør oss til snille foreldre, mens resultatet antagelig blir hjelpeløse voksne om noen år.

TS: dette kommer til å gå bra. Bruk nettverket ditt og ikke vær redd for å be om hjelp. Alliere deg med andre og planlegg avlastning til babyen kommer. Mannen kommer til å sitte igjen som taperen her, du kan trøste deg med det.

Stor klem!

Jeg var ikke unødvendig krass, men dønn ærlig. Jeg har vært niåringen med en mamma full av bitterhet, og det ødelegger en hel barndom! Jeg er sikker på at TS ønsker det beste for barna sine, og det å bruke barna for å straffe mannen er ikke det beste, uansett!

Jeg sier ikke at reaksjonen er unaturlig, eller at jeg selv hadde klart å reagere fornuftig i ts' situasjon. Men jeg håper inderlig at de rundt meg har respekt nok for meg til å fortelle meg forskjell på rett og galt om jeg er i en situasjon hvor jeg ikke klarer å se det selv. Det siste man trenger når alt er svart, er folk som bygger oppunder de vonde følelsene.

Hat og bitterhet skader på sikt bare deg selv.

[@laide^]

Høres ikke noe kjekt ut det du går gjennom

[Gjest Gjest]

Jeg tviler ikke på at du har det fælt nå, og jeg føler virkelig med deg, men det er et par ting du bare er nødt til å legge fra deg.

For det første: Dine dårlige følelser ("hat" er forøvrig et tåpelig ord i denne sammenheng) skal ikke stå i veien for at du legger til rette for samvær. Du skal ikke straffe ungene for at du er sint på faren.

For det andre: Niåringen skal ikke behøve å ta noe ekstra ansvar fordi du er blitt forlatt! Hun skal ikke behøve å ta hensyn til dine følelser, det er ditt ansvar som mamma å ta hensyn til hennes. Hun har også fått sin verden snudd på hodet!!

Det er tydelig at dine følelser vokser over hodet på deg akkurat nå, men du bør konsentrere deg om å ivareta barna dine i stedet for å bruke energien på å synes synd på deg selv.

Det er synd på TS, men jeg tror helt sikkert hun klarer å ta vare på barna sine allikvel. Det å bli forlatt et et slag midt i ansiktet, og det tar tid å reise seg igjen. Men med tiden til hjelp, klarer de aller fleste å få på beina et greit liv etter en skilsmisse.

Synes det å skulle undertrykke følelser blir helt feil her, det er lov å kjenne på vonde følelser og også vise dem. Vi er ikke roboter.

Men etter en sorgperiode, tar man tak i nakken og kommer seg videre. Det kommer TS også til å gjøre.

[Gjest bergenluna]

Heier på deg!

Etter 10 år sammen og nr 3 på tur har samboer funnet ut han ikke vil mer og dratt fra meg.

sitter med en grusom følelse i kroppen og føler med så langt nede man bare kan komme.

Han er avisende og driter fullstendig i meg, han lever sitt liv sammen med kompiser og sine ting mens jeg er 100% mamma og føler ALT er så grusomt fortiden.

Fikk tlf sist helg om at han var observert ute med en annen dame, noe han nekter på.

Kan man oppleve noe mer grusomt?

spm mitt er: Noen andre som er alene med 3 barn og klarer glede seg i hverdagen??

føler min sorg går utover mine 2 barn og jeg gleder meg overhode ikke over barnet som er på tur.

drømmen om familielivet er spolert og jeg har mistet han jeg elsket som mest hær i verden.

[Gjest Gjest]

Jeg var ikke unødvendig krass, men dønn ærlig. Jeg har vært niåringen med en mamma full av bitterhet, og det ødelegger en hel barndom! Jeg er sikker på at TS ønsker det beste for barna sine, og det å bruke barna for å straffe mannen er ikke det beste, uansett!

Jeg sier ikke at reaksjonen er unaturlig, eller at jeg selv hadde klart å reagere fornuftig i ts' situasjon. Men jeg håper inderlig at de rundt meg har respekt nok for meg til å fortelle meg forskjell på rett og galt om jeg er i en situasjon hvor jeg ikke klarer å se det selv. Det siste man trenger når alt er svart, er folk som bygger oppunder de vonde følelsene.

Hat og bitterhet skader på sikt bare deg selv.

"Hjelp" kan være så mangt. Alt fra hobbypsykolog, til barnevakt mens mamma dusjer, ha ansvaret for at potetene ikke koker over når minsten bades, osv.

[AnonymBruker]

Er alt du vet faktisk at han er "observert ute"? Og med det er alt håp for forholdet ute? Eller har du hørt noe mer konkret enn det? Husk at det tross alt kryr av folk som ser utroskap ved høylys dag, alt fra at man trykker like på en dames bilde på facebook, til at man oppdager en fremmeds mobillader i kofferten, for å vise til en annen tråd her.

Anonym poster: 57d9961fbc5a82a53a78fd28f4d04c71

[AnonymBruker]

Er alt du vet faktisk at han er "observert ute"? Og med det er alt håp for forholdet ute? Eller har du hørt noe mer konkret enn det? Husk at det tross alt kryr av folk som ser utroskap ved høylys dag, alt fra at man trykker like på en dames bilde på facebook, til at man oppdager en fremmeds mobillader i kofferten, for å vise til en annen tråd her.

Anonym poster: 57d9961fbc5a82a53a78fd28f4d04c71

Beklager, jeg klarte på et vis å helt overse første avsnittet i innlegget ditt, TS.

Anonym poster: 57d9961fbc5a82a53a78fd28f4d04c71