Problem med venner.

[AnonymBruker]

Jeg har det siste året vært veldig på bånn, psykisk sett. Ingen vet om det, fordi jeg ikke klarer å fortelle noen om dette. Jeg har egentlig ikke behovet for å prate om det til noen, og syns det er ubehagelig at noen skulle visst om det.

Nå har det seg slik at venner har begynt å reagere kraftig, da jeg gikk glipp av 1 års dagen til gudbarnet mitt. Det gjør meg veldig vondt at jeg ikke dro i selskapet, heller ikke dagen etter på besøk. Jeg vil så gjerne, men får ikke kroppen til å lystre. Alt stritter imot og jeg finner på unnskyldninger. Nå vurderer jeg å flytte, men sambo har ikke lyst.

Så, det eneste valget jeg har er å ta tak i ting, men jeg vet ikke en gang hvordan jeg skal starte. Jeg klarer ikke få meg selv til å forklare heller, for i mitt hodet høres det ut som klaging og jeg vet at ingen av dem vil forstå uansett. Det ligger bestandig på tungespissen, men jeg får ikke meg selv til å si noe.

Sambo vet egentlig ikke heller hvordan jeg har det på innsiden, men han merker jo titt og ofte at noe ikke er helt som det skal.

Har sagt til meg selv det siste halvåret at jeg SKAL opp til legen, men så begynner spørsmålene å surre; Hva har legen egentlig med det jeg føler?

Eneste menneskene jeg klarer å omgås er familien min og sambo..

Jeg har vært plaget med selvskading i 8 år. Sluttet for 1 år siden, og det er det jeg tror som er grunnen til at jeg er nede psykisk, for jeg får ikke utløp for følelsene mine lenger.

Hva skal jeg gjøre?

Anonym poster: 05ef335c45d051f5af28f3e0a839b870

[JustLittleMe]

Det høres ut som en dyp depresjons mønster. Sånn kan jeg og ha det, ganske ofte.

Jeg sliter selv med selvskading, men som du sier, jeg sier ikke noe til noen.

Ikke er jeg noe særlig sosial heller, holder meg for meg selv eller sitter hjemme med samboeren min.

Det jeg gjør er å lage unnskyldninger til å få gjøre det JEG har lyst til, så slipper jeg å ytenke over alt det som jeg burde ha gjort.

men innerst inne så føler jeg at jeg faktisk har mistet det som kan kalles følelser. alt er liksom blitt "det samme for meg"

for meg så blir ting verre når jeg må snakke om det, da blir det liksom mer realistisk.

Men dette varierer så mye fra person til person, at jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre. Det kommer helt ann på hva du orker å gjøre. Kanskje du rett og slett kanskje bare skal prøve åå snakke ut med den personen du føler deg mest kometfabel med??!

uansett, så håper jeg at du finner en måte å få ting på bedringens vei