Har du blitt mobbet ?

[AnonymBruker]

Lurer på hvor mange som egentlig har blitt eller blir mobbet.

Del litt av din mobbehistore

Anonym poster: 35abd3bd6deca81c61702eb93e297ae2

[Anglofil]

Ja, jeg ble mobbet på barneskolen og vgs. Jeg har skrevet min historie her inne før, så jeg orker ikke å skrive hele på nytt, håper er greit jeg bare limer det jeg skrev inn her (må innrømme det gjør litt vondt å skrive alt på nytt, det er en emosjonell historie å fortelle for meg):

Tenk deg du er ni år. Du gruer deg til skolen. Allerede har det vært slik noen år. Egentlig elsker du skolen, så mye at du har bedt om å få enda mer lekser av læreren siden du synes det så gøy. Samtidig, det er ikke alltid like lett å være ni år. Ordene, de sitter i. De skal sitte i til du er godt voksen, langt over 20. Det er ikke nødvendigvis mangelen på venner som gjør så inderlig vondt, det er hviskingen bak ryggen, de stygge ordene som de sier til deg, utfrysningen, følelsen av å stå der ensom og utenfor, helt uten å ville det selv.

Som noen kanskje kan gjette seg til gikk ordene ut på det som har med kropp å gjøre, dette til tross for at jeg var ei helt normal og sunn jente som drev med mange aktiviteter. Mange venner hadde jeg forsåvidt også, men ensomhetsfølelsen, vel, den var vanskelig å riste av seg. For ordene, ordene og drittslengingen gjorde noe med meg.

Sånn var det gjennom hele barneskolen. Og følelsene, tankene, de sitter der enda. Det skulle gå mange år før jeg i det hele tatt klarte å få et nogen lunde riktig bilde av meg selv. Fremdeles sliter jeg med selvbildet mitt. Jeg sier bare “ordene” i dag, jeg klarer nesten ikke engang å uttale ordene selv, ordene som mobberne slang etter meg i så mange år. Jeg har tenkt til å begrave dem en dag. Fysisk. Lage lapper, ta en spade, og bare grave dem ned. Gjør meg ferdig med et kapittel av livet.

Glemme vil jeg dog ikke. Folk spør meg kanskje, hvorfor ikke bare glemme, legge det fullstendig bak seg? Vel, for meg er det viktigst å kunne leve med meg selv, i harmoni. Og jeg har en plikt. En plikt til mine framtidige elever når jeg en dag blir lærer: jeg kan, og skal aldri glemme hvor vondt mobbing er, og det er min viktigste oppgave. Samtidig som jeg selvsagt også skal bli en god lærer og lære vekk, så er min viktigste oppgave å bekjempe mobbing, og jobbe for et klassemiljø der alle elever trives. Og ikke minst: jobbe for å sette i verk et system som faktisk kan ta i mot både mobbeofre og mobbere, et hjelpeapparat som kan være til hjelp også for de foresatte. Ingenting er vel mer grusomt enn å se sitt eget barn bli utsatt for det jeg ble utsatt for.

Tilbake til nåtiden. Jeg sitter her. Øynene er våte. Faktisk vet jeg ikke helt hvorfor, men ordene gjør noe med meg, den dag i dag. Jeg klarer bare ikke å uttale dem for meg selv engang, men jeg tror heller ikke det er noe mål. Målet er ikke nødvendigvis å tilgi heller, men å kunne leve i harmoni med seg selv. Å elske den man er.

Allikevel ser jeg på det som min lykkeligste tid, barneskoletiden, ironisk nok. Når jeg tenker på det, føles det litt som bomull i hodet, de myke og gode minnene er helst de som vil tre frem, mest fordi jeg hadde en fantastisk lærer. Jeg sugde til meg all kunnskap. For jeg var heldig og møtte en fantastisk lærer. En klasseforstander med et stort hjerte og et fantastisk engasjement, som har blitt min mentor og inspirasjon til selv å bli lærer. Jeg legger ikke skylden på noen, jeg gjør ikke det, mine foreldre gjorde alt de kunne, det samme med mine lærere. Problemet er når systemet jobber mot foreldrene, mot lærerne, når det er et ikke-eksiderende hjelpeapparat til å ta i mot nettopp de som trenger det.

Det er fælt å si det, sånn egentlig, men jeg skulle faktisk ønske at de slo meg, brukte fysisk vold. Det høres grusomt ut, men det er vanskelig å vise sine innvendige sår. De er det sjeldent noen som ser. Et blått øye derimot, det ville satt en stopper for det meste, da ville ledelsen kanskje ha gjort noe, eller ihvertfall barnevernet, BUP eller lignende.

Samtidig, merkelig nok, er jeg ikke bitter. Jeg er faktisk ikke det, men smertene jeg måtte gjennomgå hele barneskolen, og senere hele videregående, sitter der. Som kulehull man ikke kan se. Det skulle ta meg nesten ett år hos terapeut etter fylte 20 år før jeg faktisk klarte å samle alle tankene. I følge terapeuten min den gang var jeg visstnok den mest reflekterte mobbeofferet hun hadde møtt noen gang. Det varmer å høre slikt. Det gjør at man føler seg litt bedre.

Jeg skriver ikke dette for å vinne sympati. Jeg skriver ikke for å få masse kommentarer, eller syte for den saks skyld. Skrivingen er for det første et terapeutisk virkemiddel, jeg innrømmer det, men samtidig, det viktigste for meg med mitt innlegg, med å skrive om min mobbing, er for å nettopp forhindre dette i framtiden.

Så er spørsmålet, hva føler jeg i dag, når jeg nå sitter her, gift og utdanner meg til det jeg virkelig drømmer om å bli? På en snodig måte føler jeg meg faktisk heldig. Heldig fordi jeg har kommet meg gjennom dritten, og den dritten gjorde meg sterkere. Mobbingen var vondt, jeg unner ingen å oppleve det, men det gjorde meg faktisk sterkere, mer empatisk, ga meg en viktig til å forstå problematikken, og det gjør meg faktisk til en viktig ressurs. Altfor få lærere vet faktisk hva mobbing kan gjøre med både mobbeofre, klassemiljø som sådan, og mobberne selv.

Jeg har kommet fram til at det mine mobbere trengte var ikke nødvendigvis en “straff”, men hjelp. Jeg sier ikke at de ikke skal stå til ansvar for det de har gjort, men jeg tror ikke løsningen er å bare sende mobbere bort og tro at “da er alt løst”, eller straffe dem ved å ta vekk goder. I mitt tilfelle ble jeg mobbet antagelig fordi mobberne følte en trang til å beskytte seg selv gjennom å hevde seg, da gjennom mobbing. Dette var personer som slet mye hjemme, under vanskelige forhold, med alkoholiserte mødre og diverse.

Det tok meg mange år å forstå dette, å overkomme det sinnet som jeg har følt inni meg pga så mye som skjedde gjennom min barndom. Jeg velger å ikke legge skylden på noen, men ser at det er store mangler som har vært med på å bidra til å gjøre alt vondt verre: et mangelfult barnevern som ikke grep inn hos mobbere som faktisk trengte å komme seg vekk fra sine foreldre, en ikke-eksisterende institusjon som kunne ta seg av både mobbere og de som ble mobbet, lærere som faktisk brydde seg, men som pga et ikke-eksisterende tilbud ikke kunne gjøre så veldig mye.

Hvem har ansvaret? Vel, mobberne gjorde noe mot meg som har merket meg for livet, samtidig så ser jeg at det var vel egentlig samfunnet som sviktet dem aller mest. Hva svaret er? Veldig vanskelig å si, da det finnes mange ulike grunnlag og grunner/unnskyldninger for å mobbe andre. Derfor er jeg mot at man setter ned en bestemt straff, og slik skal det være, fordi mobbing er så komplisert, det er så mange faktorer, det er så mange ting som har en innvirkning på både mobbere og de som blir mobbet.

Å nekte mobbere “goder” fordi de har mobbet kan forverre et problem, tror jeg, da mange mobbere gjør det også for å kunne beskytte seg selv, slik som mine mobbere gjorde. De mobbet meg for å slippe å bli mobbet selv pga de omstendighetene de levde i og under. Er det da riktig å ta fra dem førerkortet eller nekte dem høyere utdanning? Selvsagt ikke, skulle bare mangle. Høyere utdanning kan nettopp være nøkkelen til at de kommer ut av et helvete de selv har vært en del av i mange år.

Jeg tror at det blir feil å sette mobbere opp mot mobbeofre. Ja, det er fremdeles sår i sjelen etter mobbingen hos meg, selv mange år etter at det var over, men allikevel klarer jeg ikke å hate disse menneskene. De gjorde noe galt, deres handlinger bør få konsekvenser, men de er også mennesker. De har også følelser, og mine mobbere hadde det jævlig, kanskje like eller enda mer jævlig enn jeg hadde det.

Faktisk dro jeg hjem til en av mine mobbere hver eneste dag etter solen. Jeg syntes synd på han, enda så mye jeg hatet det han gjorde mot meg. Som 10-åring dro jeg hjem til ham og lagde grøt, for jeg hadde sett moren komme ravende full fra senteret like ved, dette skjedde gjentatte ganger.

Jeg forteller ikke dette fordi det gjør meg til en bedre person, en person som fortjener mer, eller at jeg vil vinne sympati. Hvorfor jeg trakk fram siste avsnitt? Fordi jeg vil formidle og fortelle at alle historier har to sider – også mobbernes side. Mine mobbere fortjener like mye som meg å formidle sin historie. Gjør dét ting formildende? Nei, smerten er det er enda. Men det jeg har derimot lært, er at mobbing ikke er noe endimensjonalt, svært ofte er det så mange faktorer at det er vanskelig å trekke linjer. Hva er da riktig, og hva er da galt? Det er vel også derfor mobbing og deres ofre er et såpass vanskelig problem.

Mvh Yvonne

Endret 15. mars 2013 av Yvonne

[Gjest Violetta]

Yvonne

[AnonymBruker]

Jeg har ikke blitt mobbet selv, men har allikevel følt konsekvensene av det på kroppen.

Jeg var samboer med en flott jente som helt siden barneskolen og helt til hun gikk ut av ungdomsskolen ble mobbet noe så fryktelig. Det ble så galt at hun ikke søkte plass på videregående siden hun var livredd for at det samme skulle skje der. Heldigvis tok hun studiekompetanse på privatgymnas noen år etterpå og kom seg videre derfra til høyere utdanning.

Uansett, måten jeg merket det på var at hun plutselig kunne knekke helt i sammen uten (tilsynelatende) noen som helst grunn. Hun gråt og ble helt utrøstelig. Det som utløste det var minner fra tiden hun ble psykisk og fysisk mobbet. Vi snakker om medelever som kalte henne de mest stygge ting, til episoder hvor hun ble dratt inn på toalettet, banket opp, hodet dyttet ned i toalettet osv osv. Jeg får klump i halsen når jeg skriver dette, for jeg husker så godt hvor fortvilet hun var når hun hikstet frem disse minnene.

Skolen sin "løsning" var dessverre å ignorere mobberne og istedet sende henne til en spesialskole for vanskeligstilte barn siden skolen mente at det beste for alle var at hun kom seg bort.... Snakk om å legge skylda over på personen som blir mobbet... Det som skjedde der var at hun kom i sammen med noen av de "verste" ungdommene i den landsdelen hun bodde. Mobbingen fortsatte selvfølgelig der og i tillegg så ble hun forsøkt voldtatt av en medelev en kveld på internatet de bodde. Dette gjorde selvfølgelig ikke ting bedre.

Psykologhjelp fikk hun også da vi bodde sammen uten at jeg følte det hjalp så veldig mye. Om nettene kunne hun også få voldsomme mareritt.

For min del ble det så belastende at det ødela mye av følelsene mine for henne. Dere synes kanskje jeg er en drittsekk som ikke orket mer, men jeg følte meg mer som en "pleier" enn kjæreste til slutt. Hadde vi f.eks en diskusjon om et eller annet og jeg ble litt oppgitt og kanskje kom i fare for å heve stemmen så ble hun helt i fra seg og mente på at jeg var som alle andre og bare ville henne vondt osv osv.

Andre eksempler kunne være at hun hadde veldig store problemer med å være intim noe som også gikk utover forholdet. Ikke for noe i verden ville hun ha barn heller siden hun var livredd for at disse skulle få oppleve det samme som henne..

Jeg har mange flere eksempler men velger å holde dem for meg selv.

Summa summarum så valgte jeg å forlate henne siden jeg grunnet dette ikke kunne se noe fremtid med henne uten at det hadde preget min egen psyke på en veldig negativ måte. Det at hun heller ikke ville ha barn var også en stor faktor i hvorfor jeg valgte å gå.

Vel, det var min historie.

Anonym poster: 6cba298f1e9673c9bd9cd07a00df16ae

[Sophie-Ann]

Ja, jeg har blitt systematisk mobbet i 12 år, fra 1.klasse og ut videreående. Jeg har også blitt banket opp mens "venninnene" mine så på uten å gjøre noe.

[AnonymBruker]

Lurer på hvor mange som egentlig har blitt eller blir mobbet.

Del litt av din mobbehistore

Anonym poster: 35abd3bd6deca81c61702eb93e297ae2

Ja, fordi jeg var skoleflink og gjorde det veldig bra på skolen. Senere fordi jeg var suksessfull og lykkelig i mitt privat- og yrkesliv. Jo mere jeg oppnår, jo mere jeg blir mobbet. Selv om jeg passer på å ikke bry meg så mye om det, blir det slitsomt etterhvert.

På skolen var det andre elever som gjorde det, men nå er det godt voksne mennesker som selv sliter med selvtillit og svake resultater på alle fronter.

Anonym poster: ee7b68d8f839e41c88d945b5dabe7053

[dobri123]

Ja, igjennom hele barneskolen, ungdomsskolen og første året på videregående. Jeg var ensom, ble utestengt. Ingen ville ha noe med meg å gjøre rett og slett. Mamma og pappa gjorde alt de kunne for å hindre det, mamma mest. Det sitter fortsatt i , men det har gjort mer sterkere den dag i dag tror jeg. Samtidig det som har fått meg til å forstå hvordan utdanning jeg vil ha, for jeg sier som hun over; ønsker ingen og ha det slik eller oppleve noe sånt.

Vil også sende en stor klem til de over, syntes dere er kjempe tøffe som skriver deres historie her! Du skal ha bra med mot for og klare det, håper alt ordner seg til det beste for dere:-)

[AnonymBruker]

Min datter har blitt utestengt og baksnakket og utsatt for systematisk krenkende handlinger over 3 år. Det har holdt på å ødelegge henne, og vi jobber knallhardt med å bygge henne opp igjen. Hun er 11 år nå. Det har vært forferdelig å følge endringene i henne, hvordan hun ble brutt ned over en så lang periode og vi sto maktesløse og kjempet mot en skole som ikke ville gjøre noe. Det har vært et helvete.

Anonym poster: 2f05fa90f1aae833d687ccfa5320e6e7

[frøkna]

Ja, jeg ble mobbet på barneskolen. De gikk noen trinn over meg, så fant meg bare i friminuttene, kun verbal trakkasering, så lærerne fokuserte heller på de som ble banka opp.

Etter hvert begynte mobberne mine på ungdomsskolen og da så jeg de ikke mer, men en gutt i klassen så meg ut som sitt mobbeoffer, og mobbet meg resten av barneskolen. Dette var akseptert av alle i klassen, "vennene" mine lo av det han sa og gjorde. Kjenner jeg blir veldig sint av å skrive det ned, håper jeg en dag får konfrontert han.