Valgets kvaler....

[Gjest Forvirret TS]

Hei,

Dere er vel lei disse emnene hvor man ikke klarer å bestemme seg for hvem av mannfolkene man skal velge... Sitter i en klemme jeg aldri trodde jeg skulle komme i og trenger kanskje noen råd!

Jeg er 28 år og har en sønn på 1,5 år, har ikke mye kontakt med faren, men han har litt samvær. Bor alene i et hus med sønnen min og en pusekatt, trives stort her!

Mann nr 1: Kjent siden jeg var 15 år, var sammen i ca 7 år og bodde sammen i 5 år, ble slutt pga vi var vel litt unge og følte at vi vokste fra hverandre. Men har alltid hatt mye kontakt med han hele veien i etterkant da han kjenner meg så utrolig godt og jeg han. Trygg og fin familie, stabil økonomi, ordentlig jobb. Treffer han innimellom, og ser at følelsene kan komme fort der. Han kjenner sønnen min litt, og vet at han vil behandle han som sin egen i fremtiden. Han ønsker seg familie og barn og han ønsker meg så utrolig sterkt...

Fordelen er at jeg VET hva jeg får, jeg kjenner han og han kjenner meg. Jeg er trygg på han og han gir meg stabilitet i livet mitt som jeg trenger. Han har lik økonomi som meg, så vi kan unne oss litt ekstra, ferier, større hus etterhvert...

Mann nr 2. Hadde jeg et forhold til i 3 mnd ca. Han bodde så og si hos meg den tiden, og vi ble sterkt knyttet til hverandre. Han er helt unik med sønnen min, jeg kan åpne meg og prate med han om absolutt alt.. Ting jeg ikke har fortalt til noen..

Han er romantisk og lidenskapelig og han gjør så og si alt for meg!! Stiller alltid opp. Utrolig søt og hyggelig familie. Han har ikke hatt kjæreste på over 10 år, så han er helt i hundre over å ha en kjæreste...

Store minuset her er at hunden hans ikke går overens med katten min, og hun har flekket tenner til sønnen min et par ganger, og det skremmer meg.. Lar de aldri være alene sammen, men ting kan fort skje selv om man også er der. Han elsker jo hunden sin over alt, og jeg ville aldri bedt han om å velge mellom hunden og meg, men jeg sa til han at hunden hans ikke kunne bo her mer... Og da pakket han alt og dro.. Jeg sa tydelig at det kke var noe mer han og meg, for vi hadde det bra, virkelig bra. Han er så ekte og jeg merker at jeg savner han.. Han sier at jeg forlanger mye hvis jeg ber han flytte hjem igjen og hunden blir hos foreldrene hans, noe de syns er helt fint bare vi kommer en dag i uken og går en ordentlig tur med hun, noe vi selvfølgelig kan gjøre!! Men han ser ikke så lyst på det, og jeg forstå han, er jo hunden hans tross alt... Men jeg har et barn og det må gå foran alt egentlig..

Hva gjør jeg????

Blir sliten av det her... Og nei, det er ikke et luksusproblem, noen blir såret....

Setter pris på alle råd!!!

[AnonymBruker]

Min erfaring er at det sjelden egentlig er et dilemma. Det er bare snakk om å forsone seg med at man har gjort et valg.

Anonym poster: ceaae96724a0e74dd60d4ed7d41988cb

[@laide^]

Jeg hadde valgt han første

[Gjest Gjest]

Hei,

Dere er vel lei disse emnene hvor man ikke klarer å bestemme seg for hvem av mannfolkene man skal velge... Sitter i en klemme jeg aldri trodde jeg skulle komme i og trenger kanskje noen råd!

Jeg er 28 år og har en sønn på 1,5 år, har ikke mye kontakt med faren, men han har litt samvær. Bor alene i et hus med sønnen min og en pusekatt, trives stort her!

Mann nr 1: Kjent siden jeg var 15 år, var sammen i ca 7 år og bodde sammen i 5 år, ble slutt pga vi var vel litt unge og følte at vi vokste fra hverandre. Men har alltid hatt mye kontakt med han hele veien i etterkant da han kjenner meg så utrolig godt og jeg han. Trygg og fin familie, stabil økonomi, ordentlig jobb. Treffer han innimellom, og ser at følelsene kan komme fort der. Han kjenner sønnen min litt, og vet at han vil behandle han som sin egen i fremtiden. Han ønsker seg familie og barn og han ønsker meg så utrolig sterkt...

Fordelen er at jeg VET hva jeg får, jeg kjenner han og han kjenner meg. Jeg er trygg på han og han gir meg stabilitet i livet mitt som jeg trenger. Han har lik økonomi som meg, så vi kan unne oss litt ekstra, ferier, større hus etterhvert...

Mann nr 2. Hadde jeg et forhold til i 3 mnd ca. Han bodde så og si hos meg den tiden, og vi ble sterkt knyttet til hverandre. Han er helt unik med sønnen min, jeg kan åpne meg og prate med han om absolutt alt.. Ting jeg ikke har fortalt til noen..

Han er romantisk og lidenskapelig og han gjør så og si alt for meg!! Stiller alltid opp. Utrolig søt og hyggelig familie. Han har ikke hatt kjæreste på over 10 år, så han er helt i hundre over å ha en kjæreste...

Store minuset her er at hunden hans ikke går overens med katten min, og hun har flekket tenner til sønnen min et par ganger, og det skremmer meg.. Lar de aldri være alene sammen, men ting kan fort skje selv om man også er der. Han elsker jo hunden sin over alt, og jeg ville aldri bedt han om å velge mellom hunden og meg, men jeg sa til han at hunden hans ikke kunne bo her mer... Og da pakket han alt og dro.. Jeg sa tydelig at det kke var noe mer han og meg, for vi hadde det bra, virkelig bra. Han er så ekte og jeg merker at jeg savner han.. Han sier at jeg forlanger mye hvis jeg ber han flytte hjem igjen og hunden blir hos foreldrene hans, noe de syns er helt fint bare vi kommer en dag i uken og går en ordentlig tur med hun, noe vi selvfølgelig kan gjøre!! Men han ser ikke så lyst på det, og jeg forstå han, er jo hunden hans tross alt... Men jeg har et barn og det må gå foran alt egentlig..

Hva gjør jeg????

Blir sliten av det her... Og nei, det er ikke et luksusproblem, noen blir såret....

Setter pris på alle råd!!!

Du vurderer seriøst et forhold med en mann som velger bikkja si over deg...?! Lykke til...

[Gjest TS]

Kunne jeg klart å tatt et valg, så hadde jeg forsonet meg med det... Virkelig!!

Nr 1 er vel det trygge valget som sikrer fremtiden min og sønnen min og jeg vet at vi vil få en familie sammen, og vi kan prate om ffremtiden, muligheter.. Alt..

Nr 2 Er så glad for at han har funnet noen da ingen har villet ha han før, men forbi utseendet er han en fantastisk mann.. Men han sliter med å få seg jobb, vil bytte bransje og byr på endel utfordinger..

Men han er verdens mest omsorgsfulle mann som hele tiden husker på alt og passer på at jeg og sønnen min har det bra. Han er virkelig utrolig.. Men det stopper seg med hunden hans.. Hun er dog gammel, men er en rase som ikke er lovlig i Norge lenger, og jeg har min skepsis... Men han ofrer alt.. Flyttet fra alt og ville også søke jobb i nærheten av der jeg bor. Han er nå permitert fra jobben og han bruker all tid på meg. Følelsene er der, men det er vel også fordi det ikke er lenge siden han flyttet ut fra meg...

Bare kaos i hodet mitt... Akkurat hatt besøk av nr 1 nå da jeg tregte å prate litt med han, og nå er han virkelig klar for å satse på oss, og jeg vet at det vil bli bra, jeg er bare redd for å savne nr 2 da han er en fantastisk mann, 31 år, og litt mer voksen. Drikker ikke og fester ikke, noe som er stor bonus for meg..

Nr 1, er sammen gutta innimellom og har en guttetur i ny og ne, men syns det er helt greit, han er 1 år yngre enn meg, men blitt ganske voksen av seg med årene har jeg sett. Han har hatt en samboer i mellomtiden og ser at han har lært mye der, hva han ønsker og ikke ønsker.. Og han ønsker bare meg nå..

Begge guttene gjør det, og jeg hater å måtte såre en av dem, for de er fantastiske begge 2!!

[AnonymBruker]

Ingen av dem er åpenbart fantastiske nok til at du velger dem. Sier ikke det deg noe?

Anonym poster: ceaae96724a0e74dd60d4ed7d41988cb

[Gjest TS]

Føler at det er det motsatte men...

Men som det ble nevnt... Han velger hunden sin ovenfor meg, men han har hatt hun i mange mange år, og meg i bare et par måneder.

Jeg har jo en katt som er livredd hunden og ser hun knapt... Hun gjemmer seg i annen etasje, og er jo klart vondt.. Katten min kom jo først sånn sett... Hun skal gjennom 2 ganske alvorlige operasjoner og vil trenge tilsyn, hjelp og rehabilitering i flere uker, og har ikke sjans til det med den hunden i huset. Så jeg velger jo på en måte katten min før han, så jeg ser jo ting fra hans standpunkt...

Ser kanskje nå litt klarere på ting, er bare at nr 2. er helt unik med sønnen min, vi deler alle små gleder sammen og han var så stolt som en hane når lille pjokken gikk 5 steg alene i forrige uke.

Men tviler jo ikke på at det vil mann nr 1 gjøre også...

Er så forvirret nå... Tror jeg bare må la ting flyte, så får jeg se hvem av dem som jobber for å få til ting med meg...