Dårlig selvbilde går utover mitt sosiale liv.

[AnonymBruker]

Jeg er jenta med langt lyst hår, flott hud, nydelig slank kropp, fine klær, flott kjæreste, eier en stor og fin leilighet i et bra strøk, kommer fra en lykkelig familie og ser på overflaten ut som en suksessfull ung kvinne i midten av 20-årene.

Sannheten er langt ifra. Jeg vet at jeg er vakker, jeg vet at jeg har alt jeg kan ønske meg og mye mer enn som så. Jeg har fine venner. Men jeg er så usikker at jeg blir helt utslitt av å være sosial. Jeg er helt ekstremt skjenert, til det punktet at jeg snøvler når jeg snakker. Jeg kommer på masse kule kommentarer til det samtalene har gått i, mens jeg er på vei hjem etter et møte med mine venner, som jeg er for anspent til i det hele tatt å komme opp med der og da. Selv om det gjelder noe jeg interesserer meg mye for, eller kan mye om. Jeg klarer ikke engang å fortelle om det har skjedd noe nytt siden sist, selvom jeg egentlig har mye å fortelle. Går som regel å planlegger hva jeg skal si på veien til møtet, men ender opp som en stiv stokk så fort jeg kommer frem. Kan le av det andre sier, vise interesse og spørre om ting til andre, men takler dårlig å fortelle noe selv. Er så redd for at det skal komme ut på en teit måte, eller at andre ikke skal reagere på det slik jeg ønsker. Kan noen ganger ta på meg et selvsikkert ansikt og fremså som en avslappet og jordnær person, men det koker av usikkerhet inne i meg. Når jeg er alene eller med kjæresten igjen, er jeg så "mentalt" sliten at jeg ikke orker noe sosialt på et par dager, vil helst bare stenge meg inne.

Jeg er veldig aktiv på diverse sosiale medier, er alltid den som poster noe fint eller morsomt, deler mye av hverdagen min og får mye positiv respons. Tror jeg fremstår som en normal person. Men jeg kjenner at dette begynner å tære på vennskap. Mine venner begynner å finne på ting uten meg, fordi jeg sikkert virker som en drittunge som aldri har noe å tilføye. Jeg vil så nødig miste de jeg har, men noen ganger tenker jeg at jeg da hadde iallefall fått være alene med meg selv. Aldri trengt å prøve mer.

Jeg vil så gjerne være den "fasaden" av meg selv som jeg har snekret på i årevis. Ha et smil om munnen og alltid en lur kommentar og delta aktivt i diskusjoner. Men jeg klarer ikke. Jeg blir bare sittende med armene i kors og se ut som et glansbilde uten noe på innsiden. Jeg er så sliten av å prøve så inmari hardt hele tiden.

Hvordan kan jeg jobbe med meg selv? Jeg har lurt litt på å se om jeg kan få henvisning til en slags terapaut eller psykolog. Jeg bærer på en del negativitet som aldri har fått utslipp fordi jeg ikke klarer å snakke med noen om noe. Mulig jeg trenger et fristed hvor jeg kan slappe av å ikke ta på meg noen maske. Jeg lurer også litt på om jeg er litt deprimert eller noe, siden jeg sliter så veldig, og også det at å være sosial sliter meg helt ut.

Vet ikke om noen har det på samme måte, eller har noen råd til meg. Mest av alt trengte jeg å få dette ut akkurat nå. Takk til de som evt. gadd å lese hele innlegget.

Anonym poster: ba483f74471bbad8927d07147939e6ca

[Madison_00]

Huff, jeg har ikke så mye annet å komme med enn en god klem til deg Det kan ikke være noe godt å ha det slik.

[Cordelia]

Jeg kjenner den følelsen og har egentlig ingen råd annet enn å trene gradvis. Etterhvert blir du mer vant som du presser grensene litt. Da vil du vel bli litt mer avslappet og komfortabel etterhvert og. Og husk at de fleste bryr seg såpass om seg og sitt til å fokusere for mye på om du ved et tilfelle skulle si noe "feil".

[Gjest Gjest__]

Jeg er jenta med langt lyst hår, flott hud, nydelig slank kropp, fine klær, flott kjæreste, eier en stor og fin leilighet i et bra strøk, kommer fra en lykkelig familie og ser på overflaten ut som en suksessfull ung kvinne i midten av 20-årene.

Sannheten er langt ifra. Jeg vet at jeg er vakker, jeg vet at jeg har alt jeg kan ønske meg og mye mer enn som så. Jeg har fine venner. Men jeg er så usikker at jeg blir helt utslitt av å være sosial. Jeg er helt ekstremt skjenert, til det punktet at jeg snøvler når jeg snakker. Jeg kommer på masse kule kommentarer til det samtalene har gått i, mens jeg er på vei hjem etter et møte med mine venner, som jeg er for anspent til i det hele tatt å komme opp med der og da. Selv om det gjelder noe jeg interesserer meg mye for, eller kan mye om. Jeg klarer ikke engang å fortelle om det har skjedd noe nytt siden sist, selvom jeg egentlig har mye å fortelle. Går som regel å planlegger hva jeg skal si på veien til møtet, men ender opp som en stiv stokk så fort jeg kommer frem. Kan le av det andre sier, vise interesse og spørre om ting til andre, men takler dårlig å fortelle noe selv. Er så redd for at det skal komme ut på en teit måte, eller at andre ikke skal reagere på det slik jeg ønsker. Kan noen ganger ta på meg et selvsikkert ansikt og fremså som en avslappet og jordnær person, men det koker av usikkerhet inne i meg. Når jeg er alene eller med kjæresten igjen, er jeg så "mentalt" sliten at jeg ikke orker noe sosialt på et par dager, vil helst bare stenge meg inne.

Jeg er veldig aktiv på diverse sosiale medier, er alltid den som poster noe fint eller morsomt, deler mye av hverdagen min og får mye positiv respons. Tror jeg fremstår som en normal person. Men jeg kjenner at dette begynner å tære på vennskap. Mine venner begynner å finne på ting uten meg, fordi jeg sikkert virker som en drittunge som aldri har noe å tilføye. Jeg vil så nødig miste de jeg har, men noen ganger tenker jeg at jeg da hadde iallefall fått være alene med meg selv. Aldri trengt å prøve mer.

Jeg vil så gjerne være den "fasaden" av meg selv som jeg har snekret på i årevis. Ha et smil om munnen og alltid en lur kommentar og delta aktivt i diskusjoner. Men jeg klarer ikke. Jeg blir bare sittende med armene i kors og se ut som et glansbilde uten noe på innsiden. Jeg er så sliten av å prøve så inmari hardt hele tiden.

Hvordan kan jeg jobbe med meg selv? Jeg har lurt litt på å se om jeg kan få henvisning til en slags terapaut eller psykolog. Jeg bærer på en del negativitet som aldri har fått utslipp fordi jeg ikke klarer å snakke med noen om noe. Mulig jeg trenger et fristed hvor jeg kan slappe av å ikke ta på meg noen maske. Jeg lurer også litt på om jeg er litt deprimert eller noe, siden jeg sliter så veldig, og også det at å være sosial sliter meg helt ut.

Vet ikke om noen har det på samme måte, eller har noen råd til meg. Mest av alt trengte jeg å få dette ut akkurat nå. Takk til de som evt. gadd å lese hele innlegget.

Anonym poster: ba483f74471bbad8927d07147939e6ca

...kjenner meg sååååå igjen - *klem* Eneste og beste tipset, er å jobbe med å øke selvfølelsen. Du virker totalt reflektert og oppegående, så det kommer til gå kjempefint!!! ) *Heier på deg!!* Lykke til )