Tror jeg vil skilles fra mannen min

[AnonymBruker]

Dette kommer til å bli rotete, men må bare få det ut et sted.

Vi har vært gift i to og et halvt år. Men vært sammen mange år før det.

Vi har nettopp fått barn sammen, og alt ligger til rette for et godt og lykkelig liv sammen. Så hvorfor er jeg så trist hele tiden? Jeg tror ikke jeg er forelsket i mannen min lengre. Jeg skjønner at etter så mange år sammen er det for mye forlangt og fortsatt kjenne sommerfugler og kribling i magen, men skal jeg ikke kjenne noe? Han er min beste venn. Men jeg vil ikke være gift med en kompis. Jeg vil være forelsket. Dette har egentlig vært et tema lenge, og vi har snakket om det. Og hver gang lover vi hverandre å være mere "kjærester". Det varer i noen dager, så er det tilbake i samme gamle takter. Livet består av rutiner. Ikke noe sponant, ikke noe spennede. Jeg bare ser livet passere meg.

Vi har ikke hatt sex på nesten et år. Jeg kan sikkert komme på mange unnskyldninger på hvorfor. Mannen min kommer med forklaringer. Men greia er at jeg ikke har lyst. Jeg prøver å late som jeg savner å ha sex med han, men egentlig har det vært greit. Men det er jo ikke greit? Man skal jo ville ha sex med mannen sin?

Nå går jeg rundt med en stor klump i magen, fordi jeg vet egentlig hva jeg må gjøre. Men det er fryktelig vanskelig. Jeg elsker jo han, og jeg vil jo ikke såre han. Han vet nok at noe ikke er som det skal, og at det ikke har vært det på veldig lenge(kanskje aldri). Men han sitter nok ikke med de samme følelsene som meg. Han er tilfreds, og fornøyd med det. Men jeg vil ha noe mer. Jeg vil være lykkelig.

Det var hvert fall godt å få skrive ned noen av tankene jeg sitter med. Råd, meninger, erfaringer tas i mot med takk.

Anonym poster: 245816fc70740ed79c42878aead21614

[Gjest]

Før du brenner broer, så finn ut av hvordan du egentlig har det.

Kan der være et snev av fødselsdepresjon?

Kanskje har du godt av noen timer i terapi, få hjelp til å sortere tanker og følelser?

Å få et barn er vel det som forandere deg mest. Alt blir annerledes, og du begynner å definere ting, følelser og relasjoner på nytt.

[Gjest Gjest]

vel, om du vil være forelsket hele tiden i løpet av et forhold så må du jo bytte partner ganske hyppig. å være forelsket i årevis er ikke vanlig. forelskelse går over, og enten går det over i en dypere kjærlighet eller så går det over i ingenting.

så om du er opptatt av forelskelsesjaget så må du belage deg på å bytte partner med gjevne mellomrom da

[Gjest Gjest]

og det kan forsåvidt hende at grunnen til at du ikke er lykkelig ikke nødvendigvis er pga forholdet ditt. du sier selv han er din bestevenn og du elsker han. og om han er snill,grei og sexlivet ikke er fullstendig fraværende så har du jo et forhold som folk flest som har vært sammen i mange år.

det er jo også en kjent sak at når mennesker blir småbarnsforeldre så får de liten tid til å pleie forholdet og det går i dvale

[Gjest Gjest]

Det blir ikke bedre om du skiller deg og går inn i et nytt forhold. Alle forhold vil før eller siden ende der du er nå, det handler om å aktivt gjøre noe for å beholde gnisten og gleden. Du har satt deg ned og regnet opp alt du savner. Og tror at du skal finne det noen andre steder, i noen andre. Når det hele handler om deg.

Du har en ide om lykke som ikke finnes i virkeligheten. Det er bare på film.

Og Themis har rett, du bør snakke med noen fordi dette kan ligne på barseldepresjon.

[AnonymBruker]

"Til døden skiller oss ad..."

Anonym poster: 5a9265482ba74fc3da324cc576dd4a3d

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Jeg må bare presisere at jeg ikke har oen illusjoner om at jeg skal gå rundt å være hodestups forelska hele livet. Men jeg ønsker å ha en følelse av å være gift med kjæresten min, og ikke kompisen min. Jeg burde hvertall ha lyst til å ha sex med han? Det er hvertfall veldig trist om romantikk i et ekteskap er bare noe man finner på film.

Og kanskje det er fødselsdepresjon. Jeg skal hvert fall prøve å snakke med noen om det. Men dette er ikke bare nye følelser. Dette er noe som har ulmet i meg lenge, men som jeg har prøvd å fortrenge, fordi jeg vil så gjerne at dette skal funke. Men hvor lenge skal man lyve for seg selv?

Anonym poster: 245816fc70740ed79c42878aead21614

[Gjest Gjest]

"Til døden skiller oss ad..."

Anonym poster: 5a9265482ba74fc3da324cc576dd4a3d

"i gode og onde dager"

desverre virker det som om at folk bare tar forbehold i de gode dagene.

nettopp derfor jeg aldri skal gifte meg i kirka. ikke er jeg kristen og ikke kan jeg stå å love noe jeg ikke vet om jeg kan holde.

[Gjest Gjest]

Takk for svar.

Jeg må bare presisere at jeg ikke har oen illusjoner om at jeg skal gå rundt å være hodestups forelska hele livet. Men jeg ønsker å ha en følelse av å være gift med kjæresten min, og ikke kompisen min. Jeg burde hvertall ha lyst til å ha sex med han? Det er hvertfall veldig trist om romantikk i et ekteskap er bare noe man finner på film.

Og kanskje det er fødselsdepresjon. Jeg skal hvert fall prøve å snakke med noen om det. Men dette er ikke bare nye følelser. Dette er noe som har ulmet i meg lenge, men som jeg har prøvd å fortrenge, fordi jeg vil så gjerne at dette skal funke. Men hvor lenge skal man lyve for seg selv?

Anonym poster: 245816fc70740ed79c42878aead21614

har du prata med mannen din om dette da?

[AnonymBruker]

har du prata med mannen din om dette da?

Jeg har prøvd. Men det er så vanskelig å være direkte, så jeg tror vi snakker litt forbi hverandre. Han vet nok at ting ikke er helt som det skal, men jeg tror nok ikke han vet hvor alvorlig det er.

TS.

Anonym poster: 245816fc70740ed79c42878aead21614

[Gjest Gjest]

Jeg har prøvd. Men det er så vanskelig å være direkte, så jeg tror vi snakker litt forbi hverandre. Han vet nok at ting ikke er helt som det skal, men jeg tror nok ikke han vet hvor alvorlig det er.

TS.

Anonym poster: 245816fc70740ed79c42878aead21614

vel, da burde du jo faktisk kommunisere med mannen din da. skal du virkelig bare skilles uten at han i det hele tatt får sjans til å samarbeide om en løsning? det er feig og dårlig gjort syns nå jeg da.. at du ikke er direkte nok på hva du ønsker er strengt tatt din egen feil og ikke hans. om du ikke lærer deg å kommunisere skikkelig så vil du neppe bli noe lykkeligere i et annet forhold. forhold som varer i mange år slipper ikke unna god kommunikasjon, kompromisser og samarbeid.

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig at sexlysten går i bølgedaler, og kanskje må dere jobbe mer med dere selv for å få tilbake lysten.

Om følelsene er borte så synes jeg det er rart du giftet deg og fikk barn med mannen når du har hatt disse tankene i flere år.

Anonym poster: b4d266c6ef169b32cae2ba4a956bafd1

[Gjest]

Når man er sliten, sover dårlig pga nattevåking og bleieskift, når ting er uvandte, når rutinene har endret seg, når følelsene for ungen overskygger alt annet, og så videre, da er man ofte trøtt og sliten.

Når man har fått et lite barn, og er trøtt og sliten, da er det sånn at kroppen uten at du er klar over det begynner å rasjonere med ressursene. Ditt førte fokus er da ditt barn. Om det er lite igjen av krefter, så blokkeres mye av de varme følelsene for f.eks. mannen din. Det betyr ikke at de er borte, bare at de ligger i dvale. Noen ganger må man være litt aktiv for å vekke de fra dvalen.

Selv om du sier det nå at du har hatt det sånn lenge, så kan de følelsene være farget av det du kjenner nå, ikke sånn du har hatt det tidligere.

Du skylder mannen og barnet ditt å ta tak i dette. Dere må sette av litt tid til hverandre. Bare nyte livet sammen. Komme til hektene sammen. Da kommer ofte go'følelsen tilbake. Gjør et forsøk.

[Ole_andre]

Hei jeg tror at det du føler er ganske vanlig i et ekteskap, men jeg registrerer at du skriver at noe har egentlig ulmet hele tiden, kanskje du giftet deg med denne mannen på andre primisser en dem primisser du i dag opplever som viktig i dag ? , jeg kjenner til en del slike ekteskap.

Mange som gifter seg til feks økonomisk trygget, gifter seg av status grunner osv, og når årene går så er ikke dem faktorene det viktigste lenger og da opplever at kjærligheten uteblir eller kanskje aldri har vert der men overskygget av andre faktorer.

Er oppfordrer deg til og igjen synliggjøre dine følelser for mannen din i håp om at dere kan prøve og redde ekteskapet.

Men uansett lykke til.

[Gjest Anonym]

Hei jeg tror at det du føler er ganske vanlig i et ekteskap, men jeg registrerer at du skriver at noe har egentlig ulmet hele tiden, kanskje du giftet deg med denne mannen på andre primisser en dem primisser du i dag opplever som viktig i dag ? , jeg kjenner til en del slike ekteskap.

Mange som gifter seg til feks økonomisk trygget, gifter seg av status grunner osv, og når årene går så er ikke dem faktorene det viktigste lenger og da opplever at kjærligheten uteblir eller kanskje aldri har vert der men overskygget av andre faktorer.

Er oppfordrer deg til og igjen synliggjøre dine følelser for mannen din i håp om at dere kan prøve og redde ekteskapet.

Men uansett lykke til.

Veldig enig i denne, tenkte det samme selv. Jeg har inntrykk av at det er endel damer som blir sammen med en mann pga trygghet, økonomi, en fin mann å få barn med osv, men at de aldri var foreska i utgangspunktet! Kan dette stemme på deg/dere eller er jeg hekt på viddene nå?

For meg har det alltid vært essensielt å være forelska, har ALDRI gått etter status, trygghet ...må være sterke følelser og lidenskap for min del!

[Havbris]

Still deg disse spørsmålene: hvorfor giftet jeg meg med denne mannen? Hva var det som gjorde at jeg ville satse sammen med han? Hvilke forventninger hadde jeg til et langvarig forhold?

Endret 15. mars 2013 av Havbris

[pressplay]

Vi har vært gift i to og et halvt år...

Vi har nettopp fått barn sammen...

Jeg vil være forelsket.

Anonym poster: 245816fc70740ed79c42878aead21614

Dette er ren og skjær egoisme. Det er ikke naturlig å være forelsket igjennom hele livet. Forelskelse er en rus jeg forstår man kan bli avhengig av, men det må vel være mulig å ikke være slave av sitt eget følelsesliv. Du har nettopp giftet deg, du har nettopp fått barn, du skylder din mann, din familie og aller mest ditt nyfødte barn å prøve litt hardere. Å sette sine egne behov foran barnet sitt er veldig egoistisk, ærlig talt.

Endret 15. mars 2013 av pressplay

[Gjest Gjest]

Takk for svar.

Jeg må bare presisere at jeg ikke har oen illusjoner om at jeg skal gå rundt å være hodestups forelska hele livet. Men jeg ønsker å ha en følelse av å være gift med kjæresten min, og ikke kompisen min. Jeg burde hvertall ha lyst til å ha sex med han? Det er hvertfall veldig trist om romantikk i et ekteskap er bare noe man finner på film.

Og kanskje det er fødselsdepresjon. Jeg skal hvert fall prøve å snakke med noen om det. Men dette er ikke bare nye følelser. Dette er noe som har ulmet i meg lenge, men som jeg har prøvd å fortrenge, fordi jeg vil så gjerne at dette skal funke. Men hvor lenge skal man lyve for seg selv?

Anonym poster: 245816fc70740ed79c42878aead21614

Jeg vil bare si at jeg føler med deg, jeg har det helt likt. Mannen min er er fantastisk på alle måter, jeg har bare ikke noe kjæreste følelser desverre. Hvis jeg skal være helt ærlig så har jeg visst fra starten at noe manglet, men han var liksom så perfekt at jeg ikke ville slippe han. Nå har vi vært sammen mange år og har barn, og jeg tenker også at jeg ønsker meg mer ut av kjærligheten i livet en dette. Ikke hør på de som mener alle har det sånn etter mange år etc. Når noe er galt helt fra starten blir det aldri helt riktig uansett hvor mye du prøver. Har bestemt meg for å bli og gjøre det beste ut av det til barna er større, men det er vanskelig. En stor klem til deg!

[AnonymBruker]

Veldig enig i denne, tenkte det samme selv. Jeg har inntrykk av at det er endel damer som blir sammen med en mann pga trygghet, økonomi, en fin mann å få barn med osv, men at de aldri var foreska i utgangspunktet! Kan dette stemme på deg/dere eller er jeg hekt på viddene nå?

For meg har det alltid vært essensielt å være forelska, har ALDRI gått etter status, trygghet ...må være sterke følelser og lidenskap for min del!

Nå er jeg skilt og det jeg savner mest er tryggheten, stabil og god økonomi, selskapet, vennskapet, noen å dele arbeid og opplevelser med barna med... Ikke selve mannen. Det er en steinhard erkjennelse å kjenne på, men ganske viktig for å forstå hvorfor vi klarte å kjøre forholdet i grøfta - til tross for to små barn.

Anonym poster: 226a5abc21825d535d7f25a088f4d32a

[Gjest Frøya a'2012]

"If mama aint happy, nobody is happy"....

-det kan være tungt å snakke åpent uten filter med partneren sin, men det er nå engang slik at det må til.

Personlig synes jeg man bør vende hver en stein før man bestemmer seg for å gå ut av et ekteskap. Du behøver muligens å ta tak i eget følelsesliv, å dere behøver muligens som et par å oppdage hverandre på nytt.

Sett av dager, ha dype samtaler, forsøk å finn tilbake til det man først falt for.

-om det altid er noe som har skurra blir jeg engentlig litt overaska over at du valgte ekteskap i utgangspungtet...

Uansett, lykke til:)