Ett langt ekteskap som går mot slutten?

[Gjest Fortvilet Mannelig Gjest]

Fant dette diskusjonsfora og må bare søke råd her blant dere. Ett at vi nå har vært samboere og gift i nesten 20 år vil hun ut av ekteskapet fordi hun ikke elsker meg lenger. Vi er begge i midten/slutten av 30 åra og har to flotte barn. Vi ha bodd annet sted i Norge i mange år p.g.a. jobben min og da må jeg ærlig innrømme at jobb og karriere ble prioritert foran kone og ekteskap. De siste årene nå har vi bodd i hjembyen vår og jeg har også byttet jobb, noe som gjør at har fått mye mer tid til familie enn før. Vi krangler ikke spesielt mye, sexlivet fungerer bra fremdeles (kanskje bedre enn før), vi begge hjelper til med husarbeid etc. Jeg gir henne komplimenter, kjøper blomster og hun får nesten det hun vil m.h.t klær etc. (jeg har forholdsvis bra inntekt). Jeg elsker henne høyt og er villig til å gjøre alt for å beholde henne og familien min, men hun bare sier at det er hun som er problemet og ikke jeg og at når kjærligheten er borte så er det ikke mer. Hun diskuterer forholdet vårt med venninnene sine men vil ikke at vi søker ekstern hjelp. Må jeg bare innse at ekteskapet er tapt og prøve å komme meg videre. PS! Vi bor enda sammen for hun sier at hun vet ikke hva hun vil enda, men jeg føler at hver dag så nærmer det seg ett brudd/skilsmisse.

[Gjest Anonymous]

KJære deg!

Jeg synes absolutt at din kone bør "gå med på" samtaler hos en nøytral part. En profesjonell, nøytral part kan klare å sette finger'n på essensielle ting.................... som andre ikke kan.

Dere selv, familie og venner er påvirket av følelser........................... og klarer ikke å være nøytrale!

Ønsker deg/dere lykke til ! :klem2:

[Gjest Poirot]

Hvis hun ikke vet hva hun vil, burde hun så absolutt gå med på samtaler hos en familierådgiver eller noe sånt. Hvis ikke tar hun ikke det dere har på alvor.

[Gjest Anonymous]

Takker for tilbakemelding. Jeg skal prøve på nytt å få henne med på det, men hun har tidligere brånektet. Jeg vet jo ikke om det kan være fordi hun skjuler noe for meg, men hevder hardnakket på at det ikke er noen anner person involvert. Det tror jeg ikke heller, det må da isåfall være flørt via SMS. Jeg vet at hun gjerne flørter med andre når hun er ute på byen, men er ikke utro.

[Gjest Poirot]

Hvis hun ikke vil, er hun jo med på å kjøre det i grøfta, eller så har hun alt bestemt seg.

[Barbie]

Du skriver at hun ikke elsker deg lenger.

Da tror jeg desverre at det er lite du kan gjøre.

Du har det nok tungt nå, og jeg føler virkelig med deg. :cry:

[Timian]

Jeg er kanskje alt for ung og uerfaren til å komme med noe klokt i denne sammenheng, men jeg forventer ikke at mine følelser for min fremtidige mann kommer til å være like varme og blussende hele livet!! 20 år er lenge, og ting forandrer seg!!

Men jeg tenker allikevel at har jeg bestemt meg for å leve sammen denne mannen, så skal jeg holde meg til han i tykt og tynt!

Jeg tror også helt klart at familierådgivning eller noe sånt ville vært det ideelle! Det burde hun absolutt bli med på! Samme hvor mye hun sier at hun ikke elsker deg nå, så må hun jo være fryktelig glad i deg! Og hun har tross alt holdt sammen deg i over 20 år!! Kan ikke være uten grunn!

Huff, lykke til!! :trøste:

[Gjest Anonym akkurat nå]

Jeg sa det samme til mannen min for noen år siden. Og jeg skulle gå, det var ikke snakk om noe annet der og da. Vi har tre barn.

Han satt og var helt fra seg pga dette og jeg tenkte med meg selv, herregud for en sippe. Så mye følelser hadde jeg for han der og da.

Dette var ett resultat av at han jobbet og hadde jobbet alt for mye og prioritert oss vekk. Og derfor mente jeg at han hadde allerede tatt sitt valg, nå ville jeg ta mitt og mitt var at jeg ville ikke leke familie lenger jeg hadde fått nok. Og var vel mer alenemor som gift enn jeg hadde vært som skilt. Dette var en prosess jeg hadde brukt nesten ett år på og som han da fikk slengt i trynet en kveld. Og da skulle vi være ferdige med det for det var jeg.

Jeg ville heller ikke til rådgiver, jeg så overhode ikke noe poeng i det for jeg hadde ikke følelser for han og dreit vel i hele mannen for å si det stygt. Vel etter mye om og men så ble jeg med. Det ble ett kompromiss. Hvis jeg ble med til rådgiver skulle vi gå fra hverandre som venner etterpå og det skulle ikke være noe ondt blod fra hans side om hvorfor og at jeg ville gå. Jeg skulle ikke få slengt i trynet senere om hvor vondt han hadde det uten meg osv. Og det var innstillingen jeg gikk til første time med, men etterhvert kom det fram da hvordan han hadde tenkt og hvordan jeg hadde tenkt osv. Ihvertfall kom jeg fram til at jeg hadde lagt lokk på følelsene mine fordi jeg var så drittlei av å bli såret. Om jeg ikke følte noe for han kunne jeg heller ikke bli såret av det han sa og gjorde osv.

Sakte men sikkert klarte vi å bygge det opp igjen og vi har det i dag bedre enn vi hadde det før denne tiden. Nå sier jeg ikke at det er dette konen din og har gjort, men prøv å få henne med til en rådgiver og velg da en privat som dere kan få komme til med engang. Ikke vent mange mnd for det blir bare enda verre. Det er uansett viktig å få svar på hvorfor og det er mye lettere med en som er helt nøytral som sitter der og kaller begge to idioter med enkelte ting en har gjort opp gjennom årene enn en som bare støtter den ene parten.

Vi kom oss gjennom det og klarte denne bøygen og, og jeg syns det er flott at du vil jobbe med dette.

Vil ønske deg lykke lykke til

[Gjest Anonymous]

Takk til siste innlegg (gjest akkurat naa). Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver og var situasjon er akkurat den samme naa.

[tøbba]

Jeg syns hun plikter å gå til familieirådgiver i et sånt tilfelle.

En sånn dialog er ikke det at en rådgiver skal tvinge parter sammen.

Men dette er et stort valg og jeg tor man trenger hjelp til å tenke. Og hvis man vil gå fra hverandre, så tror jeg det er en styrke at man får tenkt ordentlig gjennom hvorfor.

Jeg er også i et forhold som har vart lenge (18 år). Vi har heller ikke kranglet eller noe. - Men forholdet hadde en kjempeknekk fordi han var utro, søkte spenning. Da gikk vi til familerådgiver. Ikke fordi vi skulle skilles. Men vi var utrolig nedbrutte begge og det var veldig bra å møte dette mennesket som hadde sett så mye og snakket med så mange. Det var gjennom kommunen, ikke privat. Men kjempebra.

Det var også et bra stykke om akkurat dette temaet i Aftenposten på søndag. Vel verdt å lese.

"Anonym akkurat nå" sitt innlegg var veldig bra. Be henne lese det.

[Gjest Anonymous]

Hun har nok forelsket seg i en annen, og da er det lite du kan gjøre foreløpig.......... :-?

[Gjest Fortvilet Mannelig Gjest]

Re. tøbba, har gitt henne det og hun lo litt når hun leste det. Men som hun sier hun ser ikke for seg at en totalt fremmed person skal få henne til å endre følelsene hennes, men hun er nå litt på gli så det ser ikke helt svart ut.

Re.siste innlegg, hun hevder hardnakket at det ikke er noen annen, og det velger jeg å tro henne på. Det er iallefall ikke noen hun har fysisk kontakt med, da må det isåfall være via SMS/Mob, men det har jeg liten tro for. Naiv?

[Gjest Vært der selv..]

Skjønner at du er fortvila. Var gift med ei jente som *pluteslig* skulle flytte. Spurte om det var noen andre og det sa hun nei til. Seinere fant jeg ut at hun hadde hatt et forhold til en annen. Ville ikke snakke om rådgiving eller noe, hadde bare bestemt seg for at det var slutt. Tror ikke alltid at jentene snakker sant hvis det ikke er til dems beste. Har hun bestemt seg så går hun uansett hva du sier eller gjør.

Sorry, ønsker deg lykke til uansett.

[Gjest Lompa]

Timian skrev:

Jeg er kanskje alt for ung og uerfaren til å komme med noe klokt i denne sammenheng, men jeg forventer ikke at mine følelser for min fremtidige mann kommer til å være like varme og blussende hele livet!! 20 år er lenge, og ting forandrer seg!!

Men jeg tenker allikevel at har jeg bestemt meg for å leve sammen denne mannen, så skal jeg holde meg til han i tykt og tynt!

Jeg tror også helt klart at familierådgivning eller noe sånt ville vært det ideelle! Det burde hun absolutt bli med på! Samme hvor mye hun sier at hun ikke elsker deg nå, så må hun jo være fryktelig glad i deg! Og hun har tross alt holdt sammen deg i over 20 år!! Kan ikke være uten grunn!

Huff, lykke til!!

Alder har ingenting med saken å gjøre. Aner ikke hvor gammel du er, Timian, men det var kloke ord, og jeg kan bare si meg totalt enig.

Men jeg vil også tilføye at dersom hun nå ikke engang er villig til å prøve,når du faktisk innrømmer at du tidligere har latt jobben komme først og nå vil prioritere familien, da er det HUN som går glipp av noe. JEG ville gitt mannen en ny sjanse da.

20 år er altfor lang tid å gi slipp på så lett.