Flere som har rart forhold til søsken?

[AnonymBruker]

Jeg har en søster, og vi har et rart forhold. Et veldig dårlig forhold.

Hele oppveksten har vi kranglet og vært uenige, hun har stjålet klær og bilder fra meg og faktisk mobbet meg (hvordan jeg så ut, hvordan jeg spiste mat, hva slags klær jeg hadde på meg - alt var galt og måtte pekes på og lees av).

Jeg vet jo idag at det antakeligvis er fordi hun har så dårlig selvbilde selv, men det er uhyggelig å ha disse minnene. Jeg har ingen gode minner med henne, faktisk. Er det flere som har det sånn med sine søsken?

Jeg har ingen interesse av å ha noe med henne å gjøre den dag idag, ser mer på henne som en bekjent enn et familiemedlem. Bryr meg ikke om hvordan det går med henne og hennes familie osv., er helt apatisk til alt sånt.

Nå må vi om ikke så lenge omgås, har ikke sett hverandre på veldig lenge, vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg. Jeg er livredd for spydige kommentarer og ekkel stemning og går og gruer meg i lange tider nå..

Jeg blir alltid nedstemt etter at vi har vært i samme hus/selskap.

Anonym poster: 737cbfecdce29e353c13c7956ec22cda

[AnonymBruker]

Man kan velge partner og venner men ikke familiemedlemmer.

Har et lignende forhold til søstra mi, hun snakker til meg som til et lite barn og har aldri tatt feil noen gang.

Hun får tørke støv og ha det perfekt hjemme for alle å se, da blir hun litt mindre neurotisk enn om det skulle komme et lite støvfnugg å ødelegge hele idyllen og fasaden.

Anonym poster: 95928b00485d3c243bd5a59c8aacfe63

[Gjest Gjest]

Jeg har et anstrengt forhold til min søster. Vi har vel ikke hatt et tett forhold i oppveksten, Men det kom seg etter at vi begge gikk gjennom noen tøffe perioder, og flyttet sammen. Vi var der for hverandre, og det synes jeg var helt fantastisk, da klarte vi å skape noen gode minner sammen.

Nå bor vi ikke lenger sammen, og jeg opplever at forholdet har gått litt tilbake til det det var, desverre. Det er vanskelig, men jeg håper og tror at hun vet at jeg er der for henne dersom hun har behov for meg. - M

[Gjest Gjest]

Du får stå opp for deg selv da, og si at du ikke synes noe om det. Kanskje hun ikke er klar over at hun oppfører seg sånn?

[Hulderen]

Det er dessverre ikke uvanlig at søsken har et dårlig forhold. Det stemmer ikke alltid at blod er tykkere en vann.

[AnonymBruker]

Du får stå opp for deg selv da, og si at du ikke synes noe om det. Kanskje hun ikke er klar over at hun oppfører seg sånn?

Det er litt skummelt det der skjønner du, for hun er så "truende".

Det er ikke nødvendigvis slik lenger at hun går bort og sier ting rett ut til meg, som hun gjorde da vi var yngre, men jeg er hele tiden redd for det. Hvert sekund når vi er i samme rom. Selvom det er nesten 10 andre tilstede.. Jeg har vel utviklet en slags frykt for henne, ekkelt..

Jeg og et yngre søsken av meg har et godt forhold, men ingen av oss har et godt forhold til denne eldre søsteren. Jeg tror hun har pyskiske problemer.

- TS

Anonym poster: 737cbfecdce29e353c13c7956ec22cda

[AnonymBruker]

Det er dessverre ikke uvanlig at søsken har et dårlig forhold. Det stemmer ikke alltid at blod er tykkere en vann.

Nei, så absolutt ikke..

Men mange jeg kjenner har supre forhold til sine søsken, de er nærmest bestevenner (eller kanskje det bare er en fasade på facebook ).

Jeg har gitt søsteren min mange sjanser. Men jeg gidder ikke mer, synes det er mer fornuftig og enklere å bare trekke seg unna og tenke på henne som datteren til mine foreldre, ingenting annet.. Det skal mye til for at jeg skulle giddet å ha noe med henne å gjøre..

Og det blir alltid ekkelt når vi må i samme selskap eller noe, huff. Er vant til det da, men ekkelt å grue seg hver gang man vet at man møtes.

Anonym poster: 737cbfecdce29e353c13c7956ec22cda

[AnonymBruker]

Hei Ts

Jeg har det på samme vis bare at her er det den yngre søsteren min som er på bærtur og jeg unngår henne ikke i utrengsmål for å si det sånn.

Hun også snakker til meg som til et barn med en sørgelig toneleie i stemmen som virker SÅÅ unaturlig at jeg har kommet til at det må være hennes forsvarsmekanisme.

Det er oppriktig tungt å forholde seg til henne og hun maser og maser om å komme på besøk men det orker jeg sjelden for da blir det ydmykelser opp og ned og i mente. Det er akkurat som om hun får energi av å trykke meg ned og det at hun forfekter at hun gjør det er på en måte det uholdbare i å være med henne.

Det er synd i slike mennesker som må gjøre slikt for å føle seg sterke. Og hun vil til og med ha det til at det er jeg som sliter . Nei vet du hva? Her har hun trampet på meg i årevis..

Jeg er definitivt sterkest uten henne.

Sympatiklem til deg Ts

Anonym poster: 4b23fa4e0e0cf2b63b9c74ea6b2f460c

[AnonymBruker]

Omgås henne ikke i utrengsmål skulle det stå

Anonym poster: 4b23fa4e0e0cf2b63b9c74ea6b2f460c

[Gjest B]

Nei, så absolutt ikke..

Men mange jeg kjenner har supre forhold til sine søsken, de er nærmest bestevenner (eller kanskje det bare er en fasade på facebook ).

Jeg har gitt søsteren min mange sjanser. Men jeg gidder ikke mer, synes det er mer fornuftig og enklere å bare trekke seg unna og tenke på henne som datteren til mine foreldre, ingenting annet.. Det skal mye til for at jeg skulle giddet å ha noe med henne å gjøre..

Og det blir alltid ekkelt når vi må i samme selskap eller noe, huff. Er vant til det da, men ekkelt å grue seg hver gang man vet at man møtes.

Anonym poster: 737cbfecdce29e353c13c7956ec22cda

Samme her. Gruer meg til de gangene jeg må treffe søsteren min, i juleferien o.l. Jeg er så "heldig" at hun er naboen min. Skjønner ikke hvorfor hun vil bo her når hun ikke vil ha noe meg å gjøre ellers. Håper hun flytter snart.

[AnonymBruker]

Hei Ts

Jeg har det på samme vis bare at her er det den yngre søsteren min som er på bærtur og jeg unngår henne ikke i utrengsmål for å si det sånn.

Hun også snakker til meg som til et barn med en sørgelig toneleie i stemmen som virker SÅÅ unaturlig at jeg har kommet til at det må være hennes forsvarsmekanisme.

Det er oppriktig tungt å forholde seg til henne og hun maser og maser om å komme på besøk men det orker jeg sjelden for da blir det ydmykelser opp og ned og i mente. Det er akkurat som om hun får energi av å trykke meg ned og det at hun forfekter at hun gjør det er på en måte det uholdbare i å være med henne.

Det er synd i slike mennesker som må gjøre slikt for å føle seg sterke. Og hun vil til og med ha det til at det er jeg som sliter . Nei vet du hva? Her har hun trampet på meg i årevis..

Jeg er definitivt sterkest uten henne.

Sympatiklem til deg Ts

Anonym poster: 4b23fa4e0e0cf2b63b9c74ea6b2f460c

Takk for det Klem til deg og..!

Det er kanskje det man kaller "søskensjalusi"? Jaja..

-TS

Anonym poster: 737cbfecdce29e353c13c7956ec22cda

[AnonymBruker]

Samme her. Gruer meg til de gangene jeg må treffe søsteren min, i juleferien o.l. Jeg er så "heldig" at hun er naboen min. Skjønner ikke hvorfor hun vil bo her når hun ikke vil ha noe meg å gjøre ellers. Håper hun flytter snart.

Skjønner deg godt altså.. Dumt at dere må bo så nærme, det hadde jeg ikke orket.

Søsteren min flyttet hjem for en periode på grunn av økonomiske problemer da jeg var tenåring og bodde hjemme.

Jeg holdt på å begynne å gråte da jeg fant ut at hun skulle flytte hjem igjen. Ble skikkelig redd og fra meg, redd for at tingene mine skulle forsvinne igjen og at spydighetene skulle komme på rekke og rad, at hun skulle prøve å bryte meg ned igjen.

-TS

Anonym poster: 737cbfecdce29e353c13c7956ec22cda