I grunnen merkelig...

[Gjest Ethereal]

Jeg fikk akkurat beskjed fra ei venninne om at ei jente vi kjenner har fått barn... Men i stedet for å bli glad på hennes vegne, blir jeg småtrist. Det samme har skjedd tidligere, så jeg lurer på hvordan jeg skal tolke det?

Jeg har knappe et og et halvt år igjen av en doktorgrad, har en fantastisk samboer, har akkurat kjøpt leilighet osv, og har ingen uttalte ønsker om å få barn NÅ, men allikevel disse tankene.

Er det noen som kjenner seg igjen? Hmm....

[Gjest rabrabara]

Ja, jeg! Jeg har alltid hatt planer om å fullføre utdannelse og starte en karriere før jeg skulle tenke på å få barn. I fjor sommer forandret ting seg.. Jeg var hjemme på ferie og min venninde hadde nettopp fått baby. Jeg ble litt...vedmodig må jeg vel si, for jeg merket at det løpet jeg hadde lagt opp gikk litt i mot et slags indre kall, eller noe i den duren. Det er så mye man skal gjøre unna før tiden er "rett". Jeg er ferdig utdannet, men jobber i vikariat, og karrieren har vel ikke akkurat skutt fart. Til tross for dette bestemte jeg meg for å la det stå til. Jeg tenkte med meg selv at det finnes ikke noe riktg tids-punkt.

Jeg tror at så mange muligheter som man har for tiden og fantastisk som det er, så er det vanskelig å gjøre alt man har tenkt seg til den tiden man hadde planlagt. Kanskje det er underbevisstheten didn som mener noe annet? Ikke vet jeg, men jeg forstår den følelsen du fikk, for den har jeg hatt selv.

[Gjest Ethereal]

Så jeg er i hvertfall ikke alene om å ha slike tanker. Problemet er vel at man vil ha alt, til riktig tidspunkt. Jeg MÅ bli ferdig med oppgaven, deretter finne en ny relevant jobb (ikke bare-bare med en teoretisk doktorgrad) osv osv....

[Gjest rabrabara]

Huff, jeg vet.. Og det er jo veldig fornuftig også, men jeg skulle ønske det var enklere å få til alt på en gang, slik at man ikke trengte å prioritere hele tiden. Litt ønsketenking..

[Gjest Anonymous]

Jeg vil nok si at jeg ble glad på mine venninners vegne den gangen de fortalte at de var gravide, men samtidig kjente jeg et lite stikk av misunnelse siden de ble gravide omtrent samtidig og dermed hadde noe å prate om som ikke inkluderte meg helt.

Som deg så hadde jeg en grense for når jeg ville begynne med prøvingen (ville være gift først), så jeg hadde jo den å forholde meg til overfor meg selv. Men litt sårt var det jo at de to hadde noe sammen som ikke gjaldt meg.

Vet ikke om det var så stort bidrag jeg kom med, men jeg skjønner hva du føler. Likevel mener jeg at du skal holde på de prioriteringene du har!

Lykke til med alt sammen! :-)

Hilsen Lille meg

[Gjest Estrela]

Det er vel de naturlige reproduksjonsinstinktene dine som våkner, Ethereal.

[Englepusen]

Kjenner meg igjen. Min to år yngre søster er gravid for tiden og jeg merker jeg blir litt trist når jeg tenker på det. Selvom jeg ikke har lyst på barn selv. Skjønner ikke hvordan jeg skulle fått tid til noe som helst om jeg hadde fått barn nå. Har ikke lyst til å miste den friheten jeg har nå.

Det er vel morsinnstinktet som våkner tenker jeg. Og kanskje en svak misunnelse fordi hun har funnet meningen med livet sitt.

Snodig det der, kroppen og hodet mener ikke det samme alltid. Føler meg litt splittet liksom..

[Gjest Ethereal]

@Estrela:

[Lille Løve]

Nå har du jo dette å glede deg til senere i livet

Alt til sin tid.