Ensom....

[AnonymBruker]

Jeg er så deppa for tiden.

Det har gått opp for meg at selv om jeg har mann og barn er jeg ensom, og ingen bryr seg om meg lenger...

Mannen jobber mye, spessielt på kvelden, og jeg sitter alene hjemme med en baby og en 3 åring. Er også syk, uten at legene klarer å finne ut hva som feiler meg.

Dette har tatt alle kreftene mine i det sisste, og jeg er så trist.

Det er ingen som ringer eller sender sms å spørr hvordan det går.

Familie som før var innom flere ganger i mnd har helt slutta å komme, selv om vi inviterer, og vet vel ikke en gang at jeg er syk...

Nesten aldri noen som kommenterer statuser på FB, uansett hva det dreier seg om.

Foreldra mine hvet hvordan det er, og stiller opp som barnevakt hvis det er helt krise og jeg må på en legetime, men de kommer aldri bare for å være sammen med oss.

De få nære vennene jeg hadde, flyttet langt avgårde når de fikk barn, så nå sitter jeg altså ensom tilbake, og tror ærlig talt ingen hadde merka om jeg forsvant (bortsett fra barna)....

Synes det virker som alle har noe familie/søsken/nære venner som støtter dem i tøffe perioder, bare ikke jeg!

Aner ikke hva jeg vil med dette innlegget, men det var veldig godt å få det ut:)

Anonym poster: f5bbd3626db304b1e507df6af1252e5e

[Gjest Snuppi]

Hei!

Dette var trist å lese Ts.

Har du sagt dette til mannen din? At du føler deg ensom når han jobber om kveldene?

[Gjest Elissima]

Hei. Trist å lese, men jeg misunner faktisk livet du har, med mann og barn. Ønsker meg virkelig det, så du er heldig. Tenk på det. Klart det er sårt når man ikke har så mange som bryr seg. Snakk med mannen din kanskje, om dette kan løses på noen måte. Foreldre til venner av barna eller noe? Kanskje dere kan finne på noe sammen?

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, det varmet:)

Klart jeg er kjempe glad for at jeg er så heldig å ha to flotte barn, men det blir en slags boble å bare snakke med barna hele tiden, og nesten ikke voksenkontakt...

Joda mannen vet hvordan jeg har det, og han føler nok litt på det samme som meg, serlig etter at hans familie som pleide å være mye sammen med oss, pluttselig sluttet å komme. Han har heller ikke så mange venner, så det er liksom alltid bare oss to ungene.

Det har jo vært sånn lenge nå, og siden jeg er blitt syk i tilegg føles det vel bare verre enn det er.

Barna har ingen venner utover bhg, og jeg kjenner ingen av foreldrene der, selv om jeg virkelig har prøvd å bli kjent med dem!

Anonym poster: f5bbd3626db304b1e507df6af1252e5e